tirsdag 26. oktober 2010

Den rettferdige

Av Helene Uri.

Spennende, sterk lesning om sjalusi, sannhet, kjærlighet og rettferdighet.

Når Marianne oppdager at mannen hennes har vært utro mot henne, begynner hun å mistenke ham for å ha misbrukt de to døtrene deres. Gjennom boka dras vi med på diskusjonen: - er han skyldig, eller er han uskyldig?

Språket til Uri er som vanlig glimrende, med digresjoner du kan nikke gjenkjennende til, paranteser med utfyllende bemerkninger, stilvariasjon tilpasset hver av karakterene i boka og lange utlegninger om forhistoriene til hver enkelt av de nye menneskene som kommer inn i historien.

"De hadde snakket alvorlig om det, og de hadde tøyset med det (- Karsten, går du ifra meg når jeg får grått hår? - Nei jeg skal være hos deg uansett hårfarge. -Men hadde du gått ifra meg om jeg hadde fått vorter i hele ansiktet? - Nei, prinsessen min. - Men hva om de vortene hadde vært brystvorter? Hm, den var verre. Få se, trekk opp genseren. De er jo søte og karamellfargede, men over hele ansiktet? Jeg vet ikke helt. Jo, da hadde jeg nok forlatt deg, Marianne. -Men bare da? - Ja, bare da. Så lenge du ikke får ansiktet dekket av brystvorter, forlater jeg deg aldri. Det lover jeg. - På tro og ære? - På tro og ære, prinsessen min!)"

Denne er en av de sterkeste bøkene av Helene Uri, og den anbefales absolutt.

søndag 17. oktober 2010

Ulovlig norsk

Av Maria Amelie.

Det er sjelden jeg sitter stiv i sofaen for å lese ei hel bok. Lesing er vanligvis en innimellomaktivitet for meg, men denne måtte leses sånn. Sittende med en stor, varm tekopp og et pledd i sofaen mens det brant godt i ovnen.

De fleste har sikkert fått med seg settingen med denne boka - og mange har sikkert lest den før meg. Derfor skal jeg ikke bruke plass på å skrive om det.

"Jeg vil at du skal tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler.", skriver Maria Amelie i prologen til boka, og slik er det - jeg kjenner en umåtelig takknemlighet over de bittesmå problemene som har fått lov til å være store i livet mitt. Har man ingen reelle problemer, oppleves det betydningsløse som betydningsfullt.

Boka er en sann historie - det gir den personlige stilen, den gripende realiteten. Men boka er også skrevet av en forfatter - ei som kan å uttrykke seg, og som har et fag og en forestillingsevne til å se seg selv som et eksempel. Fagligheten som ligger i bunnen av alt åpner for refleksjoner med nye innblikk i hvordan man kan se på de store spørsmålene.

I avisartiklene rundt utgivelsen av boka pengterte Maria Amelie at hun ikke bare ønsker lovlig opphold for seg selv - men at loven om individuell behandling av alle asylsøknader skal bli en reell lov, med reelle konsekvenser i praktisk styring av asylsaker. Jeg kjenner at jeg blir opprørt og fortvila over å tilhøre et land som har så lite respekt for mennesker at vi kan behandle andre på den måten vi gjør i dag.

"Kanskje det virkelig er barnslig å tro på menneskerettigheter."




lørdag 16. oktober 2010

Kan hun ikke bare gå?

Av Fay Weldon.


Dette er chick-litt. Veldig chick-litt. Men det betyr ikke at det ikke er god underholdning, lett lesning og en spennende historie, så boka, den anbefales!

Settingen er et ambisiøst par i England som får barn, og som bestemmer seg for å få en au-pair inn i huset til å ta seg av barnet, slik at mor kan gå tidlig tilbake til jobben sin. Den polske au-pairen er en superhusmor, som stryker alt fra truser til barnesmekker og som vet akkurat hva slags mat det lille barnet trenger for å vokse. Hun er rett og slett en supermamma.....

Det at hun i tillegg er slankere og mer sexy enn den egentlige mora i huset, gjør ikke akkurat saken lettere - og det er duket for de vanlige forviklingene.

Det er som en romantisk komedie, men i bokform.

mandag 4. oktober 2010

På vegne av venner

Av Kristopher Schau.

Jeg hater egentlig Schau. Den såkalte humoren hans på tv er langt under middels, og jeg synes rett og slett at han blir alt for mye. Men han gjør seg i bokform. Bokstavene skjuler den ufyselige mannen bak.

I boka går Schau i kommunale begravelser - begravelsene til de som ingen andre tar ser av. Han lar seg glede over begravelser der presten sier fine ord om et menneske ingen kjente - uten at noen hører på. Han lar seg irritere og forarge over beravelser der den døde ikke blir behandlet med respekt.

Bokprosjektet belyser samfunnet vårt, synes jeg. Tenk at det lever mennesker rundt oss som ingen bryr seg nok om til å komme i begravelsen til. Mennesker som ingen bryr seg nok om til å sende en blomst - i døden i det minste... Det er trist.


Ut og stjæle hester

Av Per Petterson.

Jeg har spilt mye minesveiper på mobilen i det siste. Om kveldene. Når jeg vanligvis ville ha lest. Etter en ukes tid med det mønsteret har jeg nå innsett at grunnen ligger i boka jeg holder på med. Jeg gir herved opp, orker ikke å prøve å komme gjennom den og bokblogger for første gang om ei halvlest bok.

Jeg syntes liksom den starta bra. Lesverdig og vel så det. Men så gikk det nedover, nedover, nedover. Helt til jeg begynte å distrahere meg selv for å slippe å lese.

Det mest positive er at jeg nå har fått forklaringa på tittelen - det har jeg lurt på siden jeg hørte om boka for første gang.