Ekstremt høyt & utrolig nært

Av Jonathan Safran Foer.

Denne slo meg i magen, tok pusten fra meg og klemte meg inn i et hjørne. Den er så fin!

Oscar har mistet faren sin i angrepene mot New York 11.september, og vi følger ham gjennom sorg, smerte og forsøk på å håndtere en hverdag uten pappa.

Parallellhistorien følger Oscars besteforeldre, en rømning fra krig i Europa og hvordan kjærlighet er mulig når det er så mye sorg i verden. Personlig foretrekker jeg kapitlene om Oscar, språket er bedre, historien har mer driv og jeg har er medfølelse med ham. Når det er sagt, er de to historiene med på å utfylle hverandre og forfatterens språklige presisjon i det han skifter perspektiv er imponerende.

Å avslutte 2011 med ei så nydelig bok gjør at det er lett å gå inn i det neste året med forhåpning om mange gode leseopplevelser også i 2012.

Min kamp. Andre bok

av Karl-Ove Knausgård.

Der Første bok startet litt tregt, etter min smak, er Andre bok kjapt i gang. Driver meg framover, veksler i fokus og har et språk som er så godt at innholdet nesten blir underordnet. Ikke at innholdet er uinteressant, det er tankevekkende, smertefullt, følelsesmessig og spennende.

I denne boka er vi for det meste i nåtida - og i den nære fortida. Det handler om vennskap, om kjærlighet, om nordmenn og svensker, menn og kvinner og barn og foreldre. Og, ikke minst, om å skrive. Om forfatterens forløsning og leserens oppgitthet.

Hvis jeg skal si noe negativt om Min kamp, må det være at bøkene er så lange at det er vanskelig å holde sammenhengen. Vanskelig å huske hva som skjedde i starten når du kommer til slutten - jeg sitter igjen med et ønske om å lese hele boka en gang til, nå, med en gang.

Jeg har lovet meg selv å ikke kaste meg på Tredje bok helt med en gang, men det blir vanskelig, for jeg gleder meg. Mye.

De superrike

Sytekultur og kravmentalitet blant norske milliardærer.

Av Mímir Kristjánsson.

Denne er skrevet av en Klassekampen-journalist, og den er mer som en lang avisartikkel enn ei egentlig bok. Forfatteren presenterer en samling hårreisende uttalelser fra noen av de rikeste menneskene i Norge. De som reiser med helikopter til jobb hver dag, de som synes et budsjett på 50 millioner for en bursdag ikke er noe spesielt, som "glemmer" at de kjøpte seg en seilbåt og en ny Rolls Royce i forrige uke når de får spørsmål om sitt private forbruk og som ser på skatt som statens straff for at de jobber hardt, selv om de i ligningen er nullskatteytere.

"Men betaler ikke de rike også en masse skatt gjennom selskapene sine? Jo, men disse verdiene skapes ikke av de rike alene. Det sier i grunnen seg selv."

Boka handler om hvordan de rike sutrer mens folk flest får dårligere kår. Hvordan forskjellene i verdens beste og rikeste land faktisk øker - til tross for at de aller fleste av oss ønsker oss mindre forskjeller, mer likhet og gode helsetjenester, skoler og veier. Gode fellesgoder, rett og slett - ikke rikere milliardærer som ser på sitt beskjedne bidrag til fellesskapet som gaver, ikke plikter.

Denne bør du bruke en halv ettermiddag på å lese - det går fort, du lærer mye og du får en vekker når det gjelder demokrati, samfunn og sutrekultur, noe du garantert har bruk for.

Tredve dager i Sandefjord

Av Vigdis Hjorth.

Fengslet for fyllekjøring, tredve dager innelåst uten alkohol sammen med narkomane, trygdesnyltere og andre fyllekjørere. Dramatikeren Tordis finner seg selv plassert sammen med kvinner så langt fra hennes egen virkelighet, og prøver å se seg selv fra utsiden mens hun soner straffen sin.

Jeg liker at tempoet i teksten i stor grad harmonerer med følelsene til hovedpersonen. De lange fengselsdagene i kontrast til det bankende hjertet. Jeg liker skildringen av klassesamfunn og bakgrunn. Hovedpersonen som stilltiende aksepterer TV2 og TVNorge selv om hun gjerne skulle ha sett Hjernevask på NRK, som begynner å røyke for å skli inn blant de andre damene i fengselet. Jeg liker at teksten er ærlig og vulgær, uten å bli kvalmvulgær.

"Jeg sitter på systua og strever med teaterstykket jeg har lovet bhort. Jeg lagrer og leverer pc-en i vakta, skifter og går ned i vaskekjelleren der gangjenta vasker håndklærne og sengetøyet vårt, vi kan skifte så ofte vi vil. Jeg skifter ofte, og velger det peneste, bruker lang tid i lintøyskapet der det ikke er lintøy, men Forsvarets utrangerte nesten gjennomsiktige lyseblå dynetrekk av kunststoff. Når ingen ser meg. Jeg er ikke fin på det, vil ikke være fin på det."

Denne bør du kose deg med, mens du syndefullt nyter et glass vin og kjenner på ditt eget forhold til de som er mindre heldig enn deg i samfunnet.

Min kamp. Første bok.

Av Karl-Ove Knausgård.

Så var det gjort, også jeg har blitt hekta på Knausern. Lenge har jeg holdt igjen, vært skeptisk, strittet i mot, men så lot jeg meg overtale. Den første halvdelen av boka var jeg fortsatt litt negativ, syntes at det gikk tregt framover, at alle de knaus-frelste overdriver og leste bare videre på ren viljestyrke. Men så skjedde noe. Cirka midt i boka snur den, og jeg fengsles, fascineres og dras inn i mannens følelser.

Knaus-debatten, du vet, den om å skrive om virkelige personer, den orker jeg ikke å forholde meg til - men som litteratur gjør det seg godt!

Jeg klarer ikke å velge ett sitat fra denne boka, skjønnheten er i helheten, språkføringa, de sterke følelsene og de skittenrealistiske beskrivelsene som settes i en større sammenheng gjennom innblikk i ulike livsfaser hos jeg-personen.

Nå gleder jeg meg til å sette i gang med Andre bok.

Nesten evig

Av Alice Sebold.

Denne boka starter med at hovedpersonen dreper mora si, så følger vi henne gjennom de første dagene etter drapet. Hva skal hun gjøre? Hvem kan hun snakke med? Hvordan reagerer de på døden? Og, ikke minst, hva førte henne fram til en slik handling? Gjennom tilbakeblikk på barndom og tidlig voksenliv får vi stadig større forståelse av hvem mora var, og hvordan hun selv har blitt den hun er.

"Eg gjek midt ut på plenen framfor huset og la meg på ryggen med armane ut til sida. korleis hadde eg hamna ein stad der det å gjere slike ting gav deg merkelapp som galen, medan naboane mine som kledde opp betingender i hatt til påske og lang topplue til jul, blei sett på som om dei var i mental balanse?"

Språket til Alice Sebold (eller, faktisk til oversetteren Anne Karin Torheim) er nydelig, formuleringen over her er ikke unik - teksten er full av vakre ord og herlige formuleringer. Det er i de fine formuleringene styrken i teksten ligger. Selve handlinga er til tider litt tung å følge, det driver liksom ikke hundre prosent, men på grunn av innsiktsfulle avsnitt får du likevel lyst til å lese videre.

Konklusjon: Nesten evig er ei fin bok, på norsk i en strålende nynorsk, men jeg vil heller anbefale deg å lese Alle mine kjære av samme forfatter.

Landsbyens blod

Av Yan Lianke.

Min interesse for Kina har vokst gradvis de siste årene, via utallige studenter som kommer derfra, en drømmereise dit og nå også gjennom litteraturen. Yan Lianke omtales som en av Kinas fremste nålevende diktere, så jeg tenkte at han ville være et bra sted å starte. (Men jeg tar også gjerne imot flere lesetips fra fremmede land...)

Landsbyens blod handler om en HIV-epidemi, om en landsby i oppløsning på grunn av en evig jakt på penger, om familiebånd, moral og modernisering. Det er familieintriger, ekteskapsbrudd, lojalitet, ære og respekt, og det er samfunnskritikk. Et samfunn som bærer preg av korrupsjon, mangel på demokrati og kunnskap og folk som er villige til å ofre hva som helst for penger.

Landsbyens blod er en kjærlighetshistorie. To AIDS-syke finner hverandre i mangelen på intimitet med sine ektemaker. En sønn svikter sin far for å bli rik. En far som opplever et stadig sterkere hat mot denne sønnen.

Hele historien er fortalt av en død gutt. I sentrum for begivenhetene står bestefaren og onkelen hans, og både døde og levende slektninger.

Landsbyens blod gir et innblikk i kinesisk kultur. I synet på døden. I familiebåndenes betydning, og i hvilke samfunnsstrukturer som dominerer.

Jeg har fortsatt Lenins kyss av samme forfatter på leselista. Landsbyens blod anbefales for den som vil lære mer, møte en god historie og lese noe i en svært annerledes skrivestil enn det vi er vant med fra germanske språk.

Eating animals

Av Jonathan Safran Foer.

Jeg kjøpte denne boka fordi jeg gjettet at det var en roman. Safran Foer står på huskelista over romaner jeg vil lese - og det var først da jeg var begynt å lese at jeg forsto at Eating animals er en... samfunnskritikk/dokumentar.

I Eating animals viser forfatteren oss hvorfor vi bør bli vegetarianere. Den er en kritikk av kjøttindustrien, en dokumentasjon av dyremishandling og en personlig beretning om hvorfor forfatteren har valgt å slutte med kjøttspising.

Selv er jeg ikke vegetarianer, jeg har heller ikke noen planer om å bli det. Selv om argumentene er sterke, klarte ikke boka å overbevise meg om å kutte ut kjøtt.

Det er ei god bok, på den måten at språket er drivende og fargerikt. Det er ei viktig bok, på den måten at han har helt rett i at noe bør skje med det industrielle dyreholdet - factory farms.

17.15 til tønsberg

Av Vigdis Hjorth.


Jeg liker ofte bøker av Vigdis Hjorth. Hun skriver passe kultursnobbete og nedlatende om sterke kvinner.

