torsdag 21. juni 2012

nyryddinga

Av Sigmund Løvåsen.

10-åringen Geir vokser opp på gård sammen med far, mor og lillebror. Han hjelper flittig far med alt arbeidet, og samtidig kverner tankene: "Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg."

Frykten for fars sykdom, redselen for at gården skal bli nedlagt og bekymringer for framtida går igjennom hodet til lille Geir mens han leker i skogen, hopper på ski og treffer ei søt byjente.

Dette er eksemplarisk nynorsk, barndomsskildring av det såreste slaget, Norge på sitt mest ekte og gjenkjennelige, Gudsfrykt og oppvekst og kjærlighet til språket og familien.


fredag 15. juni 2012

Naken i hijab

Av Gunn Marit Nisja.

Hvis man lurer seg selv til å tro at dette er en sånn "historie fra virkeligheten", er det lettere å akseptere at språket er ganske kjedelig. Fortellingen i seg selv har likevel en sånn driv og spenningskurve at jeg ivrig leste videre, videre, videre.

Naken i hijab handler om ei norsk jente som forelsker seg i en egyptisk mann når hun er på ferie - en forelskelse som ender i ekteskap og at hun flytter til Egypt for å være sammen med ham. Er dette et riktig valg? Kommer fordommene til å bli satt på prøve, eller har alle i Norge rett?

"Jeg klarte ikke å la være å beundre ansiktet hans, de lange yenvippene som enhver jente kunne misunne han, og leppene som så så myke ut. Temperamentsfull var han riktignok, men det at han viste hvordan han hadde det på innsiden, var ikke bare en negativ egenskap. Han var så full av følelser, så ekte, helt annerledes enn gutter jeg hadde møtt tidligere."

Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne, men da som lett ferielektyre med fokus på innhold, story og framdrift - ikke på formuleringer og språk som slår deg i magen.

torsdag 7. juni 2012

Shantaram

Av Gregory David Roberts.

En mann rømmer fra et australsk fengsel og kommer til India. Der treffer han en slumboer med verdens største smil, og får seg et eget skur i slummen. Historien om Lin på søken etter mening i livet, kjærlighet og en farsfigur er til tider nydelig, til tider dønn kjedelig og til tider grusom og spennende, men for det meste er den bare for lang. Jeg sliter med å se hva som er spenningskurven, hva er det som skal få meg til å ville lese videre mot slutten? Hva handler boka egentlig om?

Nå virker jeg nok i overkant negativ, og gjennom noe sånt som de første 700 sidene så likte jeg boka veldig godt, ville alltid lese videre, ble engasjert av historien og hendelsene, men den er for lang. Jeg ble lei.

(Og nå er det ei uke siden jeg leste den ferdig, uten at jeg har bokblogga før, bare fordi jeg har vært så negativ til den.. det hjelper ikke.. for egentlig er det ei lesverdig og god bok, Egentlig).