tirsdag 29. desember 2009

Generasjon Facebook eller: Da alle skulle bli noe med media

Av Jon Niklas Rønning.

Du er en del av Generasjon Facebook når: du bruker mer tid til å lese hva andre bloggere sier om bøker, enn på å faktisk lese bøkene selv. (fritt etter forfatteren).

Rønning beskriver vår generasjon, vi som ble født på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi som tar høy utdanning, uten noen plan for hva den skal eller kan brukes til. Vi som snakker styggt om Idol-deltakerne, men som er avhengige av å se hver eneste episode.

"Vi vokste tross alt opp med å drikke ett glass cola i uka, før vi plutselig kunne sitte med tre brus på pulten hver skoleeksamen for i det hele tatt å klare å holde oss våkne nok til å feiltolke håndbagasjediktet til Inger Hagerup."

Jeg slukte denne boka, en virkelig slående samtidskommentar, som sier rett ut det mange av oss tenker - at vi er en generasjon av slabbiser (mitt nye favorittord..) som vandrer hvileløst rundt uten å vite hva eller hvem vi vil være - og som samtidig er umåtelig opptatt av å vise hvem eller hva vi er.

Jeg avslutter med enda et sitat fra boka:

"Du er en del av Generasjon Facebook når: Du utelukkende kjøper Hennes og Mauritz-klær og Ikea-møbler og samtidig uttaler at det er viktig å dyrke en helt særegen stil"


mandag 7. desember 2009

Der lyset slipper inn

Av Gabriel Michael Vosgraff Moro.

Aschehoug forlag ville gi meg ei bok mot at jeg blogga om den. Jeg ville lese ei bok og blogge om den. Det er det som kalles en vinn-vinn-situasjon.

I Der lyset slipper inn møter vi Tadzio, en tjenergutt i 1500-tallets Venezia. Han ligger for døden, og skriver ned minnene fra livet sitt. Nåtidsplanet, med den dødssyke Tadzio, og fortidens hendelser er forsøkt vevd sammen, men som oftest funker det etter min smak ganske dårlig...

Fortidshistorien er det som driver boka framover, og som er selve handlingen i romanen. Der møter vi den egentlige hovedpersonen i boka - Don Gabriel. Tadzio har vært Don Gabriels tjener, og vi får etterhvert vite hvorfor og hvordan forholdet mellom disse to - og den andre gutten utvikler seg.

"Byen, tenkte jeg, var her lenge før meg, og kom til å være her også etter at jeg hadde forlatt den. Den eksisterte bare som et resultat av mange små enkelthendelser og menneskelige handlinger, som over tid var blitt ordnet på en slik måte at et helt samfunn oppsto og fortsatte å være til så lenge flertallet av hendelsene som fant sted i maskinen trakk i den samme retningen."

Tankene til Tadzio er til tider som dette - fine, grublende og inspirerende. Da er boka på sitt beste. Likevel vil jeg nok ikke anbefale denne boka alt for varmt, til det er det for mye rot. Nåtidsplanet og fortida er flettet sammen på en måte jeg ikke klarer å like, grammatikken er til tider kaotisk og direkte feil og ja, jeg skal nok ikke legge skjul på at det som trekker mest ned er at handlingen er lagt til 1500-tallet - historiske romaner har aldri vært min greie...

(så hvis du liker "gamle dager", kan det jo hende at den passer bedre for deg enn for meg...)

mandag 9. november 2009

Jeg skal vise dere frykten

Av Nikolai Frobenius.

"En sen kveld i august styrtet en kappekledd mann gjennom folkemengden på Broadway mens han kastet skremte blikk omkring seg. Rufus Wilmot Griswold skjøv fotjengere til side og løp - fortere - enda fortere - over gatekrysset foran en hestedrosje. Langs bakken slepte kanten av kappen etter ham som et dårlig rykte, men rett foran drosjen nappet han den til seg og unngikk så vidt å bli dratt inn under de store hjulene."

Slik starter boka om frykten. Vi møter Edgar Allan Poe - skrekkforfatter med store økonomiske problemer - og miljøet rundt ham. Etter hvert som Poes kriminalfortellinger blir publisert, begynner det å skje drap som ligner mistenkelig på hendelsene han har beskrevet.

Helt ærlig - så tror jeg ikke at jeg forsto alt i denne boka, men likevel likte jeg den. Det var nok mest alle de fine formuleringene, slik som i sitatet over jeg likte. Mange setninger jeg måtte lese to ganger, smake på, tenke gjennom og bli grepet av. Og så skulle jeg ønske at jeg faktisk visste noe om den ekte Edgar Allan Poe.

onsdag 28. oktober 2009

Øya

Av Victoria Hislop.

Jeg slukte den. Lå oppe litt lenger enn jeg egentlig var i stand til for å lese bare litt til. Den var fin, underholdende og herlig - men samtidig så veldig, veldig enkel. Ingen litterær høydare altså, men absolutt passende underholdningslektyre!

Øya handler om ei jente som reiser til Kreta for å finne stedet der mora hennes vokste opp - og som da får høre hele historien om tre generasjoner av forfedrene sine. Det er denne historien som utgjør hoveddelen av boka, en historie om sterke familiebånd, kjærlighet, sykdom og et samfunn som gjennom hundre år har endret seg mange ganger.

En av tingene jeg likte minst med denne boka, var språket - det er noe typisk med en del utenlandsk litteratur, stilen blir litt feil når det blir oversatt til norsk.

Det jeg likte best var at selve historien - fortellinga - var spennende, fin og engasjerende!

Lesverdig, men mer underholdende enn tankestimulerende.

lørdag 17. oktober 2009

Knølhølet

Av Mikael Niemi.

Hvis det som skal til for å få deg til å lese Science Fiction er Mikael Niemi, så får man vel gi deg det da... (sitat storebror som kom med bok til den leseglade, sciencefictionskeptiske søstra si).

Og, ja, det var visst det som skulle til! For dette var MORSOMT! Og spennende, og på sin egne, sprø sciencefictionaktige måte veldig mulig å leve seg inn i. Jeg trodde virkelig på at gamle utrangerte romskip var blitt vanlige kjøretøy for middelklassen. Jeg trodde også på alle de utrolige livsformene som angivelig skulle finnes i paralelle universer og på fjerne planeter.

Boka legger ikke sjul på at den er ei bok. Med det mener jeg at den kommuniserer flere ganger direkte med leseren, noe som ofte må utøves med forsiktighet - men jeg syns det funka veldig bra i denne boka. Hele kapitler som er digresjoner for å overbevise leseren om sannhetsgehaltet i de absurde situasjonene i boka - og små linjer der vi skjønner at dette er skrevet for deg, for en leser.

"Verdensrommet er altså stygt og oppfører seg dårlig. Men det gjelder bare til vanlig. De blir mye, mye verre når verdensrommet er beruset."

tirsdag 13. oktober 2009

Lillelord

Av Johan Borgen.


Lillelord lever et beskyttet rikmannsliv sammen med sin mor, og vi følger ham gjennom en ungdomstid der hans evne til tilpasning begynner å bli et problem for ham.

Jeg likte godt starten av boka, der han får adspredelse fra sin trygge hverdag gjennom å lure familien sin, og reise ut til fattigere bydeler for å gjøre ugang. Lillelord ser seg selv fra utsiden, og er i ferd med å oppdage den grunnleggende sannheten om at alle vil bedras - de lager seg en historie, og den vil de så sterkt tro på, at så lenge de kan beholde denne virkelighetsoppfatningen, er de fornøyde.

Noe av spenningen i boka er derfor også hele tiden knyttet opp mot hvor mange løgner han kan spre - og komme unna med det.

Mot slutten blir noe av handlingen litt for urealistisk for meg, men fortsatt er de grunnleggende spørsmålene om løgn og sannhet og verdensanskuelse sentrale.

Anbefales! (Jeg iler til nærmeste bibliotek for å skaffe meg de to neste delene av trilogien)

torsdag 24. september 2009

Skjøgens bok

Av Bergljot Hobæk Haff.

Etter å ha lest et par bøker av Hobæk Haff, og fått denne anbefalt av Kristin, fikk jeg endelig lånt Skjøgens bok fra biblioteket. (Med bibliotekarens fantastiske kommentar: "det var da en grusomt stygg innbinding")

Jeg likte den, ikke overraskende. Skjøgen, som er forteller i boka, har et skjevt syn på det samfunnet hun er en del av, og beskriver med humor og ironi hvordan fok forholder seg til hverandre.

Jeg liker språket til Hobæk Haff, og måten hun fletter inn Bibelreferanser i tekstene sine. Dessuten liker jeg personskildringene, som uten å overdrive gir helt klare bilder av hvem de forskjellige personene er.

Så, ja, absolutt fornøyd!

mandag 14. september 2009

Slottet i Pyreneene

Av Jostein Gaarder.

Jostein Gaarder.. veldig, veldig Jostein Gaarder. Denne enkle "alt er tilfeldig"-filosofien som fascinerte meg sånn tidligere, blir nå bare enda en repetisjon av det samme. I hvertfall gjennom første halvdel av boka, var det ingen tvil om at dette ble for tydelig "Gaardersk", men etterhvert løsna det litt, og spenningskurven i boka gjorde at jeg klarte å se forbi kvasifilosofien...

Boka er skrevet som en e-postveksling mellom et par som møtes igjen - tretti år etter at de brøt med hverandre på grunn av ulikt livssyn. Nå prøver de gjenom e-poster å forstå hva som skjedde den gangen, og å forstå hverandres tro. Mannen er professor i fysikk, og er, som jeg ser det, den sterke talsmannen for Gaarders egne tanker, slik jeg har lest dem i utallige bøker tidligere. Kvinnen er kristen med tydelig hang til det overnaturlige. De står altså på hver sin side av spekteret, men opplevelsen de hadde sammen for tretti år siden - kan den forklares med naturvitenskap? Eller var det noe overnaturlig?

Helt greit lesestoff - men jeg må innrømme jeg er lei av å høre Jostein Gaarder si at mennesket samler på tilfeldigheter...

fredag 11. september 2009

Dagenes skum

Av Boris Vian.

.....

Jeg vet ikke hva jeg skal si om denne.... Hadde fått den anbefalt, og hørt at den var en av tidenes vakreste kjærlighetsromaner. Og joda, kjærlighetshistoriene som skildres i romanen, kan nok være fine de, men for meg blir det blandet med for mye surrealisme og vas. Vannliljer som vokser i lunger, rom som krymper, mus som lever som kjæledyr... Nei, det blir for dumt! Og det blir heller ikke bedre at hele handlingen er avslørt i detalj på baksideteksten - sånn at de hendelsene som kunne ha skapt litt spenning i boka rett og slett er forutsibare og forventet!

Boka handler om en gjeng velholdte ungdommer, som lever livets glade dager med kjærligheten og filosofien som eneste interesser - helt til jenta Cloè blir syk, og forholdene endrer seg. Forholdet mellom Colin og Cloè påvirkes radikalt av at han må bruke hele formuen sin på å prøve å få henne frisk igjen - og at han til slutt må ut i arbeid for å tjene sine egne penger. Det andre kjærlighetsforholdet som skildres i romanen, mellom Chick og Alise, har jeg mer sansen for. Forholdet baserer seg på deres felles interesse og fascinasjon for filosofen Jean-Sol Partre, men Chicks kjærlighet til filosofen viser seg etterhvert å være sterkere enn hans kjærlighet til Alise.

Men konklusjonen blir nok at Dagenes skum var for rar og for usannsynlig for meg...

fredag 4. september 2009

A Concise Chinese-English Dictionary For Lovers

Av Xiaolu Guo.

"All I know is: I not understanding what people say to me at all. From now on, I go with Concise Chinese-English Dictionary at all times. It is red cover, look just like Little Red Book."

Z flytter fra Kina til England for å studere engelsk. Hun forstår verken språket eller kulturen i dette landet langt mot vest. Så møter hun en mann, og det oppstår kjærlighet. Boka handler om kjærlighetsforholdet mellom den kinesiske unge jenta, og den nesten dobbelt så gamle engelske mannen. En vakker, rørende kjærlighetshistorie der de to kulturene som møtes gjør distansen mellom de to elskende større og større etterhverts om de nærmes seg hverandre.

Samtidig er boka interessant, rent faglig, for meg som andrespråkslærer. Språket er typisk andrespråk, og blir mer og mer korrekt engelsk etterhvert som Z lærer seg engelsk bedre. dessuten skildres møtet med et nytt og uforståelig språk på en måte som gor en ydmykhet overfor hva elevene mine må gjennom.

"She saying nouns are two types - countable and uncountable.
'You can say a car, but not a rice' she says.
But to me, cars are really uncpuntable in the street, and we can count the rice if we pay great attention to a rice bowl."

Denne anbefaler jeg ALLE å lese!!! Rørende, vakker, romantisk, glad, trist og fin og helt utrolig god!

(Den finnes vistnok også i en norsk oversettelse - noe jeg nesten syns høres umulig ut, med tanke på den noe særegne grammatikken i boka.)

søndag 30. august 2009

Tekstsamling

I det siste har jeg hatt en romanfri periode, rett og slett fordi jeg ikke har fått tid til noe bibliotekbesøk. I et desperat kveldsøyeblikk fant jeg fram Impuls 1, Tekstsamling for den videregående skolen, og bestemte meg for å lese noen noveller og dikt på sengekanten. Jeg kommer ikke til å bokblogge om hver eneste novelle og hvert eneste dikt, jeg vil jo ikke kjede de stakkars leserne mine til døde - men jeg tenkte å komme med noen anbefalinger - tekster som jeg syns kan være verdt å bruke noen minutter på. (Noen får begrunnelse - noen har jeg ingen bedre forklaring på enn at jeg likte å lese dem..)

*Nini Roll Anker: Gåten.
*Anne Franks dagbok. Ingen novelle, men utdraget av den som sto i tekstsamlinga fikk meg til å tenke på hvordan det var da jeg som femteklassing første gang gråtende leste hele dagboka.
*Tor Jonsson: Liket. (ja, det er noe med disse klassiske skolenovellene, de man elsket å hate - og alltid har sverget på å aldri begynne å like. Plutselig forstår man at det er en grunn til at de er så mye brukt i skolen.)
*Torborg Nedreaas: En makk i orkesteret.
*Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok. (Noe av det beste som er skrevet, en velfortjent, fantastisk klassiker!)
*Stig Dagerman: Att döda ett barn. (enda en klassiker jeg ALLTID har hatet - men plutselig innser at faktisk virkelig er god!)
*Dag Solstad: Novelle.
*Gunnar Lunde: Svart latter.
*Bjørg Vik: Portrommene.
*Ragnar Hovland: Byens lys.

Og diktdelen av boka begynner med Nordahl Griegs "Til ungdommen", som tar meg tilbake til ungdomstid, engasjement og vakre samfunnstanker!

*Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale.
*Inger Hagerup: Vær utålmodig menneske!
*Olav H. Hauge: Din veg. (Så vakkert, så sant, så godt. Trenger ikke leses lengre - det sitter i ryggmargen og kan sies høyt når det trengs)
*Olav H. Hauge: Skjer, Eit ord, Du var vinden og Det er draumen.... Har ikke ord for hvor godt jeg liker Hauge!
*Ingvar Moe: Gud het Inger en sommer.
*Jan Erik Vold: Hvis jeg var Gud.
*Eeva Kilpi: Säg till om jag stör.
*Nils-Aslak Valkeapää: "Jeg vet nok" og "vanvittige"
*Marie Takvam: Kva kan eg seie deg, barn?
*Hans Børli: Å skrive dikt.

Noen av leserne leter etter kvalitetskriteriene i lesningen av litteratur, mitt kriterie er den subjektive følelsen - helt uten forklaring, fornuft og garanti om at flere enn meg kommer til å like teksten. Noen vil kanskje også legge merke til at et diktkriterie for min del er at det skal være kort - konsentrasjonsevnen holder ikke lenger enn noen få linjer...

søndag 16. august 2009

Bad boy

Av Knut Faldbakken.

Knut Faldbakken har vært en av mine favorittforfattere helt siden jeg som 16-åring leste Uår og Insektsommer for første gang. Jeg lar meg fascinere av Faldbakkens noe desperate og stakkarslige mannsfigurer. Også i Bad boy møter vi også en av disse mannsfigurene - men boka er ikke like bra som mange av de andre bøkene til Faldbakken.

Hovedpersonen i Bad boy er omringet av kvinner som han strever for å blidgjøre samtidig som han motarbeider dem, fordi han har er indre ønske om å være litt mer slem gutt. Det som etter min mening svekker boka, er at mye er sagt litt for mye rett ut. Når mannen i boka analyserer sine egne tanker og gjør eksplisitt sitt forholdt til kvinnene rundt seg, blir det rett og slett ikke nok igjen for oss lesere å tenke oss til selv.


fredag 7. august 2009

Italienska skor

Av Henning Mankell.

Jeg er begeistret, på en god måte - samtidig som boka aldri helt nådde de høydene jeg så sterkt hadde forventet.

Spesielt i starten flommet det over av sitater og gode ord jeg måtte lese både to og tre ganger, og tenke lenge på. Mens det etterhvert dabbet litt av, og ble uspennende og forutsigbart.

Men jevnt over vil jeg nok anbefale denne, kanskje spesielt på grunn av sitater som dette: (tilfeldig utvalg - det var mange å ta av...)

"Svikna löften är som skuggor som dansar runt en i skymningen."

"I min ålder är det int ovanligt att man skottar ihjäl sig. De dör en plötslig och nästan generande död med en liten metallspade mellan sine styva fingrar."

Hovedpersonen filosoferer mye rundt døden, og møter den også flere ganger i løpet av boka. Men likevel er det ikke sorgen som dominerer, det er mer en undring over hvordan livet uten unntak fører fram mot døden.

Fin sommerunderholdning, anbefales gjerne, men likevel ikke en unik opplevelse.

mandag 27. juli 2009

Norske helter

Av Vetle Lid Larssen.

"Dør du uten å ha fått en kode fra ICD-10, er du ikke død. Ihvertfall ikke ordentlig død. Det er en juksedød, en død utenfor systeme, en hån mot statistikken og den opplyste legevitenskap."

Vi møter en mann som er lagt inn på sykehus etter en trafikkulykke, og ser verden gjennom hans øyne. I starten syns jeg det var irriterende og bare rart, men etterhvert som han kommer sge og blir bedre, blir perspektivet mer urovekkende og fascinerende på samme tid. boka blir rett og slett bedre og bedre etterhvert som man leser.

Pasientens paranoia, blandet med en urovekkende virkelighet - og sammenblandingen av disse - gir et samfunnsbilde som gjør at man sitter igjen med en vond følelse mot slutten av boka.

Hvem er mannen, egentlig? Er tankene hans, eller den norske statens mening det som er rett?Hvor går grensa mellom fantasi og virkelighet, og mellom løgn og sannhet?

Lesverdig, i aller høyeste grad!

"Du ble ikke den du skulle blitt. Du ble den idioten en halv meter til siden for deg isteden. Men spiller det noen rolle? Du har flyktet til noe annet."

søndag 19. juli 2009

Ingen vet hvem jeg er

Av Margreth Olin.

Nå som valget nærmer seg, anbefaler jeg absolutt alle å lese denne! Olin skriver mange små historier om mennesker - mennesker av alle typer, med det felles at de ikke er like velkomne i det samfunnet vi har.

"Da hvisket Prestefrua over bordet til ham, uten å snu seg bort fra den stramme whiskyånden: Takk Per, du skjønner, ingen vet hvem jeg er."

Jeg gråt da jeg leste om han som sa adjø før han tok selvmord, og da jeg leste om Afganherne som sultestreiket utenfor oslo domkirke. Dette er en bok om virkeligheten, så vondt og samtidig så vakker som den kan være. En politisk bok - og på samme tid en personlig, varm og fin fortelling.

Veldig lettlest og de små historiene kan enten leses i sammenheng - noen av personene dukker opp flere ganger - eller de kan leses løsrevet fra hverandre. Jeg brukte nesten ett år fra jeg leste de første fortellingene til jeg leste de siste. Men nå vurderer jeg å lese hele på nytt!! Margreth Olin er en fantastisk kvinne, og at hun ikke bare behersker filmen, er det ingen tvil om etter å ha lest denne!


mandag 13. juli 2009

Himmelblomsttreet

Av Gert Nygårdshaug.

Her om dagen snakka jeg om bokopplevelsen til ei på jobb: hun forsto ikke hva jeg mente. Opplevelsen av denne boka vil for alltid forbindes med å ligge i gresset på festningen uten å irritere seg over fluene som surrer mot leggene mine. En god bokopplevelse, med andre ord.

Men noen ganger er jo innholdet i boka viktigere enn hvor og når du leser den. Og da er det ikke like sikkert at Himmelblomsttreet går inn i historiebøkene som den mest minneverdige leseopplevelsen.

Boka er firedelt, der tid og sted på de tre delen er ikke-kronologisk. Dermed rulles historien opp, og vi forstår stadig mer av bakgrunnen for det som skjer først i boka. Den første delen er egentlig midten av historien, og er den som er minst inspirerende og godt skrevet. Et dårlig førsteinntrykk, altså. Men siden jeg elsket Mengele zoo, som denne er en slags fortsettelse av, valgte jeg å fortsette, og boka ble absolutt bedre etter hvert.

I media har forfatteren blitt kritisert for at denne boka er for tydelig religionskritisk, og dette må jeg si meg enig i - noen ganger blir det for enkelt å hevde at all verdens ulykke skyldes kristendom, islam og åsatro - i skjønn miks og forening.

Det beste med boka er det som ligner på Mengele zoo, skildringer av regnskoglivet og kjærligheten til naturen og artsmangfoldet. Jeg anbefaler Mengele zoo nesten mest av alt! (den var faktisk en av grunnene til at jeg ville begynne med denne bokbloggen, for å ha et sted å anbefale framtidige gode leseopplevelser). Mens Himmelblomsttreet ikke når helt opp, men samtidig er en grei fortsettelse - og sikkert enda bedre om man leser begge rett etter hverandre.

mandag 6. juli 2009

Vill ni åka mera?

Av Selma Lønning Aarø.

Denne boka har jeg lenge hatt lyst til å lese, men jeg kan ikke si jeg er veldig imponert. Mot slutten tar den seg riktignok litt opp, men jeg er ingen stor tilhenger av bøker der man ikke forstår noe av sammenhengen før det har gått lang tid.

Likevel kan jeg ikke si jeg hatet den, men den ligger nok et sted midt på skalaen (kanskje skulle den mer eller mindre useriøse bokbloggen bli enda mer useriøs og begynne med terningkast? Da ville den vært en treer regner jeg med....)

Boka følger mange historier, som på ulike måter flettes inn i hverandre. Noen av disse historiene er rett og slett mer vellykkede enn andre, spesielt likte jeg historien om jødegutten i kjelleren under krigen.

Konklusjonen er lesbar, men samtidig litt irriterende.

mandag 29. juni 2009

AKK, MENNESKE

Av Staffan Malmberg.

En vond historie om psykologbesøkene til en mann som ikke har snakket med folk på to år. Angsten han føler er skildret levende og ekte, med en forståelse for situasjonen som både gir medfølelse og humor.

Denne var lettlest, kort og samtidig utrolig fin. Angsten for andre retteferdiggjøres og ses på som grunnleggende menneskelig, samtidig som boka er lagt opp rundt en spenningskurve basert på om mannen kommer til å bli i stand til å leve e normalt liv igjen.


Du tror du vet alt

Av Marie Peterson.

Dokumentarroman om forholdet mellom en datter og hennes Alzheimer-rammede mor. Datterens desperate forsøk på å få til en dialog med moren, og morens manglende evne til å forstå ordene, og til å beholde språket sitt, er beskrevet på en humoristisk men samtidig sår måte. Det er trist, man får en klump i magen og tårer i øynene. Men så kommer sånne utsnitt som dette, og man kan ikke la være å le midt i all elendigheten.

-Er det nå snart?
-Jeg forstår ikke. Venter du på at noen skal komme?
-Mener du at man har fri? Skoleferie?
-Ingen jobber. Alle er hjemme.
-Jaha, du tenker på helg.
-Helg. Ja, jeg mener helg.
-Er det jul?
-Neei! Det er gult med fjær.
-Å, påske.
-Nei, ikke pååååske. Jeg blir forbannet.
-Det heter påske.
-Påske. Det har jeg aldri hørt om.


Absolutt en lesverdig liten bok, dette altså.

torsdag 25. juni 2009

Drømmehjerte

Av Cecilia Samartin.

Tusen ganger bedre enn Senor Peregrino som jeg tidligere har blogga om! Våkenetter og lykke/sorg-tårer om hverandre! Anbefales!

Søskenbarnene Nora og Alicia lever et lykkelig overklasseliv på Cuba mot slutten av femtitallet - så kommer revolusjonen og livene deres blir snudd fullstendig på hodet. Vennskapet mellom de to jentene skildres på en unik måte, og forholdene på Cuba både før og etter revolusjonen er beskrevet med kjærlighet og innlevelse. Fargene og luktene overføres til meg som leser, og jeg drømmer meg virkelig bort. Samtidig er det en spenning, som kombinert med min viten om at Castro fortsatt sitter med makten på Cuba, bærer boka framover slik at den alltid er vanskelig å legge fra seg. For hvordan kommer det egentlig til å gå med de to jentene?

Det eneste jeg har å utsette på boka, må være forsøkene på filosofering av samme type som i Senor Peregrino og Paulo Coehlos forfatterskap - alt våset om et "drømmehjerte" og et vanlig hjerte blir for dumt for min del...

Men les den!


søndag 21. juni 2009

Den guddommelige tragedie

av Bergljot Hobæk Haff.

Afrika; imperialisme, apartheid, hvit mot svart, kristendom mot tradisjon. Kjærlighet, opprør, oppvekst, kamp og en menneskesønn.

Disse stikkordene beskriver noe av hva denne boka handler om. Jeg likte den godt, selv om det noen ganger gikk litt tregt å lese den. En av de største kvalitetene med boka er hvordan forfatteren gir hver enkelt person i boka sin stemme gjennom ulik språkføring i de forskjellige kapitlene.

Boka begynner med at et ungt, forelska par må skilles for å kunne tjene seg penger til å kunne gifte seg. Boka drives fram gjennom ønsket om at disse to skal kunne møtes - og ønsket om at de svarte i boka skal få sin frihet. I bakgrunnen møter vi hele tiden Gud og hans engel Gabriel, og deres tanker om dette som foregår i Afrika.

Anbefaler Hobæk Haff på det sterkeste! Henne skal jeg lese mer av!

onsdag 3. juni 2009

Unfun. Skandinavisk misantropi 3.

Av Abo Rasul. 

Vulgært? 
"Det blir klart at Slaktus vil spille ut hele pornovifta; han tvinger fingrene som har vært i ræva inn i munnen min slik at de blir våte - ræva må i kjefften, dama må bite, eller slikke, seg selv i halen, hekken, fordøyelsessystemet må slå ring..." 

Sært? 
"Han var blekere enn liket i armene mine, ansiktet hans var pløsete av tårer, øynene hovne. Litt pysete til lege å være, tenkte jeg."

Vet ikke helt hva jeg skal si, det er noen år siden jeg leste de to første bøkene i skandinavisk misantropi-trilogien, og jeg liker de nok. På et eller annet nivå. 

Man må lese seg litt forbi og overse noe av det groveste og mest vulgære. Man må prøve å ikke tenke på hvor klin kokos maniac gal forfatteren må være. Og så må man tenke på hva han prøver å si. (Nå skal ikke jeg påberope meg noen stor kunnskap om litterær analyse eller litteraturteori - så alt jeg sier bør kanskje tas med en klype salt?) 

Men jeg syns hvertfall misantropien beskrives på en god måte - og at det sier noe om den verden vi lever i at det trengs noe så grovt som dette for å sjokkere og utfordre oss. 

Vil anbefale hele serien til deg som ikke lar deg skremme av ganske sterke og tydelige beskrivelser av voldtekt, sex og vold. 


lørdag 23. mai 2009

Teori og praksis

Av Nikolai Frobenius.

"Og jeg selv? tenker han. Når han står ved siden av guttene på lekeplassen kjenner han en snikende uro. Han har langt krøllet hår som rekker ham til skuldrene, mens de andre guttene er kortklipte. De har kortbukser. Han har langbukse. De har t-skjorter. Han har bar overkropp. Han kikker nedover kroppen sin, den blodløse magen."

Romanen utspiller seg på Rykkinn, i Nikolais barndom på 70-tallet. Vi får skildret familieforhold, samfunnet og følelsen av å være annerledes. En følelse som dominerer i boka - de er annerledes, og det skal man ikke være.

Jeg liker boka godt, både språket og historien er veldig fengende og god. Forfatteren har brukt en del fotnoter, som ofte kan gå over flere sider. Dette har jeg et noe blandet forhold til - på den ene siden liker jeg ofte innholdet i fotnotene, men det forstyrrer også fokuset på selve historien litt.

Konklusjon: LES:)

tirsdag 12. mai 2009

Balladen om Jenna

Av Mari Lindbäck. 

"Langt fremme ser vi en haiker. Jeg er alltid solidarisk med haikere, særlig når det regner, og sier vi må stoppe. Jeg elsker haikere. Jeg sier til Brian at verden er vanskelig og at vi må hjelpe hverandre. Stopp bilen, sier jeg. Jeg mener det inderlig alvorlig helt innerst inne. Jeg føler meg kristen. Og god. Det er viktig for meg å føle meg god. Jeg trenger å være god. Den beste. Brian blir sur og vil ikke stoppe for baksetet er nedslått og det blir bare problemer, som han sier." 

Jennas første kjæreste, Rickard,  har dødd. Hun og hennes nåværende kjæreste, Brian, tar tingene hans i esker og kjører den lange veien hjem til mora til Rickard. Boka er tankene til Jenna - måten hun takler sorgen på. Hun føler mye alvorlig og intenst og fullstendig - for så å endre syn i neste åndedrag. 

Ungdomstid og tvil, med en kjerne i den intense sorgen og ensomheten Jenna føler etter tapet av Rickard. Godt beskrevet med en språkføring jeg har sansen for. denne vil jeg anbefale for den som liker å gråte en skvett når de leser, men som samtidig syns det er veldig greit med lettleste og kjappe bøker. Og som fortsatt husker hvordan det var å være verdens lykkeligste og verdens tristeste - på nøyaktig samme tid. 

søndag 3. mai 2009

Senor Peregrino

Av Cecilia Samartin. 

Fin historie, fint skrevet, men kanskje litt for enkelt? 

Noen sammenligner denne med Paulo Coelho - og det er kanskje det som gjør den litt for flat og hobbyfilosofisk. Men ser man forbi det opplagte, enkle og "filosofiske", er Senor Peregrino en fin bok. 

Jeg liker vennskapet som utvikler seg mellom Senor Peregrino og Jamilet, og jeg liker den iboende kritikken mot normaliteten som ligger i dette. 

Slutten (som jeg skal prøve å unngå å avsløre) er det som for meg ødelegger mye av boka - det er der mye blir for opplagt og enkelt, som kunne vært bedre hadde spørsmålene fått stå ubesvart. 

Men jevnt over er dette ei fin bok. 

mandag 20. april 2009

Et hav av språk

Av Åshild Næss og Atle Næss. 

Når jeg leser bøker jeg skal bokblogge om, pleier jeg å lage et lite eseløre ved sitater eller artige historier jeg tenker at jeg kan bruke på bloggen. Et hav av språk har nå mange eselører! Jeg velger et par:

"Åshild bemerker lavt at ordet "turistattraksjon" får en ny mening her - det er turistene som er attraksjonen." 

"Språksamfunn som innretter seg så klønete at selve språket legger begrensninger på hva som kan og ikke kan snakkes om, finnes nok ikke utenfor George Orwells roman 1984."

Resten av de gode sitatene bør du få med deg gjennom å lese hele boka, denne var finfin underholdning og samtidig en miks av god læring om et av verdens mest interessante tema; språk! 

De to forfatterne bytter på å skrive, og det framgår bare av tema, og av om den andre forfatteren omtales med navn, hvem som skriver. De delene Åshild har skrevet, handler om spårklige fenomener og språkkunnskap. Faren hennes, Atle, har skrevet kapitlene som handler om kulturen på stillehavsøyene og om hvordan det oppleves å være med en lingvist på feltarbeid på en fjerntliggende øy, langt fra den verden vi kjenner. 

Denne anbefales så mye at jeg nesten ikke har ord! 
(jeg kan illustrere hvor mye jeg likte den med å si at jeg begynte å le høyt mens flyet jeg satt i landet i helga - det er langt, langt unna normalen for meg...) 

onsdag 15. april 2009

Trekkoppfuglen

Av Haruki Murakami. 

"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til." 

Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne. 

Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig. 

Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før. 

Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar. 

mandag 2. mars 2009

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Av Marisha Pessl. 

Så mange ord. Så utrolig mange ord. Hver eneste setning er en overflod av ord, ord og atter ord. Men det er for det meste fine ord. Og historien er god, etterhvert til og med fengende. 

Når jeg starter på en murstein av ei bok, som denne, er det alltid litt spennende å se om jeg kommer til å gidde å fullføre - for hvis den ikke fenger nok ender det bare med at jeg tar lesepauser, og før jeg vet ordet av det har jeg begynnt på en annen bok. Og da er det kjørt. Men denne klarte jeg å holde meg til, fordi den var fin. 

Språket er... spesielt, i og med at det brukes MANGE ord. Men samtidig er det med på å skape spenning, fordi du må lese så utrolig mye før du får svaret på det du lurer på. Dermed blir det sånn at ordene flyr forbi og bygger opp en enorm forventning før fortsettelsen i handlingen egentlig kommer. 

Som akademiker setter jeg alltid pris på at en fagtekst har de referansene den skal ha, ingenting er så irriterende som grunnfagsstudenter som ikke vet å bruke sine paranteser riktig. Men i en skjønnlitterær bok, blir det litt feil når referansene til diverse fag- og skjønnlitteratur er så overdrevet brukt som her. Jeg ser at dette nok er et bevisst valg av forfatteren, men jeg er selv veldig tvilende til om det ikke bare hadde vært bedre uten alle referansene. (Selv om de bygger godt opp rundt bildet av hovedpersonen som en ekstremt belest og intelligent ungdom.) 

Utvalgte emner i katastrofefysikk er litt tung å komme i gang med, men jeg likte den egentlig bedre og bedre for hvert kapittel. Anbefales! 

fredag 6. februar 2009

En komikers oppvekst

av Jonas Gardell. 

(Livet uten internett fører til flere ting: en av dem er at det tar en del dager fra jeg leser ut ei bok til jeg får blogga om den - så jeg vet ikke om jeg husker alt så nøye lengre...) 

Denne har jeg lest en gang før, men jeg begynte å tenke på den for en stund siden, og fant ut jeg skulle lese den igjen. Den er så fin! Helt nydelig! 

Den handler om en liten gutt, Juha og hans harde strev med å passe inn, og med å finne sin plass i det harde hierarkiet barndommen er styrt av. Innvevd i barndomshistorien, er en rekke brev den voksne Juha skriver. Etter hvert kommer det fram hvem mottakeren av brevene er, og man får en vond følelse i magen. Barndommen har formet Juha på mange måter, og det er tydelig at han innerst inne fortsatt er denne mistilpassede gutten som har bare et ønske: oppmerksomhet! 

Som sagt: FIN; FIN; FIN! Les.... 

mandag 26. januar 2009

Tusen strålende soler

Av Khaled Hosseini.

Jeg starter med noen fine sitater: 

"Vet du hva han hadde fortalt konene sine, for å forsvare seg? At jeg tvang meg innpå ham. At det var min feil. Didi? Skjønner du? Det er det det vil si å være kvinne i denne verden." 

Hun husket at Nana en gang hadde sagt at hvert snøfnugg var et sukk fra en krenket kvinne et eller annet sted i verden. Alle sukkene drev opp på himmelen, samlet seg i skyer og ble til små biter som falt stille ned på menneskene. 
Som en påminnelse om hvordan kvinner som oss lider, hadde hun sagt. Hvor taust vi tåler alt som skjer med oss. 

Hun tenkte på Azizaz stamming, og på hva Aziza hadde sagt tidligere om sprekker og kraftige kollisjoner i dypet, og at noen ganger er alt vi ser på overflaten bare en svak rystelse. 


Tusen strålende soler er en bok jeg har gledet meg til å ta fatt på helt siden jeg leste Drageløperen. Med store forventninger satte jeg altså i gang med denne boka, og den svarte til forventningene - den er helt på nivå med Drageløperen. Det eneste negative må være at de to bøkene på noen måter er litt for like, slik at jeg ble litt lei av å høre om Taliban - men samtidig er det jo minst like viktig at man får høre om grusomhetene i Afghanistan som andre steder... 

For meg er den fremste kriteriet for om en bok er god om den fikk meg til å gråte. Tusen strålende soler fikk meg til å gråte lydløse smertefulle tårer. Tårer av dårlig samvittighet over å være født som norsk kvinne. Og tårer over at handlingene i boka skjer hver dag, akkurat nå, flere steder på jorda - kanskje til og med i naboleiligheten din? 

(hvis det skulle være noen tvil - her har jeg endelig tatt stiling til en bok - og jeg anbefaler den sterkt!) 

mandag 5. januar 2009

En kald dag i helvete

Av Anne B. Ragde. 

En av årets julegaver er nå lest ferdig. Baksideteksten sier at dette er en erotisk roman. Etter å ha lest den, tenker jeg at erotikken nok var litt vag - men det er jo noe som "ikke egner seg for barn" i den. 

Maktforholdet mellom mann og kvinne blir tatt opp i denne romanen, som handler om et par som bor ute i ødemarka sammen med mannens hunder. Den seksuelle makten mannen har over kvinnen illustrerer den totale makten han har også over andre områder av livet av hennes.

Skildringene av den kalde isolerte vinteren og hundenes råskap er det som gjør dette til en god roman. 

Romanen ble første gang utgitt i 1995 med tittelen ...før jeg kommer tilbake. Romanen er ikke bedre enn at jeg tror grunnen til at den nå er relansert, er suksessen med Berlinerpoplene. 

Min konklusjon er helt medium... (noen vil kanskje mene at den meir eller mindre useriøse bokbloggen snart må ta klare standpunkt til noen bøker - men jeg kan ikke gi noen garantier for det.)