søndag 31. januar 2010

Den siste bjørnen i Vassfaret

Av Tom H. Dalbak.

Denne var fin! Veldig, veldig fin!

"Han hoster aldri når de kysser.
Kanskje de burde kysse hele tiden?
Hvis de hadde kysset hverandre bak skjermbrettet absolutt hele tiden, ville han da bli helt bra?"

En mann som mistet sin egen far så alt for tidlig, har selv blitt far til en liten gutt. Han minnes de fine stundene i barndommen med faren, og planlegger hvordan han selv skal være enda mer tilstede for sønnen sin - helt til dama tar sønnen med seg og flytter til Luxembourg sammen med sin nye mann.

"Marius, hva slags navn er det? Et ekkelt popnavn, titusener heter det, halvparten av gutta i barnehagen hans vil hete det bår han begynner der, og halvparten av gutta når han begynner på skolen. Marius av alle ting, et navn som smaker av pannebånd og Lyn og tennisracketer og squash-sokker og Armani-bukser til tre tusen, et Oslo 3-navn, et ... Nordberg-navn."

Etter at sønnen har flyttet, får han en forskerstilling ved Høyskolen i Buskerud, med oppdrag om å bevise at Vassfaret er tomt for bjørn - slik at landskapsvernet kan oppheves, og det kan bygges alpinbakker der. Men i de dype skogene i Vassfaret nekter han å godta dette, og begynner å virkelig lete etter bjørn - og etterhvert finner han det.

Bjørnenes liv, mannens fantasier og drømmer flettes sammen, slik at jeg til slutt ikke stoler på halvparten av det han påstår å se i skogene. Er det virkelig en bjørn på torget i Drammen?

Jeg likte:
-problematiseringen av mors rolle når foreldre skiller lag
-hvordan bjørnene fremstilles som grunnleggende gode, om enn litt dumme, dyr
-kritikken av oppdragsforskning laget for å kunne ødelegge naturen

Ja, jeg synes absolutt du skal lese denne!

søndag 17. januar 2010

Gutten på passbildet

Av Espen Haavardsholm.

Oppvekst og Oslo. Etterkrigstid og en forvirrende verden. Jenter og skøyteløp - og noen litt for ungdommelige voksne.

I Gutten på passbildet møter vi den fjorten år gamle Nils og kompisen hans, Zakk. De to guttene går gjennom ungdomstiden i en vill forvirring rundt jenter, stormaktspolitikk, forvirrende signaler fra voksne kvinner, og en evig søken etter identitet.

Samtidig møter vi en forfatter som ser tilbake på disse hendelsene, som ikke legger skjul på det selvbiografiske i historien, og som ser nåtida i lys av hendelsene det året han var fjorten.

"Evelyn Øye blåser blå siggarettrøyk ut av de rødmalte leppene sin, uten at det blir så mye som en antydning av en røykring av det, for alt blir øyeblikkelig tatt av snoen."

Jeg likte denne VELDIG godt! Godt skrevet, en god historie, spenningskurver som oppsluker meg helt, og rett og slett personer man liker.

Gutten på passbildet er ei sånn bok det er litt trist at er slutt - fordi jeg jo gjerne vil vite mer om Nils og Zakk. Hvordan ble vinteren da de var femten?

lørdag 16. januar 2010

Spør om språk fra A til Å.

Av Ingebjørg Tonne og Helene Uri.
Illustrasjoner av Kai Gjelseth.

En liten kosebok som man kan skumlese, dypdykke i, pugge eller ha som oppslagsbok i språkspørsmål. Jeg valgte skumlesningsstrategien, og kosa meg skikkelig.

Boka er laget med bakgrunn i en språkspalte i Dagbladet, og organisert alfabetisk. Korte epistler om ulike språklige spørsmål gir ny innsikt, eller får en språkviter som meg til å nikke gjenkjennende og tenke: nei, dette avsnittet trenger nok ikke jeg å lese.

Jeg anbefaler denne boka til de som vil lære mer om språk, til de som kan mye om språk og til alle som liker språk.

onsdag 6. januar 2010

Uke 43

Av Hanne Ørstavik.

Jeg fortalte venninna mi, I, at jeg hadde lånt denne på biblioteket før jul, da så hun på meg med triste øyne og sa: Stakkars deg! Og gjennom første halvdel av boka var jeg skremmende enig med henne. Makan til treg progresjon!

Boka handler om akkurat det tittelen sier: Uke 43, og den er skrevet i en slags sanntid - alt går like sakte som i virkeligheten. Hver minste detalj skal dokumenteres, vi skal virkelig føle på kroppen hvor kjedsommelig livet til hovedpersonen Solveig er. Hun er nyansatt litterturviter på en bygdehøyskole - og har det jeg vil kalle en vennskapsforelskelse i kollegaen Hilde. Vennskapsforelskelsen består i at hun ser opp til og ønsker nærkontakt med Hilde på et nivå som grenser til det sykelige. Det er dette vennskapsforholdet som etterhvert hever boka noen grader. Mot slutten leste jeg med min vanlige lese-iver, ikke bare for å "komme meg gjennom det".

Mitt forhold til Hanne Ørstavik var på forhånd noe ambivalent, jeg likte i grunn Presten da den sto på pensumlista på grunnfaget, men samtidig blir jeg minnet om han forelesern som var så litteratursnobb at jeg seriøst vurderte å droppe hele nordiskstudiet, og så snart jeg ser noen av de trkkene ved "god" litteratur som han var opptatt av - da kommer piggene ut, og jeg blir negativ. Denne boka bekreftet i litt for stor grad de negative tankene, så jeg kommer neppe til å lese mer av Ørstavik med det første, ei heller anbefaler jeg deg å lese denne.