fredag 30. september 2011

17.15 til tønsberg

Av Vigdis Hjorth.


Jeg liker ofte bøker av Vigdis Hjorth. Hun skriver passe kultursnobbete og nedlatende om sterke kvinner.

17.15 til Tønsberg handler om en kvinne med altoppslukende, intens kjærlighetssorg som reiser ut av byen for å komme seg. Hun glemmer å spise, drikker alt for mye vin og tar opp kontakten med en gammel fjern bekjent.

Dette er ei nesten poetisk bok, den har bare cirka hundre sider, og hvert ord er finslepet, rent og vakkert. Samtidig beskrives hver minste detalj. Detaljene gir et vakkert bilde av et sinn i sorg - og handlingen gir håp og glede i all sin sørgmodighet.

"Hvis jeg kunne velge, ville jeg dø en ettermiddag, i solen, i Frankrike etter et glass vin, mens jeg slumret så rolig som man kan være når man samtiidg vet man skal dø."

"Å rope på seg selv. Å se hvem som da kom."

mandag 26. september 2011

Dette er mine gamle dager

Av Tore Renberg.


"Mitt liv, hva er det? Det er å sitte her og tenke på pappa. Det er å sitte her og la seg begeistre over Flannery O'Connors noveller, kjenne hjertet pumpe av glede ved tanken på at det en dag skal komme en ny plate med the Flaming Lips, det er å være vitne til Doris Lessings harde klarsyn, eller Selma Lagerlöfs varme vidsyn, det er å se hver film av Mike Leigh eller Coen-brødrene, det er å la hodet fylles av en setning som denne ho Thomas Mann:
Han var den gang åtte år gammel, en mørk og muskuløs gutt med betente øyelokk."

En av mine favorittpersoner fra litteraturens verden har blitt voksen. Jarle Klepp nærmer seg nå førti, har barn, kone og en stabil lærerjobb. Og mange, mange barndomsminner. Vonde minner, vanskelige tanker og en evig usikkerhet.

Av alle Jarle Klepp-bøkene, er dette den jeg liker minst. Når det er sagt, er den i seg selv helt nydelig, men lite kan måle seg med det jeg følte da jeg leste Mannen som elsket Yngve, eller Pixley Mapogo. Kanskje har Jarle vokst litt i fra meg nå? Kanskje ville denne boka vært den beste, hvis mitt liv var på et annet stadie....

Likevel klarer Tore Renberg i stor grad å sette meg inn i hvordan det er å være far. Ikke mor. Men far. Hvordan det er å være sønn. Ikke datter, men sønn. Jarle er en mann som gjennomgår en livslang identitetskrise, det kommer tydeligere og tydeligere fram etter hvert som vi nå har fulgt ham fra ungdomstid og forelskelse, barndom og ferieturer, studietid og pappapanikk til voksenlivets klamme stabilitet. Jeg er spent på om jeg får se ham bli virkelig gammel.

"Lørdagskveldene bruker å forløpe ganske rituelt, både til min glede og fortvilelse. Jeg ser ikke ut til å bli enig med mitt indre, heller ikke på dette området."

Jeg synes selvfølgelig at du skal lese denne! På mange måter tror jeg også at den kan fungere vel så bra for en som ikke har fulgt Jarle gjennom hele bokserien, og det hadde vært spennende å høre hva en som er mer bevandret i musikkens verden synes om den.

søndag 4. september 2011

Kroppsspråk

Av Helene Uri.

Etymologi om kroppen vår. Tabuord, hverdagsspråk og medisinske betegnelser satt sammen med ord fra norsk, engelsk, tysk, nederlandsk, italiensk, spansk, fransk, bosnisk/kroatisk/serbisk og russisk - og noen eksempler fra fjernere språk som kinesisk og persisk - men selvsagt mest av alt latin og gresk - der medisinen gjerne kommer fra.

"Når du gir den illeluktande lufta som kom ut av deg, eit flott italiensk namn, kan det jo kanskje hende at det luktar betre også?"

Uri demonstrerer en stor kjærlighet til språket, en kjærlighet som smitter og brer om seg. Eksemplene som brukes i boka er vittige og forklarende, og jeg fikk vekket mye nysgjerrighet av å lese denne.

Kropsspråk er ikke ei stor bok, den slukes fort, men jeg ser også for meg at den kan være fin å bla i senere - den trenger ikke å leses fra begynnelse til slutt, men kan leses avsnitt for avsnitt, som ei ordbok.



Den senile landmåleren

Av Arto Paasilinna.

Paasilinna er en av de store - en av de som alltid klarer å fenge, underholde, men også få meg til å tenke. Den senile landmåleren handler, som tittelen sier, om en senil landmåler, Taavetti Rytkönen, og i typisk Paasilinna-stil møter denne senile mannen en gruppe originale mennesker og slår seg på lag med dem. Sammen bryter de med samfunnets konvensjoner, rømmer ut i de finske skogene og kommer til fred med seg selv.

"Taavetti Rytkönen begynte med intens minnetrening hver morgen. Han kunne helt fint huske hvem han var, men mer enn så klarte han ikke å komme på sånn i farten. Den gamle mannen kravlet ut i uthuset, gikk bak hjørnet for å lette seg, og så tvilende ned på redskapen sin. En kraftig kølle."

Noe av det som virkelig gjør Paasilinnas bøker gode, er hvordan han lar det absurde være selvsagt - som når drosjesjåføren får på seg en legefrakk, og etter det kalles "turlege" og får en leges autoritet av alle han møter, inkludert ham selv.

Dessuten passer beskrivelsene av mannfolk fra de dype finske skogene godt for en nordlenning - hvordan de banner for å si "hei", gleden de finner i vodkaen og bevisstheten om at de bor et sted der mennesker egentlig ikke skulle kunne leve.

Jeg synes ikke at denne er på høyde med Kollektivt selvmord eller Prosten og hans forunderlige tjener, men den er både humoristisk, kritisk, underholdende og tankevekkende - absolutt en lett og grei bok å pløye seg gjennom.