tirsdag 23. desember 2008

Harens år

av Arto Paasilinna.

Denne har jeg gått rundt og trodd at jeg har lest tidligere - men en kveld i bokmangel og desperasjon tenkte jeg at jeg kunne gjenlese den, og oppdaget at jeg sist gang hadde stoppet etter ca 20 sider. Skjønner ikke hvorfor, for dette var en fin historie.

Boka handler om en journalist som en sen kveld etter et oppdrag kjører på en hare midt i de finske skogene. Han har da ikke samvittighet til å la denne haren ligge i skogen med brukket ben, og tar derfor haren med seg videre i livet. Dette blir starten på et nytt liv for mannen, som sammen med haren reiser bort fra kone og jobb i storbyen, for å leve som omstreifer og løsarbeider i de finske skogene. På sin vei møter mannen mange mennesker og dyr, og det er møtene med disse som skaper stemningen og spenningen i boka.

Jeg vil absolutt anbefale denne, men må (av erfaring) poengtere at det er viktig at man holder ut forbi en litt treg start - for etterhvert blir det bedre.

(for de som ikke har les Kollektivt selvmord av samme forfatter, vil jeg legge til at den er enda bedre)

3 kommentarer:

Pita sa...

Høres nesten litt ut som "Doppler":)

H sa...

mulig - jeg er skeptisk til erlend loe, men kanskje jeg skal lese doppler. tror til og med vi har den...

a banan sa...

min favoritt er "de hengte revenes skog"

herlig historie