17.15 til Tønsberg handler om en kvinne med altoppslukende, intens kjærlighetssorg som reiser ut av byen for å komme seg. Hun glemmer å spise, drikker alt for mye vin og tar opp kontakten med en gammel fjern bekjent.

Dette er ei nesten poetisk bok, den har bare cirka hundre sider, og hvert ord er finslepet, rent og vakkert. Samtidig beskrives hver minste detalj. Detaljene gir et vakkert bilde av et sinn i sorg - og handlingen gir håp og glede i all sin sørgmodighet.

"Hvis jeg kunne velge, ville jeg dø en ettermiddag, i solen, i Frankrike etter et glass vin, mens jeg slumret så rolig som man kan være når man samtiidg vet man skal dø."

"Å rope på seg selv. Å se hvem som da kom."

Dette er mine gamle dager

Av Tore Renberg.


"Mitt liv, hva er det? Det er å sitte her og tenke på pappa. Det er å sitte her og la seg begeistre over Flannery O'Connors noveller, kjenne hjertet pumpe av glede ved tanken på at det en dag skal komme en ny plate med the Flaming Lips, det er å være vitne til Doris Lessings harde klarsyn, eller Selma Lagerlöfs varme vidsyn, det er å se hver film av Mike Leigh eller Coen-brødrene, det er å la hodet fylles av en setning som denne ho Thomas Mann:
Han var den gang åtte år gammel, en mørk og muskuløs gutt med betente øyelokk."

En av mine favorittpersoner fra litteraturens verden har blitt voksen. Jarle Klepp nærmer seg nå førti, har barn, kone og en stabil lærerjobb. Og mange, mange barndomsminner. Vonde minner, vanskelige tanker og en evig usikkerhet.

Av alle Jarle Klepp-bøkene, er dette den jeg liker minst. Når det er sagt, er den i seg selv helt nydelig, men lite kan måle seg med det jeg følte da jeg leste Mannen som elsket Yngve, eller Pixley Mapogo. Kanskje har Jarle vokst litt i fra meg nå? Kanskje ville denne boka vært den beste, hvis mitt liv var på et annet stadie....

Likevel klarer Tore Renberg i stor grad å sette meg inn i hvordan det er å være far. Ikke mor. Men far. Hvordan det er å være sønn. Ikke datter, men sønn. Jarle er en mann som gjennomgår en livslang identitetskrise, det kommer tydeligere og tydeligere fram etter hvert som vi nå har fulgt ham fra ungdomstid og forelskelse, barndom og ferieturer, studietid og pappapanikk til voksenlivets klamme stabilitet. Jeg er spent på om jeg får se ham bli virkelig gammel.

"Lørdagskveldene bruker å forløpe ganske rituelt, både til min glede og fortvilelse. Jeg ser ikke ut til å bli enig med mitt indre, heller ikke på dette området."

Jeg synes selvfølgelig at du skal lese denne! På mange måter tror jeg også at den kan fungere vel så bra for en som ikke har fulgt Jarle gjennom hele bokserien, og det hadde vært spennende å høre hva en som er mer bevandret i musikkens verden synes om den.

Kroppsspråk

Av Helene Uri.

Etymologi om kroppen vår. Tabuord, hverdagsspråk og medisinske betegnelser satt sammen med ord fra norsk, engelsk, tysk, nederlandsk, italiensk, spansk, fransk, bosnisk/kroatisk/serbisk og russisk - og noen eksempler fra fjernere språk som kinesisk og persisk - men selvsagt mest av alt latin og gresk - der medisinen gjerne kommer fra.

"Når du gir den illeluktande lufta som kom ut av deg, eit flott italiensk namn, kan det jo kanskje hende at det luktar betre også?"

Uri demonstrerer en stor kjærlighet til språket, en kjærlighet som smitter og brer om seg. Eksemplene som brukes i boka er vittige og forklarende, og jeg fikk vekket mye nysgjerrighet av å lese denne.

Kropsspråk er ikke ei stor bok, den slukes fort, men jeg ser også for meg at den kan være fin å bla i senere - den trenger ikke å leses fra begynnelse til slutt, men kan leses avsnitt for avsnitt, som ei ordbok.

Den senile landmåleren

Av Arto Paasilinna.

Paasilinna er en av de store - en av de som alltid klarer å fenge, underholde, men også få meg til å tenke. Den senile landmåleren handler, som tittelen sier, om en senil landmåler, Taavetti Rytkönen, og i typisk Paasilinna-stil møter denne senile mannen en gruppe originale mennesker og slår seg på lag med dem. Sammen bryter de med samfunnets konvensjoner, rømmer ut i de finske skogene og kommer til fred med seg selv.

"Taavetti Rytkönen begynte med intens minnetrening hver morgen. Han kunne helt fint huske hvem han var, men mer enn så klarte han ikke å komme på sånn i farten. Den gamle mannen kravlet ut i uthuset, gikk bak hjørnet for å lette seg, og så tvilende ned på redskapen sin. En kraftig kølle."

Noe av det som virkelig gjør Paasilinnas bøker gode, er hvordan han lar det absurde være selvsagt - som når drosjesjåføren får på seg en legefrakk, og etter det kalles "turlege" og får en leges autoritet av alle han møter, inkludert ham selv.

Dessuten passer beskrivelsene av mannfolk fra de dype finske skogene godt for en nordlenning - hvordan de banner for å si "hei", gleden de finner i vodkaen og bevisstheten om at de bor et sted der mennesker egentlig ikke skulle kunne leve.

Jeg synes ikke at denne er på høyde med Kollektivt selvmord eller Prosten og hans forunderlige tjener, men den er både humoristisk, kritisk, underholdende og tankevekkende - absolutt en lett og grei bok å pløye seg gjennom.

Innsirkling 2

Av Carl Frode Tiller.

Innsirkling 2 er en frittstående fortsettelse av Innsirkling. Vi møter tre nye deler av livshistorien til mannen med hukommelsestapet, og samtidig møter vi de tre menneskene som forteller dem.

I Innsirkling 2 får vi vite mer om de tidlige barneårene hans, og etter hvert minst like mye om mora hans - livene deres er så tett vevd sammen at når gamle bekjente forteller, konsentrerer de seg vel så mye om å fortelle ham om hvordan mora var.

"Det er heilt sant at eg hugsar deg som spesielt glad og lykkeleg i denne perioden. Kanskje var det fordi du såg at mora di hadde det godt.", skriver Ole, barndomskameraten som nå strever med å holde liv i gården på Otterøya.

"Ein ting skal eg love deg. Dette brevet skal ikkje vere eit oppgulp frå 80-talet vi fekk presentert på jubileumsfesten.", skriver Tom Roger. Kameraten har blitt værende i Namsos, og der strever han med den mye yngre, bulemiske kjæresten sin mens han grubler på hvordan han skal kunne forandre seg.

"Det var forresten omtrent på denne tida at du begynte å få periodar der du nekta å snakke med vaksne, seier ho Paula." På et eldresenter sitter Paula, den gamle bestevenninna til mora hans, og forteller en yngre venn hva han skal skrive i brevene. Brevene fra henne blir på den måten satt sammen av hennes historie, hans ord og gamle dagboknotater.

Jeg fikk en kommentar på innlegget om Innsirkling om at Innsirkling 2 ikke var like god, og jeg kan være enig i at den ikke når de samme høydene. Det er færre setninger du må lese om igjen fordi de er så fine, det er mindre av den ekstreme innsikten i mennesket, og det er rett og slett ikke like spennende og interessante historier å fortelle fra en barndom som det er fra ungdomstida i Innsirkling. Likevel er Innsirkling 2 også en veldig god, og veldig lesverdig bok. Det imponerer meg hvor dypt inn i menneskesinnet ei bok kan komme, og det skremmer meg at skildringene er så levende og så psykologiske.

Innsirkling

Av Carl Frode Tiller.

Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.

Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.

"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.

"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.

Og de siste brevene innledes slik:

"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."

Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!

Anne Franks dagbok

Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)

I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.

Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.

Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.

Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.

Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.

Den vanvittige

Av Kahlil Gibran.

Lignelser og dikt om livets mangfoldigheter. Illustrert utgave.

Denne boka fikk jeg i bursdagsgave fra ei god venninne for mange, mange år siden. Jeg husker at da jeg leste den første gang gjorde den et stort inntrykk. Nå har jeg lest den om igjen, og vet ikke helt hva jeg synes.

Det er ei fin bok, fin i betydningen at den ser bra ut - og fin i betydningen at den kan blas i, man kan lese ei linje her og ei linje der - og blir grepet. Den er skrevet i et språk som nesten kan minne om bibeltekster, og kretser også rundt den samme type tema: godt og ondt og meningen med alt. Noen av lignelsene er humoristiske, noen er bare uforståelige (for meg, i alle fall).

"I går aftes så jeg en kvinne sitte mellom to menn på marmortrinene foran tempelet. Det ene kinnet hennes var dødblekt, det andre blussende."

1Q84

av Haruki Murakami.

Bok 1 og 2.

"Du mener hva det er ved matematikken jeg liker?", sa Tengo. "Ja, si det. Når jeg holder på med tall, blir jeg så rolig inni meg. I matematikken kan man alltid få alt til å falle på plass."

"integralregning var gøy"

"Du mener i timene mine?"

Fukaeri nikket.

Den noe mislykkede forfatteren Tengo møter ungjenta Fukaeri som snakker uten tegnsetting. Aomame har en jobb ved siden av jobben på treningssenteret, men hva gjør hun egentlig? I annet hvert kapittel møter vi Aomame og Tengo. Etter hvert forstår vi at det er en sammenheng mellom dem, men hva består den i?

Spenningsoppbygginga i 1Q84 er strålende, Murakami-mystikken er akkurat passe troverdig og beskrivelsene er fargerike, originale og interessevekkende.

Mens jeg har lest denne, har jeg vekslet mellom å le høyt av pinlige episoder, gråte av karakterenes ensomhet og være nervøs, spent.. HVA skjer på neste side?

"Du, har du sovet under armene til noen i det siste?" spurte hun månen.

Månen svarte ikke.

"Har du noen venner?" spurte hun.

Månen svarte ikke.

"Blir du av og til lei av å være så cool hele tiden?"

Månen svarte ikke.

1Q84 handler om så mye, og er så mye, så selv om den ser fryktelig lang ut, så må du lese den!

Huset ved moskeen

Av Kader Abdolah.

Det startet med at jeg var skuffet, skjønte ikke hvorfor alle anbefalte denne, fant ikke spenningen den visstnok skulle inneholde. Tenkte: enda en historie om en tvangsgiftet, ulykkelig muslimsk jente?? Men så snudde det, jeg ble revet med, spenningen steg, og jeg avsluttet boka med følelsen av å ha lest noe viktig. Allerede har jeg forstått mer av avisartikler om Iran, allerede har jeg hatt nye tanker om situasjonen i Egypt og allerede lurer jeg på hva det neste jeg leser bør bli...

Huset ved moskeen er fortellingen om en familie i et strengt religiøst hus i Iran på slutten av 60-tallet. Samfunnet er i forandring og sjahen står, med USAs støtte, for en liberaliserer av samfunnet som sjokkerer og skremmer familien. Boka følger den historiske utviklingen i Iran, og forteller også om tradisjoner, eldre historie og politiske motseninger, samtidig er den en roman - fiksjon, og forteller levende om menneskeskjebner og beskriver karakterer og figurer kreativt, morsomt og med innlevelse.

"Her er mine lepper

Her er min hals og brennende bryster

Her er min kropp!

Hvem kunne den kvinnelige dikteren være?

Var landet virkelig så forandret at kvinner kunne snakke helt fritt om seg selv?

Var landet så forandret at kvinner kunne uttrykke seg så intimt om kroppen sin, om sine hemmelige følelser?

Hvordan kunne han i tilfelle ha unngått å legge merke til det?"

Det er som historiebok Huset ved moskeen er best - passasjene der den forteller om iranske tradisjoner, som Nouroz, eller historiske faktum, som de storpolitiske hendelsene rundt den islamske revolusjonen, er de delene hvor boka virkelig skinner og engasjerer. Samtidig hadde dette ikke fungert uten bakgrunnshistorien, jeg blir interessert i revolusjonen fordi jeg bryr meg om karakterene i boka. Jeg har nytte av å kunne noe om Nouroz for å forstå betydningen av små og store hendelser i boka.

Denne bør du lese, både for å få en god historie, og for å forstå verden litt bedre.

Kjerringer

Av Helene Uri.

Fire kvinner møtes på latinkurs, og innser at de bærer på den samme typen frustrasjoner: Frustasjonen over menn; menn som utnytter, menn som tar æren for kvinners arbeid, menn som slår, menn som subtilt og diskret, tilsynelatende uskyldig, ser på seg selv som overlegne kvinnene. Løsningen blir å danne en kjerringklubb, og hevne seg på noen av disse mennene.

Språket er lettflytende, spenstig og lekent, historien spennende, engasjerende og god. Helene Uri er en av mine favorittforfattere, og det kommer hun nok neppe til å slutte å være med det første.

"Virago, presiserte Ella. - En sterk, modig kvinne.

- Det er oss, sa Frøydis.

- I et nøtteskall, konstaterte Celeste.

- Viragoene, sa Jenna og nikket. Jeg liker klangen.

- Pluralisformene er viragines, sa Ella sakte. - Men jeg tror vi driter i grammatikken."

Noe av det beste med boka er måten Uri beskriver karakterene i boka - gjennom innblikk i tankene til kvinnene blir vi presentert for typetypiske kvinner med varme, humor og sjel.

Freakonomics

En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider.

av Steven D. Levitt/Stephen J. Dubner.

Freakonomics handler om de skjulte sammenhengene og om sannheter og løgner - hvilken sammenheng skyldes et årsaksforhold, og hvilken skyldes tilfeldig korrelasjon?

Problemstillingene i boka springer i alle retninger - fra KuKluxKlan, sumobrytere og lærere til narkolangere, perfekte foreldre og navnets betydning for hvem du blir. Den grunnleggende ideen er at vi ikke må ta sannheter for gitt, men gå under overflaten, se på tallene og sammenhengene. Det hele er fortalt på en engasjerende, morsom og interessant måte, og jeg sitter hele tida og nikker interessert.

Èn invending vil jeg imidlertid komme med: økonomi?

Greit nok at fortfatteren er økonomiutdannet, men å se på sammenhenger ved hjelp av tall er ikke unikt for økonomifaget, som statsviter og samfunnsviter generelt kjenner jeg meg igjen i mange av problemstillingene - og jeg tenkte til og med at denne boka skulle jeg gjerne ha lest da jeg satt og svettet over regresjonsanalyser og andre finurligheter i den kvantitative metoden. Her blir poenget med, og bakgrunnen for, metoden forklart enkelt, forståelig og sakling, samtidig som boka hele tida bærer i seg den grunnleggende metodekritikken som ethvert forskningsprosjekt må ha i seg.

"Så hvordan opererte egentlig gjengen? I realiteten mye på samme måten som amerikanske bedrifter flest, men kanskje aller mest som McDonald's. Det var slik at hvis du la organisasjonskartet for henholdsvis McDonald's og Black Disciples ved siden av hverandre, ville du knapt kunne se forskjell."

Lærerik lesning for late sommerdager!

Sære Norge

En svenskes syn på verdens særeste land.

Av Mattias Lindstedt.

Skoleåret 2002-2003 var jeg i Sverige på folkehøgskole, en opplevelse som gjorde meg til en enda større Sverige-patriot enn jeg allerede var, dette var sikkert bakgrunnen da ei god venninne gav meg denne i julegave et par år senere. Jeg har lest den før - uten at den ga det store inntrykket, men nå tenkte jeg å gjenlese den med mine nye perspektiver på det typisk norske i bakhodet.

Det tok ikke mange timene, dette er ei kort lita bok uten de store overraskelsene.

Svensken tar for seg diverse "særheter" som det klassiske dugnadsfokuset, matpakka og selvsagt 17.mai og nynorsk, før han fokuserer på de ulike landsdelene - han har altså bodd lenge nok i Norge til å få med seg trønderskrønen om barter, sørvestlandet som bibelbelte og Nord-Norge som bannskapens hjemland.

Som du kanskje forstår, så synes jeg det blir litt for enkelt. Han klarer ikke å formulere disse særhetene på en morsom måte, og han klarer heller ikke å tilføre noe nytt - noe som primært skiller Norge fra Sverige, som ikke bare er "Sært".

Boka er til alt overmål skrevet på svorsk - en språkform jeg i muntlig form, les: Skavlan, kan være ganske tilhenger av, men skriftlig funker det virkelig ikke!

"Trondheim är sannerligen en tämligen ordinär norsk by. Det som gjør den spesielt uinteressant och sær är egentligen innbyggerne. Litt trege personer som inte ser resten av världen som något positivt. Det finnes faktisk over 150,000 av dem, noe resten av Norge måste läre sig leva med."

Jeg tolker dette som et forsøk på å være morsom - og det funker ikke spesielt godt.

Pixley Mapogo

Av Tore Renberg.

Når bøkene er så drivende spennende og hjertegripende som denne, blir det bokblogging ofte...

Jarle Klepp, som vi kjenner og er så glad i fra Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen, har blitt 35 år og jobber som journalist i den smått kristenkonservative avisa Stavanger Aftenblad. Han drømmer fortsatt om å bli kjent for store ord, for å se kulturen med øyne ingen andre har - og nå skal han på gjenforeningskonsert med The Smiths i Oslo.

"Jarle lukket øynene. Jeg må få et grep om det, tenkte han. Det er noe...mer enn en konsert. Hva er det? Underkjeven gled, uten at han selv merket det, fra venstre mot høyre, og et ord hvisket i hjernen: Kunst?"

Språket driver historien fram så fort at jeg nesten ikke har tid til å puste. Karakterene er så gjenkjennelige, så ærlige og så ekte.

Ved å vise ærlig hvem Jarle Klepp er, viser Renberg også ærlig hvem vi nordmenn er - og det er ikke vakkert...

Denne går inn i historien som en av de absolutt beste - og jeg kan bare glede meg til en eventuell filmatisering av denne også!

Les, Les, Les! Renberg, altså.. Sukk..

Ingen er alene

Av Mattis Øybø.

En sekt står klare for verdens undergang i Frognerparken, kledt i hvitt og våkne for det som skal komme - men undergangen uteblir, og vi følger en av sektmedlemmenes psykologtimer. Hva fikk ham til å tro på undergangen?

Hele veien følger vi psykologens perspektiv - i det han dras nærmere og nærmere inn i sektens liv, og i det hans eget privatliv blir vanskeligere og vanskeligere å takle.

Dette var ei litt tyngre bok enn de jeg vanligvis leser, men ei veldig god bok. Den problematiserer tro og tvil, kunst og virkelighet, forholdet mellom psykolog og klient og mann-kvinneforholdet. Det er altså mye å ta tak i.

Jeg liker hvordan boka beskriver filmscener så levende at jeg ser at dette kunne ha blitt en unikt god film - og at den samtidig viser meg at filmmediet aldri ville ha klart å formidle dette like virkelig. Jeg liker hvordan psykologen mister kontrollen over terapien og klienten ender med å spørre: Hvordan har du det?

Og jeg elsker de to siste sidene - så sterkt som det kan sies.

Vi forteller hverandre historier for å overleve.

Inte enklare än så

Av Kajsa Ingemarsson.

Enda en romantisk komedie i bokform, enda en søt historie med tårer, latter, kjærlighet og ekte karakterer. Personer med sjel, hjerte og problemer, akkurat som oss.

Jeg har jo flere ganger før sagt at jeg elsker Kajsa Ingemarssons fortellinger, hvordan hun beskriver smerte og glede så ekte at jeg bare vil lese mer, mer, mer. Og gråte. Mye, i sympati, og fortvilelse.

Inte enklare än så handler om en småbarnsmor som begynner å bli lei av det vante livet med ektemannen, og når det begynner en ny, kjekk mann på jobben møter hun sine egne følelser og holdninger i døra...

Vidunderbarn

av Roy Jacobsen.

Jeg elsket Seierherrene den gangen jeg leste den, og nå elsker jeg Vidunderbarn. Språket er så selvfølgelig, så passende, så stilreint. Historien så rørende, så vakker og så ekte.

Vidunderbarn foregår på sekstitallet, beskrivelsen av tidsepoken og det tidstypiske er et av hovedtrekkene ved boka. Det handler om en ung gutt og mora hans, de bor i et borettslag i en drabantby utenfor Oslo, og en dag dukker det opp ei lita jente som skal bo sammen med dem. Gutten blir storebror, og forsvarer jenta mot en hard virkelighet etter beste evne.

Forholdet mellom mor og sønn er kjærlighetsfylt, men samtidig problematisk. Han vet ikke helt hvor han har henne, men samtidig er hun den eneste han har.

"-Det står i papirene dine at moren din er i utearbeid? sa han.

-Men hu er hjemme når jeg er hjemme, løy jeg, vel vitende om at det bare var problembarn som hadde mødre i arbeid. "

En klisje: Hvis du skal lese ei bok i år, så må det bli denne!

Potensgiverne

Av Karin Brunk Holmqvist.

Jeg hadde fått denne anbefalt av flere, og joda - den er god underholdning, lettlest, morsom og sjarmerende. Man blir glad i de to søte gamle damene boka handler om, men den er ikke fantastisk.

Vi møter to eldre søstre som bor langt ute på landet i Sverige, og som bestemmer seg for at de vil få do inne i huset sitt. For å få råd til det selger de potensmiddel over postordre. Spenningen og dramatikken de to damene føler i denne situasjonen er opphav til mange komiske situasjoner.

"- Og så er de ikke som kryssord før. Nå er det så mange rare ord, til og med på utenlandsk."

Kjærligheten mellom de to søstrene er var og fin, og generasjonskonflikten de to føler i møtet med den moderne verden, er godt beskrevet.

Denne kan brukes som lett underholdning, og en god glad-historie, men ikke så mye mer.

(men slutten er knakende god, vent og se!)

Feit

Av Kristian Fjellanger.

Jeg har fulgt bloggen Mannsfett ei god stund, og jeg liker den godt. Det fine med å lese bøker skrevet av bloggere du liker, er at du på en måte vet hva du går til. Du kjenner språkføringa, du kjenner meningene og på et eller annet sykt vis, så tror du at du kjenner forfatteren.

Boka Feit er resultat av prosjekt slanking. Den 140 kg store Kristian innser at nå er det nok, han må snu - hvis han skal få pult. Dermed starter et liv med trening, knekkebrød og hardt arbeid.

Boka handler om motivasjon, om kjønnsroller - skammen ved å være mann på slankern og kroppsideal. Jeg liker spesielt godt motet han viser når han sender e-post til den ene og den andre og setter spørsmål ved samfunnsordninger som fører til fedme. Jeg liker fokuset på samfunnet, og at han klarer å skrive om fedmeproblemet som samfunnsproblem på en saklig og kjønnspolitisk måte.

Dette er ei lita, lettlest og fin bok som får fram både tårer og latter.

Balansekunst

Av Rohinton Mistry.

India. Fattigdom. Elendighet. Slit, smerte og nød. Og akkurat når du tror at et menneske ikke kan tåle mer, skjer det noe som gjør livet deres enda verre. Det er så vondt, men samtidig så fint, for på et nivå er de lykkelige - på tross av all smerten. Vennskap og kjærlighet er like sterke følelser for et menneske i bunnløs nød, som for oss overpriviligerte. Små gleder kan gjøres store når man har noen å dele dem med.

Dette er en murstein av ei bok, men det er ei sånn bok du bare må lese litt mer av, språket flyter lett og historien er drivende god slik at man bare må fortsette, fortsette, fortsette.

Vi følger et knippe mennesker fra ulike samfunnslag i India gjennom en periode med stor politisk uro. Vi blir kjent med dem, men også med det samfunnet de er en del av. Kan man egentlig stole på noen, når man lever i en desperat situasjon fra dag til dag?

"Så spurte han kona: «Du spiser ikke?» «Det er fastedagen min.» På hennes språk betydde det at det ikke var nok mat."

Sosiale medier

Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.

Av Ida Jackson, på internett også kjent som Virrvarr.

Dette er et festskrift til internettet, en feiring av mulighetene, en innføring i de etiske dilemmaene og en guide til å forstå.

I forordet står det at boka forandret seg underveis fra en håndbok til en reiseskildring, en fortelling om internettkulturens utvikling, med fokus på den norske biten av internettet (det legges spesielt vekt på at det er "den norske delen", ikke "internettet i Norge", det er med andre ord språket som setter grensene på internettet.

Jeg har fulgt Virrvarr.net lenge, og visste derfor i stor grad hva jeg gikk til. Jackson skriver godt, det er det ingen tvil om. Den ønskede mottakeren, såvidt jeg kan fortså, er egentlig de som ikke blogger - de som er litt negative til dette store skumle internettet - de som trenger å overbevises. I praksis er jeg likevel redd for at den blir mest lest av menigheten - oss som allerede blogger, bruker facebook aktivt og leser mer enn én blogg om dagen.

