lørdag 25. desember 2010

Ø

Av Knut Nærum.

Jeg fikk én av bøkene på ønskelista i julegave, og nå har jeg brukt første juledag til å lese den. Lettlest, i aller høyeste grad, lattervekkende, i enda større grad.

Knut Nærum er som jeg tidligere har nevnt en favoritt - og han skuffer ikke denne gangen heller. Jeg ler høyt allerede på første side når jeg får disse valgene:

"-Jeg aksepterer Vilkår og betingelser, jeg ønsker å fortsette.
-Jeg ønsker å avbryte.
-Jeg har lest Vilkår og betingelser."

Og så fortsetter det med fire sider (med liten skrift) med Vilkår og betingelser.

Nærum parodierer det meste, og alle parodiene jeg forstår er gode - men han parodierer også forfattere og litteratur jeg ikke har vært borti, det er ikke alltid like bra - for meg.
På samme måte som Å er dette kvalitetshumor på sitt beste - Les den, du har garantert stor glede av det!

torsdag 9. desember 2010

Alle mine kjære

Av Alice Sebold.

"Ikkje ver uroleg Susie, han har eit godt liv. Han er fanga i ei perfekt verd."

Allerede den første sida i denne boka er så gripende at jeg måtte lese den tre ganger. Hjertet stopper på annenhver side, tårene ligger rett bak øyelokkene og jeg må stadig vekk gjenta ei setning fordi det er så vakkert.

"Namnet mitt var Salom, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6.desember 1973."

Susie forteller fra himmelen om sin egen død, hvordan hun har det i himmelen - og mest av alt om hvordan familien hennes prøver å leve videre uten henne.

Hun skildrer er familie i oppløsning, en gjenlevende søster som lever i skyggen av sin døde søster, en liten bror som prøver å være en del av familien og venner som lever med et minne som er sterkere enn de vet hvordan de skal takle. Og hun skildrer drapsmannen sin. Hun ser tilbake til barndommen hans, og hun ser de andre drapene han har utført.

Dette er en av de sterkeste og fineste bøkene jeg har lest.


torsdag 2. desember 2010

Tjue

Av Espen Haavardsholm.

Det er i sånne tilfeller som dette at bokbloggen virkelig kommer til nytte. Jeg husket at jeg hadde lest Gutten på passbildet. Jeg husket vagt at jeg likte den, men ingenting om hva den egentlig handlet om. Så sjekket jeg dette innlegget.

Tjue handler om de samme to guttene som er hovedpersonene i Gutten på passbildet. De er nå tjue år, og lever sekstitallets studentliv i Oslo. Vi er med dem på reise gjennom Europa, på kjæresteturer til hytter i Rondane og på fine middager med forlag i stadige forsøk på å bli publiserte forfattere.

Tjue er et godt tidsbilde, en god historie og skrevet med stilfullt og godt språk.

En av tingene jeg virkelig liker, er at kapitlene starter med et nyhetsbilde som plasserer handliga så tydelig i tid og sted: ""Til jonsok opptrer Mick Jagger, Keith Richards og resten av The Rolling Stones på en konsert i Messehallen på Sjølyst."
"I regi av Unge Kunstneres Samfund blir Månedens Bilde presentert for Oslofolk, i en montør som er satt opp ved den nordlige Stortingsløven."

Men Tjue er også et sterkt portrett av en ung mann: "Jeg forestiller meg ofte det, at det er noe alvorlig gærnt inni hue på meg et sted, for noe av det jeg ser for meg når fantasien først begynner å havne på villstrå, er så drøyt at jeg ikke kunne ha fortalt det til noen."

lørdag 20. november 2010

Skyformasjonane på San Franciscos sørhimmel i grålysninga 30.april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Reiser mellom språk.

Av Rolf Theil.

Jeg liker språk. Jeg liker å lese fagbøker. Jeg liker å lese populærvitenskapelige bøker om språk. Men jeg liker ikke å lese fagbøker kamuflert som populærvitenskap, det må svare til forventningene.

På tross av enkelte finfine gullkorn fra den språklige stjernehimmelen, noe ny innsikt om språk og en del interessante perspektiver fra en retning av faget som jeg ikke er alt for kjent med, så var ikke dette noen høydare.

Jeg irriterte meg over Theils hang til å bruke de minst frekvente ordene i det nynorske skriftspråket, jeg irriterte meg over at det var for faglig, og jeg irriterte meg over at den så ut til å aldri ta slutt.

Likevel skal du ikke avvise muligheten til å lese denne, jeg lærte mye, spesielt om afrikanske og asiatiske språk og kulturer som jeg kjenner alt for lite til. Hadde jeg lest den som lærebok, hadde jeg nok likt den godt - det blir bare feil som sengelektyre.

lørdag 6. november 2010

Prosten og hans forunderlige tjener

Av Arto Paasilinna.

