søndag 31. januar 2010

Den siste bjørnen i Vassfaret

Av Tom H. Dalbak.

Denne var fin! Veldig, veldig fin!

"Han hoster aldri når de kysser.
Kanskje de burde kysse hele tiden?
Hvis de hadde kysset hverandre bak skjermbrettet absolutt hele tiden, ville han da bli helt bra?"

En mann som mistet sin egen far så alt for tidlig, har selv blitt far til en liten gutt. Han minnes de fine stundene i barndommen med faren, og planlegger hvordan han selv skal være enda mer tilstede for sønnen sin - helt til dama tar sønnen med seg og flytter til Luxembourg sammen med sin nye mann.

"Marius, hva slags navn er det? Et ekkelt popnavn, titusener heter det, halvparten av gutta i barnehagen hans vil hete det bår han begynner der, og halvparten av gutta når han begynner på skolen. Marius av alle ting, et navn som smaker av pannebånd og Lyn og tennisracketer og squash-sokker og Armani-bukser til tre tusen, et Oslo 3-navn, et ... Nordberg-navn."

Etter at sønnen har flyttet, får han en forskerstilling ved Høyskolen i Buskerud, med oppdrag om å bevise at Vassfaret er tomt for bjørn - slik at landskapsvernet kan oppheves, og det kan bygges alpinbakker der. Men i de dype skogene i Vassfaret nekter han å godta dette, og begynner å virkelig lete etter bjørn - og etterhvert finner han det.

Bjørnenes liv, mannens fantasier og drømmer flettes sammen, slik at jeg til slutt ikke stoler på halvparten av det han påstår å se i skogene. Er det virkelig en bjørn på torget i Drammen?

Jeg likte:
-problematiseringen av mors rolle når foreldre skiller lag
-hvordan bjørnene fremstilles som grunnleggende gode, om enn litt dumme, dyr
-kritikken av oppdragsforskning laget for å kunne ødelegge naturen

Ja, jeg synes absolutt du skal lese denne!

Ingen kommentarer: