Spennende, sterk lesning om sjalusi, sannhet, kjærlighet og rettferdighet.
Når Marianne oppdager at mannen hennes har vært utro mot henne, begynner hun å mistenke ham for å ha misbrukt de to døtrene deres. Gjennom boka dras vi med på diskusjonen: - er han skyldig, eller er han uskyldig?
Språket til Uri er som vanlig glimrende, med digresjoner du kan nikke gjenkjennende til, paranteser med utfyllende bemerkninger, stilvariasjon tilpasset hver av karakterene i boka og lange utlegninger om forhistoriene til hver enkelt av de nye menneskene som kommer inn i historien.
"De hadde snakket alvorlig om det, og de hadde tøyset med det (- Karsten, går du ifra meg når jeg får grått hår? - Nei jeg skal være hos deg uansett hårfarge. -Men hadde du gått ifra meg om jeg hadde fått vorter i hele ansiktet? - Nei, prinsessen min. - Men hva om de vortene hadde vært brystvorter? Hm, den var verre. Få se, trekk opp genseren. De er jo søte og karamellfargede, men over hele ansiktet? Jeg vet ikke helt. Jo, da hadde jeg nok forlatt deg, Marianne. -Men bare da? - Ja, bare da. Så lenge du ikke får ansiktet dekket av brystvorter, forlater jeg deg aldri. Det lover jeg. - På tro og ære? - På tro og ære, prinsessen min!)"
Denne er en av de sterkeste bøkene av Helene Uri, og den anbefales absolutt.