"Prosten fremhevet at ekteskapet var en hellig og forpliktende institusjon, og for å understreke sine ord, gnukket han brennesler i fjeset på brudgommen. Slik kom de til enighet om at brudgommen skulle gå lydig tilbake til kirken, hvor prosten skulle sørge for at den avbrutte vielsesseremonien ble fullført som seg hør og bør."

Med en alltid ironisk undertone, fengslende valg av ord og humoristisk vri på alt skriver Paasilinna om en finsk prest som får en bjørnunge i gave. Vi får så følge presten og bjørnen gjennom det vanlige Paasilinna-landskapet av mørke finske skoger - men også til det gamle Sovjet og på en sjøreise på Svartehavet.

Det åpenbart absurde i en bjørn som lever sammen med et menneske er ikke det som skaper de beste humoristiske scenene i denne boka - det er snarere det kirkelige embetet til presten som harseleres med. Stadig vekk leser presten opp en salme, fylt av patos og med en innlevelse som trenger seg gjennom boksidene og ut til leseren.

"Hvorfor tar de bare opp lite pene kvinner på det teologiske fakultetet når de har anledning til å velge litt mer tiltrekkende studinner? De styggeste kvinnene på universitetet befinner seg der, det er et faktum, mens på det historisk-filosfiske er kvinnene ukristelig vakre og leser fransk..."

Ja, jeg tror du har tatt poenget nå: Prosten og hans forunderlige tjener er en sånn bok som får deg til å le høyt og lenge, selv om du er midt blant folk. Samtidig er det ei sånn bok som får deg til å tenke litt - uten å gi svarene, jeg tenker rett og slett: Hva vil han egentlig med dette? Hva ligger under? Er det noe som er alvor?


tirsdag 26. oktober 2010

Den rettferdige

Av Helene Uri.

Spennende, sterk lesning om sjalusi, sannhet, kjærlighet og rettferdighet.

Når Marianne oppdager at mannen hennes har vært utro mot henne, begynner hun å mistenke ham for å ha misbrukt de to døtrene deres. Gjennom boka dras vi med på diskusjonen: - er han skyldig, eller er han uskyldig?

Språket til Uri er som vanlig glimrende, med digresjoner du kan nikke gjenkjennende til, paranteser med utfyllende bemerkninger, stilvariasjon tilpasset hver av karakterene i boka og lange utlegninger om forhistoriene til hver enkelt av de nye menneskene som kommer inn i historien.

"De hadde snakket alvorlig om det, og de hadde tøyset med det (- Karsten, går du ifra meg når jeg får grått hår? - Nei jeg skal være hos deg uansett hårfarge. -Men hadde du gått ifra meg om jeg hadde fått vorter i hele ansiktet? - Nei, prinsessen min. - Men hva om de vortene hadde vært brystvorter? Hm, den var verre. Få se, trekk opp genseren. De er jo søte og karamellfargede, men over hele ansiktet? Jeg vet ikke helt. Jo, da hadde jeg nok forlatt deg, Marianne. -Men bare da? - Ja, bare da. Så lenge du ikke får ansiktet dekket av brystvorter, forlater jeg deg aldri. Det lover jeg. - På tro og ære? - På tro og ære, prinsessen min!)"

Denne er en av de sterkeste bøkene av Helene Uri, og den anbefales absolutt.

søndag 17. oktober 2010

Ulovlig norsk

Av Maria Amelie.

Det er sjelden jeg sitter stiv i sofaen for å lese ei hel bok. Lesing er vanligvis en innimellomaktivitet for meg, men denne måtte leses sånn. Sittende med en stor, varm tekopp og et pledd i sofaen mens det brant godt i ovnen.

De fleste har sikkert fått med seg settingen med denne boka - og mange har sikkert lest den før meg. Derfor skal jeg ikke bruke plass på å skrive om det.

"Jeg vil at du skal tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler.", skriver Maria Amelie i prologen til boka, og slik er det - jeg kjenner en umåtelig takknemlighet over de bittesmå problemene som har fått lov til å være store i livet mitt. Har man ingen reelle problemer, oppleves det betydningsløse som betydningsfullt.

Boka er en sann historie - det gir den personlige stilen, den gripende realiteten. Men boka er også skrevet av en forfatter - ei som kan å uttrykke seg, og som har et fag og en forestillingsevne til å se seg selv som et eksempel. Fagligheten som ligger i bunnen av alt åpner for refleksjoner med nye innblikk i hvordan man kan se på de store spørsmålene.

I avisartiklene rundt utgivelsen av boka pengterte Maria Amelie at hun ikke bare ønsker lovlig opphold for seg selv - men at loven om individuell behandling av alle asylsøknader skal bli en reell lov, med reelle konsekvenser i praktisk styring av asylsaker. Jeg kjenner at jeg blir opprørt og fortvila over å tilhøre et land som har så lite respekt for mennesker at vi kan behandle andre på den måten vi gjør i dag.

"Kanskje det virkelig er barnslig å tro på menneskerettigheter."




lørdag 16. oktober 2010

Kan hun ikke bare gå?

Av Fay Weldon.


Dette er chick-litt. Veldig chick-litt. Men det betyr ikke at det ikke er god underholdning, lett lesning og en spennende historie, så boka, den anbefales!

Settingen er et ambisiøst par i England som får barn, og som bestemmer seg for å få en au-pair inn i huset til å ta seg av barnet, slik at mor kan gå tidlig tilbake til jobben sin. Den polske au-pairen er en superhusmor, som stryker alt fra truser til barnesmekker og som vet akkurat hva slags mat det lille barnet trenger for å vokse. Hun er rett og slett en supermamma.....

Det at hun i tillegg er slankere og mer sexy enn den egentlige mora i huset, gjør ikke akkurat saken lettere - og det er duket for de vanlige forviklingene.

Det er som en romantisk komedie, men i bokform.

mandag 4. oktober 2010

På vegne av venner

Av Kristopher Schau.

Jeg hater egentlig Schau. Den såkalte humoren hans på tv er langt under middels, og jeg synes rett og slett at han blir alt for mye. Men han gjør seg i bokform. Bokstavene skjuler den ufyselige mannen bak.

I boka går Schau i kommunale begravelser - begravelsene til de som ingen andre tar ser av. Han lar seg glede over begravelser der presten sier fine ord om et menneske ingen kjente - uten at noen hører på. Han lar seg irritere og forarge over beravelser der den døde ikke blir behandlet med respekt.

Bokprosjektet belyser samfunnet vårt, synes jeg. Tenk at det lever mennesker rundt oss som ingen bryr seg nok om til å komme i begravelsen til. Mennesker som ingen bryr seg nok om til å sende en blomst - i døden i det minste... Det er trist.


Ut og stjæle hester

Av Per Petterson.

Jeg har spilt mye minesveiper på mobilen i det siste. Om kveldene. Når jeg vanligvis ville ha lest. Etter en ukes tid med det mønsteret har jeg nå innsett at grunnen ligger i boka jeg holder på med. Jeg gir herved opp, orker ikke å prøve å komme gjennom den og bokblogger for første gang om ei halvlest bok.

Jeg syntes liksom den starta bra. Lesverdig og vel så det. Men så gikk det nedover, nedover, nedover. Helt til jeg begynte å distrahere meg selv for å slippe å lese.

Det mest positive er at jeg nå har fått forklaringa på tittelen - det har jeg lurt på siden jeg hørte om boka for første gang.

fredag 17. september 2010

Den lille stygge sjokoladeboka

Det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte.
Av Simen Sætre.

Simen Sætre er for meg mest kjent som morgenblad-journalist, en skribent jeg leser med stor glede. Han skriver om seriøse temaer på en personlig og spennende måte, uten å havne i "sosialpornografi-fella". Denne boka, i likhet med andre artikler av ham jeg har lest, blander harde fakta og tall med miljøskildringer og personlige anektoder.

Den lille stygge sjokoladeboka handler om en av mine favoritt-ting: sjokolade. Det er ingen hemmelighet at jeg er over gjennomsnittet glad i sjokolade - og jeg innser allerede nå at selv ikke denne boka kan få meg til å kutte ut favorittgodisen... Men den gir meg lyst til det... Her får vi beskrevet forholdene på kakaoplantasjene, sleipe merkedsføringstriks, fedmeepidemiens konsekvenser og arbeidssituasjonen til sjokoladearbeiderne i Norge. Hvert kapittel er rammet inn med velvalgte utdrag fra Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken. Disse sitatene, satt inn i denne konteksten, gir et uhyggelig bilde av den kjente og kjære sjokoladefabrikkens betydning.

Jeg anbefaler deg to ting i dag: les denne, og kjøp Fairtrade-sjokolade (og andre produkter).

Og underveis i denne oppdaga jeg noe annet: jeg savner å lese denne typen litteratur, samfunnskritikk til folket! (så det kan dukke opp mer i denne sjangeren framover - har du noen tips?)

mandag 13. september 2010

Dikt i oppsamling

I ein sofa frå Korea
Den vanskelege andreboka
Shortsen til far min

Av Jon Hjørnevik.

Lyrikkblogging, det, du!

"eg driv og ekstremsport
og hoppar av i svingen"

"Eg fall for ein førsteamansuensis"

"Inne i ein bokhandel
ligg eg - ei bok i frykt"

"Mor mi tørkar støv av koppar og av kar,
og dreg ein fuktig klut hurtig over far"

Jeg har ledd meg gjennom bussturene til og fra Dragvoll den siste uka, følgesvennen har vært denne lille diktsamlinga av Jon Hjørnevik. Jeg elsker hvordan diktene handler om ting du ikke forventer i et dikt og hvordan selv det mest uskyldige tema kan bli vridd inn til noe langt over kanten. Sammen med illustrasjonene, tatt fra Hjørneviks egne familiealbum, er disse diktene veldig leseverdt!
(Og et godt tips til nynorskundervisninga for norsklærere som vil sprite opp timene litt)

Det beste er Leseroppgavene under enkelte av diktene, for eksempel denne: "Klem og kos med nokon du ikkje er glad i, medan du brøler diktet til vedkommande."

onsdag 1. september 2010

La meg synge deg stille sanger

Av Linda Olssson.

Det var utrolig spesielt å ligge i solsteiken i Spania og lese om kald, svensk vinter. Vinteren er alltid så fjern, men samtidig alltid lettforståelig, nær og ekte - spesielt når den er så levende beskrevet som i denne boka.

La meg synge deg stille sanger er om to kvinner - to ensomme kvinner som møtes i ensomheten og åpner livet sitt for hverandre. Gjennom en blanding av nåtidshendelser i livene til de to kvinnene, og fortellingene om fortida som de to deler med hverandre blir vi kjent med begge kvinnene.

I starten syntes jeg boka var litt treg og kjedelig, men etter hvert som kvinnene begynte å dele fortida si med hverandre, ble jeg grepet og ønsket bare å lese videre, videre, videre. Boka er rørende, nær, vakker og personlig - uten å vippe over til et ubehagelig nivå.

Jeg synes at du skal lese La meg synge deg stille sanger - i dag!

tirsdag 24. august 2010

Mann går inn i et rom

Av Nicole Krauss.

Hva er et menneske uten minnene sine? Hvordan ville du fungert hvis du mista de siste 20 årene av livet ditt? Akkurat dette skjer med hovedpersonen i Mann går inn i et rom - i forbindelse med en hjerneoperasjon mister han alle minner fra de siste 20 årene og våkner opp til å få vite at moren er død, han er gift og den politiske verdensordningen er totalt endret...

Det hele er beskrevet med en varhet og innlevelse og som gjør at jeg stadig vekk vil vite mer, og kombinert med en klassisk spenningskurve blir dette en av de beste bøkene jeg har lest i det siste. Veldig, veldig god!

Jeg kjøpte denne for ganske lenge siden på et salg, på grunn av at det står at samme forfatter har skrevet boka Kjærlighetens historie. Jeg husker å ha starta på denne, og da har jeg mest sannsynlig lest den også - men før bloggen... så jeg husker ikke hva jeg syns.. Har du lest den? Og hva syntes du? Kan du minne meg på den?

tirsdag 10. august 2010

Vi har så korte armar

Av Olaug Nilssen.

Jeg har en innrømmelse. Det er nesten ei uke siden jeg leste denne boka, men jeg blogger om den først nå. Ikke fordi jeg er så travel, men fordi jeg ikke klarer å konkludere. Vurderer å lese den på nytt for å bestemme meg, men innser at jeg ikke orker det.

Til tider tenkte jeg: DETTE ER GENIALT! ... og til tider ble jeg SUR, IRRITER OG LEI av at det bare er kaos, usammenhengende og så OVERDREVET at det blir dumt... Boka veksler med andre ord mellom topp og bunn... Og nå har jeg blogga om den, så jobben er gjort... (Har noen andre lest den - har noen en MENING om den?)

lørdag 24. juli 2010

Enke for et år

Av John Irving.

Du trodde kanskje at jeg hadde slutta å bokblogge, eller enda verre, slutta å lese? Men neida, Enke for et år var bare ei vannvittig lang bok, så det har tatt sin tid å komme seg gjennom den.

Når det er sagt, må jeg poengtere at hadde tida strukket til, så hadde jeg gjerne lest hele boka i et jafs! Irving forteller historier med fengende beskrivelser, dype utmalinger og detaljerte digresjoner som senere viser seg å passe perfekt inn i sammengengen. Jeg elsker det!

Enke for et år starter når hovedpersonen Ruth er fire år, og fortsetter med hennes voksne liv - og hvordan personene som var viktige det året hun var fire fortsetter å være viktige inn i voksenlivet.
En av de romanene som inspirerte meg til å starte denne bokbloggen, var Til jeg finner deg av samme forfatter. Den er også en murstein, og beskrivelsene og bildene Irving bruker fenger meg og får meg til å bli så glad, så glad i personene jeg møter i boka. Jeg kjente igjen mange av de samme elementene i denne boka, og tror nok jeg kommer til å lese mer av Irving senere - for dette er nydelig lesning!


torsdag 24. juni 2010

Vindauga i matsalen vender mot fjorden

Av Mette Karlsvik.

Dette var nok ikke helt rette boka å lese på toget for å få tida til å gå. Etter å ha pløyd gjennom Krig og fred og religion og politikk og sånn, var planen at resten av togturen skulle gå med til denne... Men som jeg burde ha forventet, den er sånn litterær. Ikke lett underholdning, men fem linjer på hver side og sikkert masse tankekraft....

Boka er om ei jente som er innlagt på psykiatrisk institusjon, og vi skal vel føle på oss hennes smerter.

Kanskje kunne jeg ha likt denne bedre på et annet tidspunkt, og kanskje ikke. Tid og sted kan dessverre ikke endres. Det jeg likte med denne, var at jeg kjente igjen mye av det jeg har lest på bloggen til Surfer, men jeg må si at jeg liker Surfer sin skrivestil bedre enn Karslviks - så da trenger det ikke dypt nok inn hos meg.

Krig og fred og religion og politikk og sånn

Av Anne-Kat Hærland.

Jeg er av dem som liker Anne-Kat veldig, veldig godt. Jeg savner henne på Nytt på nytt, og jeg har med glede sett på henne og Dagfinn sammen med forskerne på tv i vinter.

Jeg har derimot aldri lest noe av henne før, selv om denne har vært på min mentale leseliste i mange år.

Krig og fred og religion og politikk og sånn er, for det første, en fantastisk god tittel! Og boka fortsetter i samme stil, det er virkelig Anne-Kat. Jeg hører stemmen hennes mens jeg leser - ser for meg at hun sitter foran meg på tv-en og ser vittig ut mens hun langer ut i hytt og gever.

Om klimaendringene skriver hun:
"Fordelen er jo at dersom det viser seg å holde stikk, vil vi få en brå slutt på alle disse tåpelige "kom i form til badedraktsesongen-oppslagene" i ukepressen. Under en istid er det ingen som vil ha mulighet til å granske kroppen din med kritisk blikk, siden du er nødt til å iføre deg en velvoksen sel bare for å kunne hente posten."



onsdag 23. juni 2010

Veke 53

Av Agnes Ravatn


Jeg tror sengepartneren min våkna av latterkrampene mine i mårres. Jeg våkna tidlig og måtte bare lese videre på denne boka som jeg starta på i gårkveld, og den var så morsom at jeg lo høyt flere ganger. Helt herlig!

"Eg er ein god lærar. Og eit godt menneske, når alt kjem til alt, tenkte han. No ja, dette var to sanningar med modifikasjonar, tenkte han vidare."

Boka handler om den nyskilte læreren Georg og dagene fram mot og gjennom jula. Det drikkes og festes, og vi blir kjent med et persongalleri uten like. Personene er beskrevet på en sånn måte at du kjenner igjen folk i dem, og samtidig tenker at de er helt absurde - ingen gjør da sånt!

"Du veit du har fylleangst når du går svakt sikksakk i gata i frykt for at personen bak deg skal gi deg eit nakkeskot, tenkte han og gjekk med urolige steg mot hurtigbåtterminalen utan å sjå seg tilbake."

Denne må du lese, og pass på at du leser den et sted der det er greit med høylydt latter!

tirsdag 22. juni 2010

Mellom oss sagt

Av Marit Eikemo.


Regine er vikar i Aetat, liker å gå på visninger på fritida og lurer på hvor alle studievennene har blitt av i årenes løp. Vi møter henne i en situasjon der det meste går galt, og jeg føler virkelig med henne i at livet begynner å bli for vanskelig. Noen ganger vil jeg bare legge boka fra meg, fordi jeg ikke vil at hun skal få det enda verre, men det er godt skrevet - og jeg liker å lese om kjipe liv.

Godt skrevet, morsomt, sørgelig og samtidig interessant og tankefullt. Ei god bok om både personlige tanker og de store strukturene.

"Vi går heller på byen og drikk øl, hadde vi sagt så mange gonger at eg framleis kunne kjenne det påføgjande suget i magen når eg tenkte på det. Det var alltid ein eller annan perifer kjenning som sat saman med oss når slike forslag kom på bordet. Og vi som var så inkluderande, syntes alltid det var greitt med eit visst tilsig av folk. Bli med du òg, sa vi: Bli med! Men då vi møttes i neste røykepause, hadde Vebjørn og Jens nesten alltid ombestemt seg. Dei hadde berre altfor mykje å gjere, det gjekk ikkje."

mandag 14. juni 2010

The Self Destruction Handbook. 8 Simple Steps to an Unhealthier you.

Av Adam Wasson og Jessica Stamen.

Jeg tror ikke at Kyrre og Tone satte stor nok pris på denne julegaven fra Øyvind - for den så temmelig ulest ut da jeg fant den på dyrebeskyttelsens loppis for et par uker siden. Jeg elsker å lese bøker som inneholder et tegn fra de tidligere eierne - et bokmerke, navn eller som her: en liten julegavelapp på første side.

Et sitat fra innledninga: "The whole point of self-destruction is that it's fun. If you're not having fun, then you might as well be taking vitamins, "working" on your relationships, and reading self-help books."

Kapitlene i boka er:
- 12 Steps to a Drinking "Problem"
- Why Smoking is Cool
- Your Brain on Drugs
- The "Rules" for Dysfunctional Daters
- The Man and Mistress Guide to Infidelity
- Condoms are for Suckers
- How to Lose Way Too Much Weight in 90 Days
- The Ins and Outs of Self-Mutilation

Her legges det altså opp til et liv i ruiner på kortest mulig tid. Utgangspunktet er godt, og noen avsnitt er kjempemorsomme, men mange er... rett og slett bare opplagte. Dessuten merkes det at boka kommer fra USA - noe av moralen er liksom ikke dekkende i det norske samfunnet, slik at humoren faller litt feil her - ting de ser på som self-destruction, ser vi på som ganske normalt.

Lettlest og humoristisk, men ikke hysterisk.

fredag 11. juni 2010

Hybrideleg sjølvgranskning

Av Olaug Nilssen.

SÅ BRA!
Jeg har i flere år likt tittelen på denne, og hatt den langt bak i bevisstheten sammen med alle de andre bøkene jeg "skal lese en gang" (må nok bli ufattelig gammel hvis jeg skal rekke over alt jeg vil). Nå ble det altså til at jeg leste den, og det gikk i ei superfart, jeg har lest meg fra kjøkkenbordet til bussen, fra solsiden til dragvoll, fra bussen til kontoret og mens kontor-pcen slo seg på.

Tenk å skrive så godt?

"Det er vanskeleg å nekte for at eg brukar eit kvinneleg nynorsk blikk. I alle fall har eg auge som er festa på ein kvinnekropp, og når eg fortel nokon om kva auga ser, gjer eg det på nynorsk."

Hybrideleg sjølvgranskning er ei samling av tekster av Olaug Nilssen, hun skriver om sitt forhold til språk, litteratur og verden - om gud, djevelen og hovedstaden (markert i fotnote: Oslo).

Essayet om Gunnlaug Ormstunge er så kreativt at jeg nesten ler høyt ute på gata ved Rema, de religiøse refleksjonene er så gjennomtenkte at jeg innimellom stopper opp litt, og analysene av samtidslitteraturen, som hun jo er en del av, er kunnskapsrike, interessante og... ja, sånn som jeg også tenker, men ikke klarer å si det så bra...

Det blir mye enig nikking når man leser ei bok av denne typen - og det er herlig å få lov til å bare være enig, enig, enig.

(Kan jeg avslutte dette blogginnlegget med å si: "Heia Olaug!!" uten at det blir teit? Jeg gjør det likevel... Heia Olaug!!!)

mandag 7. juni 2010

Sommer 2005

Av Tove Nilsen.

Jeg hadde visst lest denne før, oppdaga jeg sånn ca midt på side to, men valgte likevel å fortsette siden jeg ikke husket særlig mye av innholdet i boka.

Sommer 2005 handler om ei nyskilt dame i femtiårene og de utfordringene hun opplever i hverdagen denne sommeren. Vi får innblikk i livet som enebarn til ei mor som ikke lenger klarer seg selv, livet som mor til to tenåringsdøtre og livet som nyforelsket i godt voksen alder.

Den er... lettlest, mest av alt. Vi får en viss sympati med hovedpersonen, men det stikker ikke dypt nok til at boka blir noe mer enn lett sommerunderholdning. Jeg anbefaler egentlig at du heller bruker tid på noe annet av Tove Nilsen, hun har da virkelig skrevet mye som er bedre enn dette....


mandag 24. mai 2010

Seierherrene

Av Roy Jacobsen.

"for unger vil være der de alltid har vært, å dra opp et barn er ikke som å bygge et hus, unger eser ut av seg selv og vokser fast i hodet ens, umulig å rette opp med linjal og vinkel når det går skeis, føye til mangler eller sage av det som er for mye, de er der og er mennesker fra første pip, skjønner ikke språk, dumme og nakne, fremmede, sultne og fulle av vræl, men ens egne - satan"

Seierherrene er en todelt roman om fiskerjenta Marta som flytter fra nordnorsk fattigdom til en annen type fattigdom i Oslo - og en todelt roman om norsk 1900-tallshistorie. Historien til Marta flettes genialt sammen med Norges historie.

I første del av boka er Marta i sentrum, og vi blir kjent med familien og livet i ei lita bygd på helgelandskysten - og med Martas nye liv i Oslo.

Andre del av boka har Rogern som sin sentrale karakter - Martas yngste sønn Rogern som eksemplifiserer oppvekst i en drabantby på 60-tallet.

"Personlig led jeg dessverre ikke av noe som helst, jeg måtte gå sunnhetens harde vei, enda jeg ikke var særlig sterk - stamming og sengevæting er begripelig nok ikke respektinngytende egenskaper (de er av samme kategori som blingsebrillene)."

Jeg likte første del av boka best, og ble ganske skuffa da synsvinkelen skifta - men etterhvert som jeg ble kjent med Rogerns verden - og han ble eldre og nærmere min verden, ble også andre del gripende, sterk og skikkelig god.

Jeg liker godt å lære noe av bøkene jeg leser, men samtidig har jeg alltid hatt en innebygget skrekk for historisk plasserte romaner, men denne er skrevet på en sånn måte at det er det personlige som står i fokus - karakterene er bare tilfeldigvis ekstremt tidstypiske og beskrivende for sin generasjon, slik at man nikker gjenkjennende og tenker: ja - sånn ser Norge ut!

tirsdag 4. mai 2010

Jorden nynner sin hemmelige sang

Av Mari Strachan.

Det er ei stund siden jeg bokblogga nå. Og enda lengre siden jeg starta på denne. Den tok sin tid. Ikke fordi den var tung og vanskelig, men fordi den bare var veldig, veldig kjedelig. Det startet bra, referanser til Alice i Eventyrland, som jeg ,takket være den nye filmen, endelig kjenner historien til og ei jente som liker å lese bøker. Det bruker å være et godt utgangspunkt.

Et godt utgangspunkt er vel det boka er. Mange gode utgangspunkt, men gjort på en måte som hvertfall ikke jeg klarer å bli fenget av.

Den glimter til innimellom, noe er fint. Men det holder dessverre ikke i lengden.
(jeg kunne ha skrevet et mer saklig blogginnlegg, men sitater, litt info om storyen osv.. men jeg orker ikke å bruke mer tid på denne boka..)

søndag 18. april 2010

Noen kjenner mitt navn

av Lawrence Hill.

Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da denne dukket opp i en av bursdagspakkene mine. Baksideteksten omtaler den som en storslagen historisk roman, noe som får fram all min skepsis. Historie? Det er da ikke noe for meg! Jeg liker at bøkene er trygt plassert i nåtida.

Men jeg måtte trekke tilbake skepsisen! Boka gjør historien spennende, lærer meg om slavetida, og griper meg langt inne i hjertet.

Boka handler om livet til Amanita, Meena. Når hun er 11 år, blir hun tatt til fange av europeiske slavedrivere og ført ut av landsbyen sin og med et slaveskip til Amerika. Vi følger livet hennes på skipet, på plantasjer i Amerika og gjennom viktige begivenheter i slavenes historie.

"Jeg tilhører ingen, og jeg er ingen afrikaner. Jeg er bambara. Og fula. Jeg er fra Bayo ved Segu. Jeg er ikke det du sier. Jeg er ingen afrikaner."

"Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid."

Noen kjenner mitt navn problematiserer først og fremst slaveriet - men klarer samtidig å være relevant for nåtida ved sitt fokus på rasisme og kvinnesak mer generelt, og, ikke minst, sitt fokus på menneskesyn og menneskelighet. Hvor er godheten?

Det eneste som skuffa meg stort i denne boka, var da jeg hadde lest den ferdig, og begynte å bla litt i tittelbladet, av mangel på annet lesestoff. Originalens tittel er: The book of negroes, en mye mer passende tittel. Og da begynner man nesten å lure på hvilke andre perfekte formuleringer som er "lost in translation"...

lørdag 20. februar 2010

Boktyven

av Markus Zusak.

En gang var jeg på et sånn foredrag med en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Det var, naturlig nok, sterkt. Jeg husker at det som gjorde sterkest inntrykk var da han sa at vanlige folk i byene han og de andre fangene gikk forbi på vei til leirene, aldri prøvde å hjelpe. Aldri kastet noen litt brød til fangene, aldri fikk de sympati.

Boktyven er på mange måter historien om hvorfor. Den gjør det letter å forstå den vanlige tyskeren, han som kanskje ikke ville være nazist, men som ble skremt og plaget til å bli det. Dette klarer den uten å havne i ei sympatifelle som ville ført med seg at man kunne ta lett på jødenes lidelser.

Boktyven er ei sånn bok som må slukes, fordi selve historien er spennende, ekte og fin. Samtidig er det ei sånn bok der man innimellom må lese et avsnitt to ganger, fordi ordene er så vakre, så vare og så sanne.

Døden har en egen rolle som forteller i Boktyven, og den effekten det har, spesielt for å illustrere hva andre verdenskrig virkelig var, er noe av det jeg virkelig likte med denne boka.

fredag 5. februar 2010

Meg eier ingen

Av Åsa Linderborg.

Oppvekstroman om egen oppvekst. En oppvekst med en alenefar som ikke dusjer, som drikker opp lønna si, og som elsker dattera si mer enn noe i hele verden.

Boka starter og slutter på samme sted - med farens død. Historien om oppveksten til Åsa flettes klart og tydelig, og på en veldig naturlig måte, inn i historien om et sosialdemokrati i endring - en svensk samfunnsanalyse som like gjerne kunne gjelde for Norge.

Denne var så gjennomgående fin at jeg ikke har funnet ett eksempel som passer til å sitere i bloggen - det ville rett og slett ikke gjøre mesterverket rettferdighet.


søndag 31. januar 2010

Den siste bjørnen i Vassfaret

Av Tom H. Dalbak.

Denne var fin! Veldig, veldig fin!

"Han hoster aldri når de kysser.
Kanskje de burde kysse hele tiden?
Hvis de hadde kysset hverandre bak skjermbrettet absolutt hele tiden, ville han da bli helt bra?"

En mann som mistet sin egen far så alt for tidlig, har selv blitt far til en liten gutt. Han minnes de fine stundene i barndommen med faren, og planlegger hvordan han selv skal være enda mer tilstede for sønnen sin - helt til dama tar sønnen med seg og flytter til Luxembourg sammen med sin nye mann.

"Marius, hva slags navn er det? Et ekkelt popnavn, titusener heter det, halvparten av gutta i barnehagen hans vil hete det bår han begynner der, og halvparten av gutta når han begynner på skolen. Marius av alle ting, et navn som smaker av pannebånd og Lyn og tennisracketer og squash-sokker og Armani-bukser til tre tusen, et Oslo 3-navn, et ... Nordberg-navn."

Etter at sønnen har flyttet, får han en forskerstilling ved Høyskolen i Buskerud, med oppdrag om å bevise at Vassfaret er tomt for bjørn - slik at landskapsvernet kan oppheves, og det kan bygges alpinbakker der. Men i de dype skogene i Vassfaret nekter han å godta dette, og begynner å virkelig lete etter bjørn - og etterhvert finner han det.

Bjørnenes liv, mannens fantasier og drømmer flettes sammen, slik at jeg til slutt ikke stoler på halvparten av det han påstår å se i skogene. Er det virkelig en bjørn på torget i Drammen?

Jeg likte:
-problematiseringen av mors rolle når foreldre skiller lag
-hvordan bjørnene fremstilles som grunnleggende gode, om enn litt dumme, dyr
-kritikken av oppdragsforskning laget for å kunne ødelegge naturen

Ja, jeg synes absolutt du skal lese denne!

søndag 17. januar 2010

Gutten på passbildet

Av Espen Haavardsholm.

Oppvekst og Oslo. Etterkrigstid og en forvirrende verden. Jenter og skøyteløp - og noen litt for ungdommelige voksne.

I Gutten på passbildet møter vi den fjorten år gamle Nils og kompisen hans, Zakk. De to guttene går gjennom ungdomstiden i en vill forvirring rundt jenter, stormaktspolitikk, forvirrende signaler fra voksne kvinner, og en evig søken etter identitet.

Samtidig møter vi en forfatter som ser tilbake på disse hendelsene, som ikke legger skjul på det selvbiografiske i historien, og som ser nåtida i lys av hendelsene det året han var fjorten.

"Evelyn Øye blåser blå siggarettrøyk ut av de rødmalte leppene sin, uten at det blir så mye som en antydning av en røykring av det, for alt blir øyeblikkelig tatt av snoen."

Jeg likte denne VELDIG godt! Godt skrevet, en god historie, spenningskurver som oppsluker meg helt, og rett og slett personer man liker.

Gutten på passbildet er ei sånn bok det er litt trist at er slutt - fordi jeg jo gjerne vil vite mer om Nils og Zakk. Hvordan ble vinteren da de var femten?

lørdag 16. januar 2010

Spør om språk fra A til Å.

Av Ingebjørg Tonne og Helene Uri.
Illustrasjoner av Kai Gjelseth.

En liten kosebok som man kan skumlese, dypdykke i, pugge eller ha som oppslagsbok i språkspørsmål. Jeg valgte skumlesningsstrategien, og kosa meg skikkelig.

Boka er laget med bakgrunn i en språkspalte i Dagbladet, og organisert alfabetisk. Korte epistler om ulike språklige spørsmål gir ny innsikt, eller får en språkviter som meg til å nikke gjenkjennende og tenke: nei, dette avsnittet trenger nok ikke jeg å lese.

Jeg anbefaler denne boka til de som vil lære mer om språk, til de som kan mye om språk og til alle som liker språk.

onsdag 6. januar 2010

Uke 43

Av Hanne Ørstavik.

Jeg fortalte venninna mi, I, at jeg hadde lånt denne på biblioteket før jul, da så hun på meg med triste øyne og sa: Stakkars deg! Og gjennom første halvdel av boka var jeg skremmende enig med henne. Makan til treg progresjon!

Boka handler om akkurat det tittelen sier: Uke 43, og den er skrevet i en slags sanntid - alt går like sakte som i virkeligheten. Hver minste detalj skal dokumenteres, vi skal virkelig føle på kroppen hvor kjedsommelig livet til hovedpersonen Solveig er. Hun er nyansatt litterturviter på en bygdehøyskole - og har det jeg vil kalle en vennskapsforelskelse i kollegaen Hilde. Vennskapsforelskelsen består i at hun ser opp til og ønsker nærkontakt med Hilde på et nivå som grenser til det sykelige. Det er dette vennskapsforholdet som etterhvert hever boka noen grader. Mot slutten leste jeg med min vanlige lese-iver, ikke bare for å "komme meg gjennom det".

Mitt forhold til Hanne Ørstavik var på forhånd noe ambivalent, jeg likte i grunn Presten da den sto på pensumlista på grunnfaget, men samtidig blir jeg minnet om han forelesern som var så litteratursnobb at jeg seriøst vurderte å droppe hele nordiskstudiet, og så snart jeg ser noen av de trkkene ved "god" litteratur som han var opptatt av - da kommer piggene ut, og jeg blir negativ. Denne boka bekreftet i litt for stor grad de negative tankene, så jeg kommer neppe til å lese mer av Ørstavik med det første, ei heller anbefaler jeg deg å lese denne.