Noen kjenner mitt navn

av Lawrence Hill.

Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da denne dukket opp i en av bursdagspakkene mine. Baksideteksten omtaler den som en storslagen historisk roman, noe som får fram all min skepsis. Historie? Det er da ikke noe for meg! Jeg liker at bøkene er trygt plassert i nåtida.

Men jeg måtte trekke tilbake skepsisen! Boka gjør historien spennende, lærer meg om slavetida, og griper meg langt inne i hjertet.

Boka handler om livet til Amanita, Meena. Når hun er 11 år, blir hun tatt til fange av europeiske slavedrivere og ført ut av landsbyen sin og med et slaveskip til Amerika. Vi følger livet hennes på skipet, på plantasjer i Amerika og gjennom viktige begivenheter i slavenes historie.

"Jeg tilhører ingen, og jeg er ingen afrikaner. Jeg er bambara. Og fula. Jeg er fra Bayo ved Segu. Jeg er ikke det du sier. Jeg er ingen afrikaner."

"Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid."

Noen kjenner mitt navn problematiserer først og fremst slaveriet - men klarer samtidig å være relevant for nåtida ved sitt fokus på rasisme og kvinnesak mer generelt, og, ikke minst, sitt fokus på menneskesyn og menneskelighet. Hvor er godheten?

Det eneste som skuffa meg stort i denne boka, var da jeg hadde lest den ferdig, og begynte å bla litt i tittelbladet, av mangel på annet lesestoff. Originalens tittel er: The book of negroes, en mye mer passende tittel. Og da begynner man nesten å lure på hvilke andre perfekte formuleringer som er "lost in translation"...

Boktyven

av Markus Zusak.

En gang var jeg på et sånn foredrag med en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Det var, naturlig nok, sterkt. Jeg husker at det som gjorde sterkest inntrykk var da han sa at vanlige folk i byene han og de andre fangene gikk forbi på vei til leirene, aldri prøvde å hjelpe. Aldri kastet noen litt brød til fangene, aldri fikk de sympati.

Boktyven er på mange måter historien om hvorfor. Den gjør det letter å forstå den vanlige tyskeren, han som kanskje ikke ville være nazist, men som ble skremt og plaget til å bli det. Dette klarer den uten å havne i ei sympatifelle som ville ført med seg at man kunne ta lett på jødenes lidelser.

Boktyven er ei sånn bok som må slukes, fordi selve historien er spennende, ekte og fin. Samtidig er det ei sånn bok der man innimellom må lese et avsnitt to ganger, fordi ordene er så vakre, så vare og så sanne.

Døden har en egen rolle som forteller i Boktyven, og den effekten det har, spesielt for å illustrere hva andre verdenskrig virkelig var, er noe av det jeg virkelig likte med denne boka.

Den siste bjørnen i Vassfaret

Av Tom H. Dalbak.

Denne var fin! Veldig, veldig fin!

"Han hoster aldri når de kysser.

Kanskje de burde kysse hele tiden?

Hvis de hadde kysset hverandre bak skjermbrettet absolutt hele tiden, ville han da bli helt bra?"

En mann som mistet sin egen far så alt for tidlig, har selv blitt far til en liten gutt. Han minnes de fine stundene i barndommen med faren, og planlegger hvordan han selv skal være enda mer tilstede for sønnen sin - helt til dama tar sønnen med seg og flytter til Luxembourg sammen med sin nye mann.

"Marius, hva slags navn er det? Et ekkelt popnavn, titusener heter det, halvparten av gutta i barnehagen hans vil hete det bår han begynner der, og halvparten av gutta når han begynner på skolen. Marius av alle ting, et navn som smaker av pannebånd og Lyn og tennisracketer og squash-sokker og Armani-bukser til tre tusen, et Oslo 3-navn, et ... Nordberg-navn."

Etter at sønnen har flyttet, får han en forskerstilling ved Høyskolen i Buskerud, med oppdrag om å bevise at Vassfaret er tomt for bjørn - slik at landskapsvernet kan oppheves, og det kan bygges alpinbakker der. Men i de dype skogene i Vassfaret nekter han å godta dette, og begynner å virkelig lete etter bjørn - og etterhvert finner han det.

Bjørnenes liv, mannens fantasier og drømmer flettes sammen, slik at jeg til slutt ikke stoler på halvparten av det han påstår å se i skogene. Er det virkelig en bjørn på torget i Drammen?

Jeg likte:

-problematiseringen av mors rolle når foreldre skiller lag

-hvordan bjørnene fremstilles som grunnleggende gode, om enn litt dumme, dyr

-kritikken av oppdragsforskning laget for å kunne ødelegge naturen

Ja, jeg synes absolutt du skal lese denne!

Jeg skal vise dere frykten

Av Nikolai Frobenius.

"En sen kveld i august styrtet en kappekledd mann gjennom folkemengden på Broadway mens han kastet skremte blikk omkring seg. Rufus Wilmot Griswold skjøv fotjengere til side og løp - fortere - enda fortere - over gatekrysset foran en hestedrosje. Langs bakken slepte kanten av kappen etter ham som et dårlig rykte, men rett foran drosjen nappet han den til seg og unngikk så vidt å bli dratt inn under de store hjulene."

Slik starter boka om frykten. Vi møter Edgar Allan Poe - skrekkforfatter med store økonomiske problemer - og miljøet rundt ham. Etter hvert som Poes kriminalfortellinger blir publisert, begynner det å skje drap som ligner mistenkelig på hendelsene han har beskrevet.

Helt ærlig - så tror jeg ikke at jeg forsto alt i denne boka, men likevel likte jeg den. Det var nok mest alle de fine formuleringene, slik som i sitatet over jeg likte. Mange setninger jeg måtte lese to ganger, smake på, tenke gjennom og bli grepet av. Og så skulle jeg ønske at jeg faktisk visste noe om den ekte Edgar Allan Poe.

Trekkoppfuglen

Av Haruki Murakami. 

"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til." 

Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne. 

Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig. 

Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før. 

Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar. 

En kald dag i helvete

Av Anne B. Ragde. 

En av årets julegaver er nå lest ferdig. Baksideteksten sier at dette er en erotisk roman. Etter å ha lest den, tenker jeg at erotikken nok var litt vag - men det er jo noe som "ikke egner seg for barn" i den. 

Maktforholdet mellom mann og kvinne blir tatt opp i denne romanen, som handler om et par som bor ute i ødemarka sammen med mannens hunder. Den seksuelle makten mannen har over kvinnen illustrerer den totale makten han har også over andre områder av livet av hennes.

Skildringene av den kalde isolerte vinteren og hundenes råskap er det som gjør dette til en god roman. 

Romanen ble første gang utgitt i 1995 med tittelen ...før jeg kommer tilbake. Romanen er ikke bedre enn at jeg tror grunnen til at den nå er relansert, er suksessen med Berlinerpoplene. 

Min konklusjon er helt medium... (noen vil kanskje mene at den meir eller mindre useriøse bokbloggen snart må ta klare standpunkt til noen bøker - men jeg kan ikke gi noen garantier for det.) 

Monster

Av Knut Nærum. 

I natt har jeg hatt enda en søvnløs natt over en litt for spennende bok. Jeg trodde at selv om Monster er en skrekkroman, ville det være mest samfunssatire og humor når det kom fra Knut Nærum. Det var det ikke. Jeg så isbjørner bak hvert et vindu i natt. 

Isbjørnene i Monster har, på en litt Jurassic Park-aktig måte, gått sammen i flokk, begynt å kommunisere og er ute etter å ta mennesker. Kombinert med en kritisk brodd mot samfunnsstrukturene og usikkerhet og redsel også overfor andre mennesker, er det en nervøs stemning gjennom hele boka. 

Les den! (men husk å lukk dører og vinduer før du begynner å lese...) 

Klasseturen

Av Emmanuel Carrère. 

Jeg begynte i går kveld. Jeg måtte avslutte i går kveld. Jeg har altså ikke sovet så mye i natt, men det var verdt det! LES DEN!!! 

Boka handler om Nicolas, en liten, engstelig og ensom gutt. Klassen hans skal på klassetur til et skisenter i alpene, oog faren kjører ham dit fordi han ikke vil at sønnen skal kjøre med bussen sammen med de andre. I bilen på veien til skisenteret blir vi godt kjent med Nicolas gjennom innblikk i fantasiene hans. Han lever i en slags drømmeverden preget av skrekkfantastier og nervøsitet. 

Når Nicolas har vært noen dager på skisenteret, dukker politiet opp... De leter etter en gutt som har forsvunnet fra en landsby i nærheten. Da begynner det å skje ting rundt Nicolas. 

Språket i boka er også helt nydelig (noe jeg sjelden syns om oversatte bøker). 

Spenning, psykologi, innsikt, tragedie, vennskap, beundring, ungdomstid. Det er bare noen av stikkordene som sier noe om denne boka. UTROLIG BRA!!! 

Q & A. Gutten som hadde svar på alt

Av Vikas Swarup.

Jeg fikk litt mindre søvn enn nødvendig i natt, fordi jeg bare måtte lese ferdig denne fantastiske boka!

Den handler om en fattig indisk gutt som vinner førstepremien i en spesiell versjon av Vil du bli millionær?

Spørsmålet selskapet bak programmet stiller seg, er hvordan han kunne klare det, siden han ikke hadde gått på skole... Gjennom boka får vi høre guttens egen fortelling om hvordan han visste svaret på hvert enkelt spørsmål, og vi sitter hele tiden med spørsmålet i bakhodet: Har han juksa?

Jeg skal ikke avsløre slutten, men jeg anbefaler denne virkelig! Spenning og mange eksotiske fortellinger flettet inn i hverandre.