mandag 20. april 2009

Et hav av språk

Av Åshild Næss og Atle Næss. 

Når jeg leser bøker jeg skal bokblogge om, pleier jeg å lage et lite eseløre ved sitater eller artige historier jeg tenker at jeg kan bruke på bloggen. Et hav av språk har nå mange eselører! Jeg velger et par:

"Åshild bemerker lavt at ordet "turistattraksjon" får en ny mening her - det er turistene som er attraksjonen." 

"Språksamfunn som innretter seg så klønete at selve språket legger begrensninger på hva som kan og ikke kan snakkes om, finnes nok ikke utenfor George Orwells roman 1984."

Resten av de gode sitatene bør du få med deg gjennom å lese hele boka, denne var finfin underholdning og samtidig en miks av god læring om et av verdens mest interessante tema; språk! 

De to forfatterne bytter på å skrive, og det framgår bare av tema, og av om den andre forfatteren omtales med navn, hvem som skriver. De delene Åshild har skrevet, handler om spårklige fenomener og språkkunnskap. Faren hennes, Atle, har skrevet kapitlene som handler om kulturen på stillehavsøyene og om hvordan det oppleves å være med en lingvist på feltarbeid på en fjerntliggende øy, langt fra den verden vi kjenner. 

Denne anbefales så mye at jeg nesten ikke har ord! 
(jeg kan illustrere hvor mye jeg likte den med å si at jeg begynte å le høyt mens flyet jeg satt i landet i helga - det er langt, langt unna normalen for meg...) 

onsdag 15. april 2009

Trekkoppfuglen

Av Haruki Murakami. 

"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til." 

Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne. 

Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig. 

Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før. 

Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar.