Det er sjelden jeg sitter stiv i sofaen for å lese ei hel bok. Lesing er vanligvis en innimellomaktivitet for meg, men denne måtte leses sånn. Sittende med en stor, varm tekopp og et pledd i sofaen mens det brant godt i ovnen.
De fleste har sikkert fått med seg settingen med denne boka - og mange har sikkert lest den før meg. Derfor skal jeg ikke bruke plass på å skrive om det.
"Jeg vil at du skal tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler.", skriver Maria Amelie i prologen til boka, og slik er det - jeg kjenner en umåtelig takknemlighet over de bittesmå problemene som har fått lov til å være store i livet mitt. Har man ingen reelle problemer, oppleves det betydningsløse som betydningsfullt.
Boka er en sann historie - det gir den personlige stilen, den gripende realiteten. Men boka er også skrevet av en forfatter - ei som kan å uttrykke seg, og som har et fag og en forestillingsevne til å se seg selv som et eksempel. Fagligheten som ligger i bunnen av alt åpner for refleksjoner med nye innblikk i hvordan man kan se på de store spørsmålene.
I avisartiklene rundt utgivelsen av boka pengterte Maria Amelie at hun ikke bare ønsker lovlig opphold for seg selv - men at loven om individuell behandling av alle asylsøknader skal bli en reell lov, med reelle konsekvenser i praktisk styring av asylsaker. Jeg kjenner at jeg blir opprørt og fortvila over å tilhøre et land som har så lite respekt for mennesker at vi kan behandle andre på den måten vi gjør i dag.
"Kanskje det virkelig er barnslig å tro på menneskerettigheter."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar