lørdag 30. juli 2011

Den vanvittige

Av Kahlil Gibran.

Lignelser og dikt om livets mangfoldigheter. Illustrert utgave.

Denne boka fikk jeg i bursdagsgave fra ei god venninne for mange, mange år siden. Jeg husker at da jeg leste den første gang gjorde den et stort inntrykk. Nå har jeg lest den om igjen, og vet ikke helt hva jeg synes.

Det er ei fin bok, fin i betydningen at den ser bra ut - og fin i betydningen at den kan blas i, man kan lese ei linje her og ei linje der - og blir grepet. Den er skrevet i et språk som nesten kan minne om bibeltekster, og kretser også rundt den samme type tema: godt og ondt og meningen med alt. Noen av lignelsene er humoristiske, noen er bare uforståelige (for meg, i alle fall).

"I går aftes så jeg en kvinne sitte mellom to menn på marmortrinene foran tempelet. Det ene kinnet hennes var dødblekt, det andre blussende."



onsdag 27. juli 2011

1Q84

av Haruki Murakami.

Bok 1 og 2.

"Du mener hva det er ved matematikken jeg liker?", sa Tengo. "Ja, si det. Når jeg holder på med tall, blir jeg så rolig inni meg. I matematikken kan man alltid få alt til å falle på plass."
"integralregning var gøy"
"Du mener i timene mine?"
Fukaeri nikket.

Den noe mislykkede forfatteren Tengo møter ungjenta Fukaeri som snakker uten tegnsetting. Aomame har en jobb ved siden av jobben på treningssenteret, men hva gjør hun egentlig? I annet hvert kapittel møter vi Aomame og Tengo. Etter hvert forstår vi at det er en sammenheng mellom dem, men hva består den i?

Spenningsoppbygginga i 1Q84 er strålende, Murakami-mystikken er akkurat passe troverdig og beskrivelsene er fargerike, originale og interessevekkende.

Mens jeg har lest denne, har jeg vekslet mellom å le høyt av pinlige episoder, gråte av karakterenes ensomhet og være nervøs, spent.. HVA skjer på neste side?

"Du, har du sovet under armene til noen i det siste?" spurte hun månen.
Månen svarte ikke.
"Har du noen venner?" spurte hun.
Månen svarte ikke.
"Blir du av og til lei av å være så cool hele tiden?"
Månen svarte ikke.

1Q84 handler om så mye, og er så mye, så selv om den ser fryktelig lang ut, så må du lese den!

onsdag 13. juli 2011

Huset ved moskeen

Av Kader Abdolah.

Det startet med at jeg var skuffet, skjønte ikke hvorfor alle anbefalte denne, fant ikke spenningen den visstnok skulle inneholde. Tenkte: enda en historie om en tvangsgiftet, ulykkelig muslimsk jente?? Men så snudde det, jeg ble revet med, spenningen steg, og jeg avsluttet boka med følelsen av å ha lest noe viktig. Allerede har jeg forstått mer av avisartikler om Iran, allerede har jeg hatt nye tanker om situasjonen i Egypt og allerede lurer jeg på hva det neste jeg leser bør bli...

Huset ved moskeen er fortellingen om en familie i et strengt religiøst hus i Iran på slutten av 60-tallet. Samfunnet er i forandring og sjahen står, med USAs støtte, for en liberaliserer av samfunnet som sjokkerer og skremmer familien. Boka følger den historiske utviklingen i Iran, og forteller også om tradisjoner, eldre historie og politiske motseninger, samtidig er den en roman - fiksjon, og forteller levende om menneskeskjebner og beskriver karakterer og figurer kreativt, morsomt og med innlevelse.

"Her er mine lepper
Her er min hals og brennende bryster
Her er min kropp!

Hvem kunne den kvinnelige dikteren være?
Var landet virkelig så forandret at kvinner kunne snakke helt fritt om seg selv?
Var landet så forandret at kvinner kunne uttrykke seg så intimt om kroppen sin, om sine hemmelige følelser?
Hvordan kunne han i tilfelle ha unngått å legge merke til det?"

Det er som historiebok Huset ved moskeen er best - passasjene der den forteller om iranske tradisjoner, som Nouroz, eller historiske faktum, som de storpolitiske hendelsene rundt den islamske revolusjonen, er de delene hvor boka virkelig skinner og engasjerer. Samtidig hadde dette ikke fungert uten bakgrunnshistorien, jeg blir interessert i revolusjonen fordi jeg bryr meg om karakterene i boka. Jeg har nytte av å kunne noe om Nouroz for å forstå betydningen av små og store hendelser i boka.

Denne bør du lese, både for å få en god historie, og for å forstå verden litt bedre.

tirsdag 12. juli 2011

Kjerringer

Av Helene Uri.

Fire kvinner møtes på latinkurs, og innser at de bærer på den samme typen frustrasjoner: Frustasjonen over menn; menn som utnytter, menn som tar æren for kvinners arbeid, menn som slår, menn som subtilt og diskret, tilsynelatende uskyldig, ser på seg selv som overlegne kvinnene. Løsningen blir å danne en kjerringklubb, og hevne seg på noen av disse mennene.

Språket er lettflytende, spenstig og lekent, historien spennende, engasjerende og god. Helene Uri er en av mine favorittforfattere, og det kommer hun nok neppe til å slutte å være med det første.

"Virago, presiserte Ella. - En sterk, modig kvinne.
- Det er oss, sa Frøydis.
- I et nøtteskall, konstaterte Celeste.
- Viragoene, sa Jenna og nikket. Jeg liker klangen.
- Pluralisformene er viragines, sa Ella sakte. - Men jeg tror vi driter i grammatikken."

Noe av det beste med boka er måten Uri beskriver karakterene i boka - gjennom innblikk i tankene til kvinnene blir vi presentert for typetypiske kvinner med varme, humor og sjel.