Leve posthornet!

Av Vigdis Hjorth.

Det er ingen hemmelighet at jeg er stor tilhenger av Vigdis Hjorth, og spesielt kvinnene hennes. De hysteriske. De ensomme. De snobbete. De usikre. De utdannede. Kvinner på randen. Ingen beskriver dem som Hjorth. Ingen.

Leve posthornet! er enda en beskrivelse av en kvinne på randen - men også en beskrivelse av de politiske korridorene. Om kommunikasjonsbyrået som plutselig begynte å bry seg om saken de jobber for.

Som vanlig anbefaler jeg Hjorth. Rett og slett.

Ville svaner

Tre døtre av Kina, av Jung Chang.

Sommerens beste leseopplevelse, tror jeg. Jung Chang skriver om bestemor, mor og seg selv - tre kinesiske kvinner typiske for sin tid, og samtidig skriver hun spennende og med innlevelse om Kinas historie de siste hundre årene. Hun skriver om bestemors snørte føtter og liv som bortgiftet konkubine, om mors kommunistiske engasjement - og om hvordan Maos støttespillere slo tilbake mot engasjerte foreldre - og hun skriver om sin egen oppvekst fra å se på Mao som Gud gjennom en begynnende tvil, engelskstudier og til slutt flytting ut av Kina.

Språket er ikke spesielt godt, om det skyldes dårlig oversettelse (som jeg mistenker), eller om språket i den engelske originalen også er sånn, det vet jeg ikke. Hvis du trives med å lese engelsk, vil jeg anbefale å unngå den norske oversettelsen. Likevel skinner innholdet så godt på egen hånd at språket ikke er noen stor hindring.

tiden det tar

Av Hanne Ørstavik.

Du vet det er ei bra bok når du gråter før det første kapittelet er over.

Tiden det tar handler om å være ung voksen, om vonde barndomsminner, om kulde, om kjærlighet, om Norge - og ikke minst, om at ingenting er som de ser ut ved første øyekast - de følelsene denne boka kan vekke, er harde, vonde og såre. Anbefales!

Naiv.Super

Av Erlend Loe.

Jeg veit jeg er seint ute. Veldig seint.  Men jeg har vært innom denne tidligere, en gang på slutten av nittitallet, og da ble jeg bare irritert og sur av den. Nå måtte jeg lese den i forbindelse med jobb, og selv om jeg var motvillig og negativ i starten, begynte jeg å like den veldig godt etter hvert. Kanskje er den lettere å forstå når jeg har noen år med livserfaring med meg?

Det er hvertfall fint med optimisme og framtidshåp, blandet med alle de andre vanskelige tankene.

Nu, jävlar

av Heidi Linde.

Kritikkene sier at denne er bedre enn Agnes i senga - og den er kanskje det. Mer avansert persongalleri, mer komplekse følelser, ikke så direkte. Men det var de tingene jeg likte så godt med Agnes i senga - så jeg foretrekker fortsatt den jeg leste først.

Nu, jävlar handler om ulike personer i en liten småby. Den høygravide, ulykkelige. Den litt eldre som har Dronning Sonja som bestevenn, og trives med å drikke vin med henne. Han som skulle bli fotballproff, men som endte opp på den lokale bensinstasjonen. Alle de som lengter, tenker og drømmer.

Jeg vet ikke om det er min konsentrasjonsevne, eller om de ulike historiene rett og slett ikke er godt nok fletta sammen, men til tider sleit jeg med å følge med på hvem som var hvem. Det kan jeg godta i en avansert klassiker eller høylitterær bok, men dette forventer jeg skal være lettlest og avslappende.

Middels bok. Les heller Agnes i senga hvis du vil gråte litt.

Agnes i senga

Av Heidi Linde

Endelig! Skikkelig godtrist grinebok med happy ending! Agnes i senga er den første norske boka jeg har lest av denne typen, en sjanger jeg ELSKER, og som jeg primært forbinder med Kajsa Ingemarsson, en svensk heltinne.

Agnes flytter senga ut på stua i den lille leiligheta hun skal bo i etter bruddet med samboeren, og begynner å se på Dr.Phil. Plotet er så perfekt tragikomisk at jeg både rødmer, ler, gråter og lar meg rive med.

Dager i stillhetens historie

Av Merethe Lindstrøm.

