onsdag 25. januar 2012

Domedagen gryr

Av Arto Paasilinna.

Latteren sitter ikke like løst i denne som i andre bøker av Paasilinna, men den er god underholdning og til tider ler jeg høyt.

En skogshugger midt i de nord-finske skogene redder livet til en rik foretningskvinne, og som takk vil hun sende ham på reise for å gjøre ham til en ekte gentleman. Motivet er kjent for den som har vært borti Paasilinna tidligere. En bygdemann som møter verden, komiske episoder. Det absurde når det lokale og det internasjonale møtes.

"Det var nog dags att Hermanni lärde sig dansa på riktigt. De började med vals. Ragnar Lundmark instruerade Hermanni i hur han artigt skulle gå fram til sin dam - det vill säge i det här fallet överste Lundmark - stanna tre steg ifrån, se henne i ögonen, buga lätt for att därmed tilkännege sin avsikt."

Til tider ble det litt kjedelig, jeg lurte på hva som var poenget, men så kom slutten. Slutten. Så fin som den kunne bli, og gjorde at jeg ikke kan slutte å smile.

mandag 16. januar 2012

Min kamp. Tredje bok.

Av Karl-Ove Knausgård.


Dette er den beste oppvekstskildringa jeg har lest. Rett og slett. Boka starter når Karl-Ove er en liten gutt i førskolealder, og slutter på slutten av ungdomsskolen. I mellomtida er beskrivelsene av barneårene så levende og ekte som ingen har skrevet det før. Knausgård klarer på en helt unik måte å ta barnet på alvor. Det er sjuåringens redsel for pappa som er beskrevet. Det er trettenåringens funderinger rundt jenter, pupper og kyssing som er beskrevet. De første forelskelsene er beskrevet så hjertelig og med så stor innlevelse at jeg blir varm om hjertet.

Selv om du ikke er en Knausgård-fan, selv om du mot formodning ikke likte første og/eller andre bok, bør du lese denne. Den står godt som et eget verk, med alle barndommens gleder og sorger, redsler og håp i seg.

Samtidig er denne definitivt med på å utdype de andre bøkene. Barndommen som bakteppe for voksenlivet. Mannen Karl-Ove, Forfatteren Karl-Ove fantes allerede i den lille guttekroppen. Min kamp så langt står for meg som et prosjekt med en kjønnsagenda. De siste årene har det vært skrevet en del om mannsrollen. Om mannens posisjon i det "femininiserte samfunnet". Dette synes jeg utdypes godt gjennom hvilke episoder, hvilke personlighetstrekk for fremheves i disse bøkene. Ambivalensen til den moderne mann, vokst opp med kommentarer om sine umandige trekk.