Jeg starter med noen fine sitater:
"Vet du hva han hadde fortalt konene sine, for å forsvare seg? At jeg tvang meg innpå ham. At det var min feil. Didi? Skjønner du? Det er det det vil si å være kvinne i denne verden."
Hun husket at Nana en gang hadde sagt at hvert snøfnugg var et sukk fra en krenket kvinne et eller annet sted i verden. Alle sukkene drev opp på himmelen, samlet seg i skyer og ble til små biter som falt stille ned på menneskene.
Som en påminnelse om hvordan kvinner som oss lider, hadde hun sagt. Hvor taust vi tåler alt som skjer med oss.
Hun tenkte på Azizaz stamming, og på hva Aziza hadde sagt tidligere om sprekker og kraftige kollisjoner i dypet, og at noen ganger er alt vi ser på overflaten bare en svak rystelse.
Tusen strålende soler er en bok jeg har gledet meg til å ta fatt på helt siden jeg leste Drageløperen. Med store forventninger satte jeg altså i gang med denne boka, og den svarte til forventningene - den er helt på nivå med Drageløperen. Det eneste negative må være at de to bøkene på noen måter er litt for like, slik at jeg ble litt lei av å høre om Taliban - men samtidig er det jo minst like viktig at man får høre om grusomhetene i Afghanistan som andre steder...
For meg er den fremste kriteriet for om en bok er god om den fikk meg til å gråte. Tusen strålende soler fikk meg til å gråte lydløse smertefulle tårer. Tårer av dårlig samvittighet over å være født som norsk kvinne. Og tårer over at handlingene i boka skjer hver dag, akkurat nå, flere steder på jorda - kanskje til og med i naboleiligheten din?
(hvis det skulle være noen tvil - her har jeg endelig tatt stiling til en bok - og jeg anbefaler den sterkt!)