Det er så sårt, så vart, og samtidig med en spenningskurve som gjør at jeg vil lese videre. Vi blir kjent med et eldre ektepar, hvor han har blitt dement og sluttet å snakke, og hun tenker tilbake på et langt liv og en lang familiehistorie, samtidig som også hun forvirres av døtrenes raske tempo og stadige forslag.

Flere deler av familiehistorien er flettet sammen, og nåtid og fortid sys knirkefritt sammen slik at vi hele tiden vil vite mer. Hva skjedde egentlig i Episoden? Hvorfor måtte de la den gode vaskehjelpen gå? Det er så mye som har vært vanskelig, og så mye som må tenkes på.

Det jeg liker minst, er forsøket på en Anne Frank-aktig historie om livet i dekning under andre verdenskrig, men samtidig er den et nødvendig bakteppe for å forstå nåtidshandlinga.

Jeg anbefaler denne, det er sterkt uten å være overtydelig.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold.


Jeg vil ikke fortelle noe særlig om handlinga og situasjonene i denne boka, den gjør seg best når du får gaven av overraskelser mens du leser. Men det er så fint, så fint. Så rørende, men samtidig morsomt. Så universelt, men samtidig spesielt. Og slutten, slutten er uten sidestykke og vakker.

(og med dette bestemmer jeg at leselysten offisielt begynner å komme tilbake) 

Svartebok over norsk asylpolitikk

Av Rune Berglund Steen.

Dette er ei bok til å bli sint, forbanna og dypt deprimert over. Det er ei viktig bok. Samtidig er det noen ganger ei litt for enkel bok.

I Svarteboka settes det opp seks påstander om norsk asylpolitikk, og de forsøkes bevist gjennom eksempler og beskrivelser. Eksemplene er gode. Tåredryppende. Eksplisitte. Nødvendige. Men de er bare eksempler, sitter jeg med en evig følelse av. Kunne man ha skrevet akkurat samme bok fra den andre sida? Boka om hvordan Norge "slipper inn" for mange asylsøkere? Boka om de som reiste tilbake uten å bli torturert? Kanskje... Det er det som gjør at jeg ikke lovpriser denne boka helt og holdent.

Likevel er det ei bok jeg vil anbefale. Det er en sak jeg brenner for (og som det er vanskelig å forstå at noen kan være likegyldig til) - mennesker i ytterste nød blir behandla nesten verre i Norge enn de har blitt på hele sin flukt hit. Den norske staten, under ei rødgrønn regjering som noen av oss trodde kunne bli en humanisering av politikken, strammer inn, sender til tortur, bryter menneskerettigheter.
Det gjør vondt og jeg blir så sint, så sint, så trist....

Petromania.

Av Simen Sætre.

Simen Sætre legger ut på en reise gjennom verdens oljerike stater. Land som Qatar, Angola, Turkmenistan, og Norge har blitt latterlig rike på kort tid takket være oljefunn, og i denne boka prøver Sætre å finne ut noe om hvordan det påvirker væremåten til folk i landet.

Hvordan går det med demokratiet når folk har nok penger til å godta dårlige styresett? Hvordan påvirkes resten av økonomien av oljepengene? Hvem er folket i oljelandene?

Jeg syntes dette var veldig interessant, først og fremst fordi reisene går til land jeg vet lite eller ingenting om. Det er også fascinerende å lese de første kapitlene fra fjerne strøk, og selv kjenne på følelsen av at de ligner skremmende mye på nordmenn - skremmende fordi det ikke er de gode egenskapene våre som ligner.

Det er også fint å få innblikk i refleksjonene rundt det å reise til disse landene, refleksjonene rundt at Statoil i Angola ikke ville ta imot den første norske journalisten i landet på mange mange år, og refleksjonene rundt det å dra fra familien sin for å skrive bok om fjerne land.

Ligningen for lykke

Tallene, tankene og tilfeldighetene bak den rådende økonomiske fornuft.
Av Maria Reinertsen.

Når økonomi kan bli interessant, da vet du at du har å gjøre med en god forfatter!

Jeg likte veldig godt å lære mer om samfunnsøkonomi, prosessene bak de "naturlovene" vi presenteres for daglig og bakgrunnen for både gamle og nye finanskriser.

Jeg anbefaler denne for alle som er interessert i samfunn, lykke og politikk - og for alle som føler seg påvirket av de siste årenes økonomiske situasjon (enten det er fordi det er umulig å kjøpe hus når boligprisene er så høye, fordi du har "god råd" når du er på ferie i lavkostland eller fordi hjertet ditt blør når du ser Dagsrevyen.)

Ønsker meg forøvrig lesetips i denne sjangeren. Populærvitenskapelig samfunnsrefs. Jatakk! 

Ludvig Hassels tusenårsskifte

Av Ketil Bjørnstad.

Siden jeg var så utrolig imponert over Til musikken og de andre bøkene om pianisten Aksel, hadde jeg stor tro på Bjørnstad, men med et så langt forfatterskap må det jo gå litt opp og ned...

Det beste med denne var at jeg virkelig innså hvor lenge det er siden 1999 - og hvor historisk en del tidsbilder fra denne perioden kan føles når man finner dem i ei bok.

Kanskje kommer jeg ut av hengemyra snart, og kanskje blir jeg da inspirert til å bokblogge skikkelig igjen. Inntill videre er leiligheta full av halvleste bøker, og jeg har mål om å komme tilbake til å hvertfall nevne alle bøkene jeg fullfører på bloggen. 

Damen i dalen

Av Ketil Bjørnstad.

Etter all sorgen og elendigheten i Til musikken og Elven hadde jeg ikke forventet noen lystig tone i denne boka heller, og den antakelsen stemte godt.

Aksel Vinding opplever sorg, i kombinasjon med en suksessrik debutkonsert. Han dras mellom ønsket om å grave seg ned i sorgen, og ønsket om å leve ut drømmen sin om å leve av musikken. Han reiser til Kirkenes for å besøke Damen i dalen - og følelsene hun vekker i ham setter ham på prøve og gir ham mye å tenke på.

Jeg gråt flere ganger i løpet av denne også, og jeg er både trist og glad for at trilogien nå er ferdig. Trist fordi jeg kommer til å savne Aksel, og alle de fine ordene. Glad fordi slutten er så fin, så fin, så fin.

Elven

Av Ketil Bjørnstad.

Jeg fengsles av enda mer av historien om den unge pianisten Aksel Vinding. Etter all tragedien i Til musikken er det godt å se hvordan det går videre med ham. Jeg blir jo så glad i disse bokkarakterene mine...

I Elven flytter Aksel inn som leieboer hos mora til sin avdøde kjærlighet Anja Skoog, og forholdet mellom dem utvikler seg i alle retninger.

Tankene til Aksel, om livet, døden, menneskers styrke og skjørhet - og kunsten, er av den typen som gir meg nye tanker, og som har den der klassiske følelsen av ambivalens som er så deilig vond å lese om.

Jeg må skaffe neste bok i trilogien nå med en gang!

Buzz Aldrin

Hvor ble det av deg i alt mylderet? 

Av Johan Harstad. 

Etter å ha lest ferdig denne sitter jeg igjen med det jeg best kan beskrive som "Six feet under-følelsen". Du vet, den der du sitter og stirrer ut i rommet i en utellelig periode før du kjenner at tårene renner og at hjertet og sjelen er helt tom, mens du samtidig har funnet nytt håp for verden. Kombinasjonen av den totale fortvilelse og det fullstendige håp. Det er følelsen etter denne boka. 

Hvis du ikke har lest den enda, så har du gått glipp av noe stort, og det er best å komme i gang først som sist. 

Boka handler om å ville være nummer to, og psykiatri og psykisk helse, om store og små steder, om sorg, lykke, fortvilelse og de sterkeste følelsene, og den er full av avsnitt som er så fine at hjertet stopper opp et øyeblikk mens du leser, skrevet med en sånn kjærlighet at det smitter over på leseren. 

Til musikken

Av Ketil Bjørnstad.

Jeg var litt skeptisk, jeg må innrømme det. Til musikken - selv tittelen avslører at denne handler om noe av det jeg liker minst: musikk. Likevel ga jeg den en sjanse, og selv om musikkreferansene, komponistnavnene og de lange utgreiingene om hvorvidt den symfonien er trist eller glad gikk meg hus forbi, er historien i boka så fin, så fin.

Det handler om en ung pianist i en trist familieskjebne. Om ungdommens sterke vennskap, og sterkere følelser. Om angsten for å bli som foreldregenerasjonen, og ønsket om å få ei framtid - helst innen musikken.

Jeg elsker bøker som tar deg med gjennom så lange perioder at du virkelig rekker å bli glad i karakterene, men som likevel stopper før hele framtida avsløres.

Og slutten... åh.. gled dere til slutten!

Ubehaget i kulturen

Av Vigdis Hjorth og Arild Linneberg.

Jeg fant denne på Fretex til en tier, og siden jeg jevnt over elsker Vigdis Hjorth tenkte jeg at den ville være en høydare. Der tok jeg feil. Den er.... ganske teit egentlig.

Boka handler om en litteraturprofessor i Bergen, og hans personlige kriser i møte med den norske kultureliten. Det virker som et forsøk på noe lignende av Helene Uris De beste blant oss eller Henrik Langelands Francis Meyers lidenskap. Namedropping, kritikk av strukturene i de innerste kretser og en del klissete sex-scener.

Joda, jeg trakk på smilebåndet innimellom. Og joda, jeg liker jo å lese om virkelige mennesker. Og jeg innser at jeg kanskje ville likt boka bedre hvis forventningene var lavere - for eksempel hvis ikke navnet til en av mine favorittforfattere sto på omslaget. Og kanskje var den bedre da den var ny, og for de som jobbet ved Universitetet i Bergen?

Jeg skal gjøre deg så lykkelig

Av Anne B. Ragde.

For oss som elsket Neshov-bøkene og tv-serien om dem er det ingen stor overraskelse at denne også faller i smak - menneskeskildringene i byen her er like gode som menneskeskildringene på bygda var da.

Livet i ei blokk - man bor tett sammen uten å ha valgt det selv. Kvinnene gjør husarbeid og mennene drar ut fra morgen til ettermiddag, til butikker, fabrikker og andre oppdrag, mens barna har lange ettermiddager hjemme til å leke i trappeoppgangen, være venner med den rare jenta i naboleiligheta - selv om ingen på skolen må få vite det, og snike på naboene.

I boka veksler perspektivet mellom beboerne i blokka, så vi får innblikk i tankene til alle - og dermed blir mer kjent med situasjonen til hvert enkelt menneske. Jeg liker hvordan jeg først misliker en person på grunn av sladderet, for så å få innblikk i hvordan de har det, og så snu totalt fordi jeg kjenner meg så godt igjen.

Innblikk i Norge 1965, innblikk i menneskepsykologi og ulike personlighetstyper, en spennende historie og et oppgjør med noen fordommer - les denne!

Hekketid

Av Kjersti Ericsson.

Fridtjof Hansen jobber som jurist i barnevernet og drømmer om selv å få bli far - men til det trengs en potensiell mor. Vi blir med ham på jakten etter en kvinne.

Historien om Fridtjofs jakt på en mor til sine barn er flettet sammen med historier om fugler, hekking og partnervalg - biologiens rene logikk mot menneskets uskrevne regler.

Dette var ei fin bok for å få opp lesetempoet litt igjen - det er passe romantisk, litt tankefullt, har spenningskurve og språk som funker. Og dessuten har jeg både ledd og grått litt mens jeg leste.

Opp Oridongo

Av Ingvar Ambjørnsen.

Dette var ei sånn bok som starta så kjedelig, så kjedelig. Det handler om en mann som flytter fra Oslo til ei øy på nordvestlandet, og om hans psykologiske kvaler. Det går tregt, ingenting skjer og mannens psyke er ganske begrenset interessant. Så kommer en vending i handlingen i det et dødsfall inntreffer på øya og en liten gutt forsvinner. Fra da av leser jeg med mer spenning og interesse.

Vi lurer hele tida på hva denne mannen egentlig har vært gjennom, hvor han kommer fra og hva som er historien hans.

Ambjørnsen skriver ofte om de som ikke passer helt inn, outsiderne i samfunnet vårt. Denne passer godt inn i denne tradisjonen, men den første halvdelen har ikke en sterk nok innholdsdel til at jeg vil anbefale denne boka. Hvis du skal lese Ambjørnsen, bør du heller ta for deg bøkene fra åttitallet, Hvite Niggere og andre bøker der han mer eller mindre argumenterer for legalisering av hasj - de er spennende, viser dybden i menneskets psyke og forsvarer outsideren.