Det er med en viss ærefrykt jeg nå setter meg ned for å blogge om denne boka. Tredje og siste bok om Jarle Klepp, mannen som elsket Yngve...
Jarle er nå litteraturstudent i Bergen og lever et liv som består av å grave seg dypest mulig ned i littearturteoriens verden. En dag mottar han et brev fra politiet om at han er far til ei jente på 7 år, og kort tid etter et brev fra barnets mor om at datteren skal komme på en ukes besøk til ham neste uke.
Handlingen i romanen er for det meste lagt til denne uken med besøk av datteren, og på samme måte som i Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim er språket og situasjonsbeskrivelsene til Tore Renberg unike og gir historien en flyt og spenning som gjør at man dras videre fra side til side.
Et sitat: "Er det virkelig slik, fortsatte han for seg selv, at livet dreier seg om å miste glede, at det er som en reise som starter i hemningsløs og skingrende lykke, og for hver erfaring man får, så erstattes den av refleksjon, og dermed forminskes den helt til man sitter der, tømt for all glede, kun bebodd av.... tanker?"
(Hvis du enda ikke har lest de andre bøkene om Jarle Klepp, har du gått glipp av store ting! Les!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar