mandag 2. mars 2009

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Av Marisha Pessl. 

Så mange ord. Så utrolig mange ord. Hver eneste setning er en overflod av ord, ord og atter ord. Men det er for det meste fine ord. Og historien er god, etterhvert til og med fengende. 

Når jeg starter på en murstein av ei bok, som denne, er det alltid litt spennende å se om jeg kommer til å gidde å fullføre - for hvis den ikke fenger nok ender det bare med at jeg tar lesepauser, og før jeg vet ordet av det har jeg begynnt på en annen bok. Og da er det kjørt. Men denne klarte jeg å holde meg til, fordi den var fin. 

Språket er... spesielt, i og med at det brukes MANGE ord. Men samtidig er det med på å skape spenning, fordi du må lese så utrolig mye før du får svaret på det du lurer på. Dermed blir det sånn at ordene flyr forbi og bygger opp en enorm forventning før fortsettelsen i handlingen egentlig kommer. 

Som akademiker setter jeg alltid pris på at en fagtekst har de referansene den skal ha, ingenting er så irriterende som grunnfagsstudenter som ikke vet å bruke sine paranteser riktig. Men i en skjønnlitterær bok, blir det litt feil når referansene til diverse fag- og skjønnlitteratur er så overdrevet brukt som her. Jeg ser at dette nok er et bevisst valg av forfatteren, men jeg er selv veldig tvilende til om det ikke bare hadde vært bedre uten alle referansene. (Selv om de bygger godt opp rundt bildet av hovedpersonen som en ekstremt belest og intelligent ungdom.) 

Utvalgte emner i katastrofefysikk er litt tung å komme i gang med, men jeg likte den egentlig bedre og bedre for hvert kapittel. Anbefales! 

2 kommentarer:

Merethe sa...

Enig med du..:) jeg ble positivt overraska over denne herre altså...:)

Pita sa...

hmm... tror faktisk jeg har den i bokhylla. Må kanskje legge bort nobelprisvinnerene litt da.