tirsdag 30. august 2011

Innsirkling 2

Av Carl Frode Tiller.

Innsirkling 2 er en frittstående fortsettelse av Innsirkling. Vi møter tre nye deler av livshistorien til mannen med hukommelsestapet, og samtidig møter vi de tre menneskene som forteller dem.

I Innsirkling 2 får vi vite mer om de tidlige barneårene hans, og etter hvert minst like mye om mora hans - livene deres er så tett vevd sammen at når gamle bekjente forteller, konsentrerer de seg vel så mye om å fortelle ham om hvordan mora var.

"Det er heilt sant at eg hugsar deg som spesielt glad og lykkeleg i denne perioden. Kanskje var det fordi du såg at mora di hadde det godt.", skriver Ole, barndomskameraten som nå strever med å holde liv i gården på Otterøya.

"Ein ting skal eg love deg. Dette brevet skal ikkje vere eit oppgulp frå 80-talet vi fekk presentert på jubileumsfesten.", skriver Tom Roger. Kameraten har blitt værende i Namsos, og der strever han med den mye yngre, bulemiske kjæresten sin mens han grubler på hvordan han skal kunne forandre seg.

"Det var forresten omtrent på denne tida at du begynte å få periodar der du nekta å snakke med vaksne, seier ho Paula." På et eldresenter sitter Paula, den gamle bestevenninna til mora hans, og forteller en yngre venn hva han skal skrive i brevene. Brevene fra henne blir på den måten satt sammen av hennes historie, hans ord og gamle dagboknotater.

Jeg fikk en kommentar på innlegget om Innsirkling om at Innsirkling 2 ikke var like god, og jeg kan være enig i at den ikke når de samme høydene. Det er færre setninger du må lese om igjen fordi de er så fine, det er mindre av den ekstreme innsikten i mennesket, og det er rett og slett ikke like spennende og interessante historier å fortelle fra en barndom som det er fra ungdomstida i Innsirkling. Likevel er Innsirkling 2 også en veldig god, og veldig lesverdig bok. Det imponerer meg hvor dypt inn i menneskesinnet ei bok kan komme, og det skremmer meg at skildringene er så levende og så psykologiske.

søndag 21. august 2011

Innsirkling

Av Carl Frode Tiller.

Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.

Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.

"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.

"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.

Og de siste brevene innledes slik:

"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."

Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!

torsdag 11. august 2011

Anne Franks dagbok

Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)

I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.

Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.

Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.

Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.

Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.