lørdag 29. september 2012

Buzz Aldrin

Hvor ble det av deg i alt mylderet? 

Av Johan Harstad. 

Etter å ha lest ferdig denne sitter jeg igjen med det jeg best kan beskrive som "Six feet under-følelsen". Du vet, den der du sitter og stirrer ut i rommet i en utellelig periode før du kjenner at tårene renner og at hjertet og sjelen er helt tom, mens du samtidig har funnet nytt håp for verden. Kombinasjonen av den totale fortvilelse og det fullstendige håp. Det er følelsen etter denne boka. 

Hvis du ikke har lest den enda, så har du gått glipp av noe stort, og det er best å komme i gang først som sist. 

Boka handler om å ville være nummer to, og psykiatri og psykisk helse, om store og små steder, om sorg, lykke, fortvilelse og de sterkeste følelsene, og den er full av avsnitt som er så fine at hjertet stopper opp et øyeblikk mens du leser, skrevet med en sånn kjærlighet at det smitter over på leseren. 


søndag 23. september 2012

Den syvende bølgen

Av Daniel Glattauer.

E-postromansen fra Mot nordavinden fortsetter, og Emmi og Leo lider seg gjennom stadig nye samvittighetskvaler.

Jeg likte Mot nordavinden bedre, og jeg likte det uavklarte med slutten der - så egentlig ble jeg litt skuffet over at det finnes en fortsettelse. Noen bøker bør bare slutte uten å gi svar på alt.

Samtidig er dette sånne bøker som, med sine korte avsnitt og raske driv, er lette å lese og lette å bli engasjert i. Dessuten kommer det fram tanker, ideer og følelser som jeg ikke har vært innom før - og det er jo alltid et kvalitetstegn med ei bok.

50 sekunder senere
RE: 
Der tar du feil, kjære! Et berøringspunkt berører alltid to. 1) Den som blir berørt. 2) Den som berører. God natt!


torsdag 20. september 2012

Til musikken

Av Ketil Bjørnstad.

Jeg var litt skeptisk, jeg må innrømme det. Til musikken - selv tittelen avslører at denne handler om noe av det jeg liker minst: musikk. Likevel ga jeg den en sjanse, og selv om musikkreferansene, komponistnavnene og de lange utgreiingene om hvorvidt den symfonien er trist eller glad gikk meg hus forbi, er historien i boka så fin, så fin.

Det handler om en ung pianist i en trist familieskjebne. Om ungdommens sterke vennskap, og sterkere følelser. Om angsten for å bli som foreldregenerasjonen, og ønsket om å få ei framtid - helst innen musikken.

Jeg elsker bøker som tar deg med gjennom så lange perioder at du virkelig rekker å bli glad i karakterene, men som likevel stopper før hele framtida avsløres.

Og slutten... åh.. gled dere til slutten!

onsdag 19. september 2012

Prolog

Av Christel Wiinblad.

Oppvekst under stadig misbruk fra en kontrollerende far, stadig nye "mødre" som brutalt blir kontrollert og tvunget til å overse hva far gjør med den lille jenta si i senga om kvelden, og flyktige møter med en verden utenfor farshjemmet.
Dette er tungt lesestoff. Temaet er sånn at du helst vil slippe å lese, men Wiinblads beskrivelser og formuleringer er både nyskapende og malende, slik at det blir interessant å fortsette. Jeg kjøpte denne i Danmark, delvis for å teste min evne til å lese dansk, og delvis for å få et innblikk i hva som skjer i nabolandets litterære verden (og delvis fordi boka jeg hadde som reisefølge ble utlest så kjapt), og jeg ser det som en ulempe å lese denne på dansk. Noe forsto jeg ikke. Språket er til tider svært poetisk, og da vet jeg at det er noe som går meg hus forbi. Likevel er det jo et mål å lese skandinavisk litteratur i original... Tror kanskje jeg bare skal satse på å lese mer dansk?

Prolog gir meg i alle fall en miks av vond klump i magen og fascinasjon over forfatterens evne til å skrive så nytt, så beskrivende og så livgivende om et så vondt tema.

"Så banker hans højre hånd beholderen med Riesling i bordet. Tallerkener klirrer højt, stolen under ham farer bagud, og et ryk bryder endegyldigt sakramentet sammen, for nu sidder hans lange eksplosive lemmer pludselig henne i sofaen og tikker med resten af ham smækket inde bag avisens krøllede skærm."

Jeg elsker det at det er "hans højre hånd" som banker, og at "lemmene" sitter i sofaen. Måten hun bruker navn på kroppsdelene passer så umåtelig godt sammen med tematikken i boka.

Jeg håper den oversettes til norsk, så flere får lest den!

torsdag 13. september 2012

Mot nordavinden

Av Daniel Glattauer.

En e-post sendes til feil mottaker, hva kan det bli starten på?

Dette er e-postvekslinga mellom en Leo og Emmi, beboere i samme by, men totalt fremmede. De skriver humoristisk, blir sinte på hverandre, leker med hverandres tanker og følelser, og funderer stadig på det store spørsmålet: "skal vi møtes?"

Neste dag

Kjære Emmi, har det streifet deg at vi ikke vet noen verdens ting om hverandre? Vi skaper virtuelle fantombilder av hverandre. Vi stiller spørsmål og unngår med flid å svare på dem. Ja, vi lar det gå sport i å vekke den andres nysgjerrighet og tøye den til det ytterste ved konsekvent å tilfredsstille den. Vi prøver å lese mellom linjene, mellom ordene, og snart leser vi sikkert mellom bokstavene.

E-postene er alt fra et ord, til flere siders utlegninger om alt fra kjærligheten, til hva slags type vin de drikker. Hele tida er det en spenningsoppbygging rundt det sentrale temat: HVa skjer om de møtes? Kommer de til å møtes? Hva slags relasjon er det mulig å bygge på kun skriftilig kommunikasjon?

Jeg likte denne veldig godt, lettlest, koselig og veldig fin!

mandag 10. september 2012

The curious incident of the dog in the night-time

Av Mark Haddon.

I løpet av den første halvtimen med lesing hadde jeg både ledd og blitt rørt flere ganger. Det er ei sånn bok. Med setninger og ord som må leses fire ganger, bare for å nytes. Med innsikt i livet som fengsler meg og tar meg inn i en følelse av ny forståelse. Med smerte, sårhet og vonde følelser.

Boka er skrevet fra synspunktet til en 15 år gammel gutt med Aspergers syndrom, og handler om hans etterforskning av drapet på naboens hund. Boka har blitt mye kritisert fordi forfatteren forenkler hvordan autister faktisk tenker, og gjør jeg-personen mindre funksjonell enn det som er tilfelle for de aller, aller fleste med denne diagnosen.

Jeg synes likevel man kan se forbi dette, og lese boka som ei bok om mestring, og det å nå nye mål og det å se hvert menneske som unikt.

"When I got home I said hello to Father and went upstairs to feed Toby, my rat, and felt happy, because I was being a detective and finding things out."

De fleste kapitlene slutter med setninger som denne. Nydelige, såre, oppklarende.

Denne må du lese snarest... Den finnes også på norsk.


torsdag 6. september 2012

Trekkfugler

Av Marianne Fredriksson.

To godt voksne kvinner møtes, og det oppstår et ubrytelig vennskapsbånd mellom dem. Den ene er innvandrer fra Chile, den andre født og oppvokst i Sverige. Begge bærer på mye som må bearbeides, og de to familiene knyttes nærmere og nærmere sammen.

Etter at jeg leste Simon og eiketrærne, fikk jeg opp øynene for Marianne Fredriksson. Denne når likevel ikke opp på nivå med Simon og eiketrærne, språket er mye plattere og mer banalt, og noen ganger sliter jeg med å følge persongalleriet - jeg blander sammen karakterene og dermed blir det hardt å forstå sammenhengene.

Men det er en fin historie. Historien om flukten fra Pinochets Chile. Historien om svenskenes mottakelse av flyktningene. Historien om skilsmisser, ulykkelige barn og strevet med å takle hverdagene.

Det er en sår tone i Fredrikssons bøker som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som gir meg den godvonde følelsen i magen, og får meg til å stille de store spørsmålene og tenke de harde tankene.