Jeg lærte noe nytt fra denne boka, jeg fikk tenkt mye gjennom egen blogging og eget internettbruk, det bør du også ta deg tid til å gjøre. Den gjør seg uansett godt i bokhylla etterpå!

Deltakerne

En reise i demokratiets framtid.

Av Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve.

Lettleste anekdoter fra politiske framskritt i ulike deler av verden, kombinert med politisk motivering fra meningsfeller. Det er oppmuntrende, inspirerende og samtidig en god leseopplevelse.

"Logikken til disse bevegelsene bygger på den glemte forståelsen av at makt og muligheter er systematisk ulikt fordelt mllom ulike grupper i samfunnet, og at det sterkt begrenser mange menneskers frihet og innflytelse over egne liv."

Jeg vil anbefale denne til alle som tror på en bedre verden, og alle som bryr seg om mennesker.

"Fra det øyeblikk republikanerne satte seg til venstre i stenderforsamlingen i Versailles, har det vært siden til de utålmodige, til dem som har våget å kjempe for en bedre verden. Bak oss har vi stormen på Bastillen. Stemmerettskampen. Åttetimerdagen. Folkeskolen. Folketrygden. Det var venstresiden som kjempet for kvinnefrigjøringen, aniimperialismen og velferdsstaten."

Bara vanligt vatten

Av Kajsa Ingemarsson.

Tidligere har jeg blogga om andre bøker av Kajsa Ingemarsson, og skrevet om at jeg elsker dem, denne var heller ikke noen skuffelse - helt herlig!

I løpet av boka er man innom alle verdens følelser, man gråter litt, er sint ei stund, ler mye og blir ved flere anledninger forelska og yr.

Bara vanligt vatten handler om forfatteren Stella Friberg som skriver den tiende boka i kriminalserien sin. De første ni har hatt enormt høye salgstall og hun er en publikumsfavoritt, men hatet av kritikerne og ikke akseptert av mer seriøse forfattere. Og hun er rik. Veldig rik. I starten av boka begynner det å renne vann ut av gulvet på badet hennes, og vi følger henne gjennom prosessen med å skrive boka, og prosessen med oppussingen av badet.

Dette er en romantisk komedie i bokform, og jeg elsker romantiske komedier, så denne er absolutt fantastisk! Nyt den i store porsjoner!

Applaus

Av Heidi Marie Kriznik.

Du har kanskje tenkt at jeg holdt på med ei fryktelig lang bok, en murstein med tusen sider og lange utbroderinger? Men, nei, Applaus er mer som et lite hefte å regne, med sine 14o sider. Lesemotivasjonen har bare vært litt nede i det siste, men etter en inspirerende bokprat med en ny kollega her om dagen fikk jeg lyst til å kose meg med bøker igjen og fullførte denne som jeg starta på for lenge siden.

Applaus handler om en far. En far som kommer fra Polen til Norge på slutten av 50-tallet for å få seg sirkusjobb, og samtidig en far som ligger kreftsyk på 80-tallet. Samtidig handler den om en familie. Om ei mor som bor i campingvogna sammen med sirkusmannen sin, ei mor som flytter fra mannens alkoholbruk. Om en sønn, en sønn som lever på historiene faren har fortalt i løpet av oppveksten. En sønn som har mange spørsmål, få svar og mangler mange løse tråder for å forstå faren.

Boka er ei sånn som kan gripe deg midt i magen, alle de løse trådene henger akkurat passe mye sammen, uten at det blir som en kriminalroman som får en tydelig "oppklaringsscene" der vi plutselig forstår alt. I kombinasjon med et enormt stilsikkert språk, er dette ei over gjennomsnittet lesverdig bok.

Hoggerne

Av Roy Jacobsen.

Hoggerne ble lest ut for over ei uke siden. Jeg har bare ikke orka å blogge om den enda - den var med andre ord ingen høydare....

Settingen er finske skoger, krig og elendighet. Hovedpersonen er en vedhogger som nekter å forlate hjemmet sitt når han blir bedt om det. Thats' all!

Ikke akkurat anbefalelsesverdig, nei...

A little book of language

Av David Crystal.

Crystal er en sånn jeg har hatt på pensum, den gang i sosiolingvistikk. Jeg likte måten han formidlet faget på da, og jeg liker det enda bedre nå.

A little book of language er en gjennomgang av så godt som alt som har med språk å gjøre - det betyr at det ikke blir mye om hvert tema, og jeg føler meg noe "besviken" over at ikke de temaene jeg synes er mest interessante har fått mer plass og oppmerksomhet. Samtidig er det en av bokas styrker - på den måten unngår den å bli kjip-faglig, den er bare engasjerende-faglig.

Crystal skriver godt, bruker eksempler som er både morsomme og forståelige og, ikke minst, han er pedagogisk. Hvert nye begrep er forklart på en lettfattelig måte, slik at jeg tror denne ville ha passet likså godt, om ikke bedre, for en person uten noe lingvistisk utdannelse.

Fra avslutningskapittelet:

"Language never leaves you alone. It's there in your head, helping you to think. It's there to help you make relationships - and to break them. It's there to remind you who you are and where you come from. It's there to cheer you up - and to cheer up others, if they're feeling low."

(Takk til storebror for lånet av boka - her kan du lese om hva han mente om den)