"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til."
Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne.
Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig.
Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før.
Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar