mandag 23. mai 2011

Pixley Mapogo

Av Tore Renberg.

Når bøkene er så drivende spennende og hjertegripende som denne, blir det bokblogging ofte...

Jarle Klepp, som vi kjenner og er så glad i fra Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen, har blitt 35 år og jobber som journalist i den smått kristenkonservative avisa Stavanger Aftenblad. Han drømmer fortsatt om å bli kjent for store ord, for å se kulturen med øyne ingen andre har - og nå skal han på gjenforeningskonsert med The Smiths i Oslo.

"Jarle lukket øynene. Jeg må få et grep om det, tenkte han. Det er noe...mer enn en konsert. Hva er det? Underkjeven gled, uten at han selv merket det, fra venstre mot høyre, og et ord hvisket i hjernen: Kunst?"

Språket driver historien fram så fort at jeg nesten ikke har tid til å puste. Karakterene er så gjenkjennelige, så ærlige og så ekte.

Ved å vise ærlig hvem Jarle Klepp er, viser Renberg også ærlig hvem vi nordmenn er - og det er ikke vakkert...

Denne går inn i historien som en av de absolutt beste - og jeg kan bare glede meg til en eventuell filmatisering av denne også!

Les, Les, Les! Renberg, altså.. Sukk..

søndag 22. mai 2011

Ingen er alene

Av Mattis Øybø.

En sekt står klare for verdens undergang i Frognerparken, kledt i hvitt og våkne for det som skal komme - men undergangen uteblir, og vi følger en av sektmedlemmenes psykologtimer. Hva fikk ham til å tro på undergangen?

Hele veien følger vi psykologens perspektiv - i det han dras nærmere og nærmere inn i sektens liv, og i det hans eget privatliv blir vanskeligere og vanskeligere å takle.

Dette var ei litt tyngre bok enn de jeg vanligvis leser, men ei veldig god bok. Den problematiserer tro og tvil, kunst og virkelighet, forholdet mellom psykolog og klient og mann-kvinneforholdet. Det er altså mye å ta tak i.

Jeg liker hvordan boka beskriver filmscener så levende at jeg ser at dette kunne ha blitt en unikt god film - og at den samtidig viser meg at filmmediet aldri ville ha klart å formidle dette like virkelig. Jeg liker hvordan psykologen mister kontrollen over terapien og klienten ender med å spørre: Hvordan har du det?

Og jeg elsker de to siste sidene - så sterkt som det kan sies.

Vi forteller hverandre historier for å overleve.