mandag 29. desember 2008

Vente, blinke - eit perfekt bilete av eit personleg indre

av Gunnhild Øyehaug.

Denne er jeg ikke sikker på hva jeg mener om. Den er fin. Noen steder et perfekt bilde av et personlig indre, som undertittelen sier. Noen ganger bare rar. Og forvirrende. Mange historier foregår parallellt og vi kommer nært inn på mange ulike mennesker - som igrunn ligner hverandre mer enn de aner.

"Alltid prøvde ho å sette ting saman , både som lesar av litteratur og som menneske som søkte andre menneske, og alltid mislukkast ho".

Jeg vet ikke om jeg kan si noe klokt om denne. En fin bok, som krever at man ikke ønsker seg en forståelig og klar historie, men at man aksepterer det kaoset og den forvirringa som gjennomsyrer romanen. Les den, eller ikke. Hvem vet?

tirsdag 23. desember 2008

Harens år

av Arto Paasilinna.

Denne har jeg gått rundt og trodd at jeg har lest tidligere - men en kveld i bokmangel og desperasjon tenkte jeg at jeg kunne gjenlese den, og oppdaget at jeg sist gang hadde stoppet etter ca 20 sider. Skjønner ikke hvorfor, for dette var en fin historie.

Boka handler om en journalist som en sen kveld etter et oppdrag kjører på en hare midt i de finske skogene. Han har da ikke samvittighet til å la denne haren ligge i skogen med brukket ben, og tar derfor haren med seg videre i livet. Dette blir starten på et nytt liv for mannen, som sammen med haren reiser bort fra kone og jobb i storbyen, for å leve som omstreifer og løsarbeider i de finske skogene. På sin vei møter mannen mange mennesker og dyr, og det er møtene med disse som skaper stemningen og spenningen i boka.

Jeg vil absolutt anbefale denne, men må (av erfaring) poengtere at det er viktig at man holder ut forbi en litt treg start - for etterhvert blir det bedre.

(for de som ikke har les Kollektivt selvmord av samme forfatter, vil jeg legge til at den er enda bedre)

torsdag 11. desember 2008

Monster

Av Knut Nærum. 

I natt har jeg hatt enda en søvnløs natt over en litt for spennende bok. Jeg trodde at selv om Monster er en skrekkroman, ville det være mest samfunssatire og humor når det kom fra Knut Nærum. Det var det ikke. Jeg så isbjørner bak hvert et vindu i natt. 

Isbjørnene i Monster har, på en litt Jurassic Park-aktig måte, gått sammen i flokk, begynt å kommunisere og er ute etter å ta mennesker. Kombinert med en kritisk brodd mot samfunnsstrukturene og usikkerhet og redsel også overfor andre mennesker, er det en nervøs stemning gjennom hele boka. 

Les den! (men husk å lukk dører og vinduer før du begynner å lese...) 

tirsdag 9. desember 2008

Saman er ein mindre aleine

av Anna Gavalda. 

Mens jeg har lest denne boka har jeg angret litt på at jeg begynte på dette bokbloggeprosjektet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal offentliggjøre min mening om alle (skjønnlitterære) bøker jeg leser - slik at jeg selv har en minnebank, og slik at dere andre forhåpentligvis kan få noen lesetips. 

Men... så til grunen til at jeg ikke vil blogge om denne. Det er skummelt. Kan ikke blogge om en bok ALLE elsker - når jeg selv ikke elsker den. Sånn, der var det sagt. 

Jeg elsker IKKE denne boka. Ikke dermed sagt at den er helt grusom, men ikke før i siste fjerdedelen av boka begynte jeg å like den. Før det syns jeg den var ganske skuffende. Kanskje skyldes det at jeg hadde for høye forhåpninger i utgangspunktet? 

Det som er fint med boka er utvilsomt slutten, så jeg vil anbefale de som starter på denne å holde ut - det blir finere etterhvert. Historien i seg selv er også veldig fin, så jeg vurderer sterkt å se filmen - tror den er ei sånn bok som faktisk funker bedre som film enn som bok. Det sier jeg fordi det som jeg likte minst med boka var at den er skrevet med mye bruk av replikker. Mange replikker. Noen liker sikkert å lese slike bøker, men for meg blir det for lite sammenheng og flyt. 

(som nordist tør jeg nesten ikke nevne den andre grunnen til at jeg ikke elsker denne boka - den norske oversettelsen er på nynorsk - og det passet rett og slett ikke...)