Men vi knullar jo ändå inte

Av Ann Söderlund.

Denne leste jeg i ferien i Sverige, og jeg husker nesten ingenting annet enn at det til tider var morsomt, men at jeg tror den passer bedre for frustrerte småbarnsforeldre enn for meg....

Väldigt sällan fin

Av Sami Said.

Jeg har en tradisjon med å kjøpe minst ei bok på svensk hver gang jeg er i nabolandet, og i år ble det denne.

En ung eritreisk innvandrer i Sverige flytter til en annen by for å studere, og dras mellom familiens krav om å bare omgås eritreiske muslimer og medstudentenes krav om sosialisering på fester og kafeer - mens alt han egentlig vil er å være alene. Den første delen av boka foregår på studiestedet med gjentatte minner fra barndommen og oppveksten som innvandrer. I andre del drar han og noen fra familien tilbake til Eritrea for å rydde opp etter en død farfar der. Jeg likte ikke den delen like godt, men det var likevel ei sterk og god bok som både lærte meg litt om Eritrea og ga et sjeldent godt innblikk i kompleksiteten i de blandede følelsene rundt ulike krav fra familie og storsamfunn.

Håper den oversettes til norsk!

Trekkfugler

Av Marianne Fredriksson.

To godt voksne kvinner møtes, og det oppstår et ubrytelig vennskapsbånd mellom dem. Den ene er innvandrer fra Chile, den andre født og oppvokst i Sverige. Begge bærer på mye som må bearbeides, og de to familiene knyttes nærmere og nærmere sammen.

Etter at jeg leste Simon og eiketrærne, fikk jeg opp øynene for Marianne Fredriksson. Denne når likevel ikke opp på nivå med Simon og eiketrærne, språket er mye plattere og mer banalt, og noen ganger sliter jeg med å følge persongalleriet - jeg blander sammen karakterene og dermed blir det hardt å forstå sammenhengene.

Men det er en fin historie. Historien om flukten fra Pinochets Chile. Historien om svenskenes mottakelse av flyktningene. Historien om skilsmisser, ulykkelige barn og strevet med å takle hverdagene.

Det er en sår tone i Fredrikssons bøker som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som gir meg den godvonde følelsen i magen, og får meg til å stille de store spørsmålene og tenke de harde tankene.

Simon og eiketrærne

Av Marianne Fredriksson.

Noen bøker dukker opp på rett tid og rett sted, og sånn er det for meg med denne nå. Jeg har sittet klistra til boka gjennom hele helga, og har ikke ord for hva slags tanker den får fram. Jeg lar meg imponere av kombinasjonen mellom et klart tidsbilde, levende menneskeskildringer, innsiktsfullt språk og dyptpløyende forståelse av hva følelser er.

Boka forteller Simons historie, men hans historie er også morens historie, vennens historie, jødenes historie og svenskenes historie. Innblikket i alle menneskeskjebnene er den store styrken i denne boka.

Baby Jane

Av Sofi Oksanen.

Jeg vil spy, gråte, kaste noe i veggen, falle ned i bunnløs fortvilelse. Sjelden har jeg blitt SÅ slått i bakken av ei bok.

Den handler om psykisk helse, om seksualitet, om kjærlighet, om klasseforskjeller, om ansvar, moral, muligheter. Den er så rå og ekte, den viser ting jeg ikke visste fantes, og beskriver mennesker med ord jeg ikke har sett sammen før.

"Piki var helt klart stans coolaste flata när jag som ung flicka kom till Helsingfors och var helt oerfaren ifråga om kvinnor.", slik starter Baby Jane - og de første to kapitlene er en kjærlighetsfull og beundrende beskrivelse av Piki. Men hele tiden surrer den lille stemmen under - er Piki egentlig så perfekt som hun liker å framstå? Hva skjuler hun?

Jeg sier noen ganger at jeg er skeptisk til bøker som vinner litteraturpriser, bøker som kan være pensum - de er jevnt over ikke noe for meg, men denne er et hederlig unntak. Oksanen er absolutt en ny favoritt!

Domedagen gryr

Av Arto Paasilinna.

Latteren sitter ikke like løst i denne som i andre bøker av Paasilinna, men den er god underholdning og til tider ler jeg høyt.

En skogshugger midt i de nord-finske skogene redder livet til en rik foretningskvinne, og som takk vil hun sende ham på reise for å gjøre ham til en ekte gentleman. Motivet er kjent for den som har vært borti Paasilinna tidligere. En bygdemann som møter verden, komiske episoder. Det absurde når det lokale og det internasjonale møtes.

"Det var nog dags att Hermanni lärde sig dansa på riktigt. De började med vals. Ragnar Lundmark instruerade Hermanni i hur han artigt skulle gå fram til sin dam - det vill säge i det här fallet överste Lundmark - stanna tre steg ifrån, se henne i ögonen, buga lätt for att därmed tilkännege sin avsikt."

Til tider ble det litt kjedelig, jeg lurte på hva som var poenget, men så kom slutten. Slutten. Så fin som den kunne bli, og gjorde at jeg ikke kan slutte å smile.

Sære Norge

En svenskes syn på verdens særeste land.

Av Mattias Lindstedt.

Skoleåret 2002-2003 var jeg i Sverige på folkehøgskole, en opplevelse som gjorde meg til en enda større Sverige-patriot enn jeg allerede var, dette var sikkert bakgrunnen da ei god venninne gav meg denne i julegave et par år senere. Jeg har lest den før - uten at den ga det store inntrykket, men nå tenkte jeg å gjenlese den med mine nye perspektiver på det typisk norske i bakhodet.

Det tok ikke mange timene, dette er ei kort lita bok uten de store overraskelsene.

Svensken tar for seg diverse "særheter" som det klassiske dugnadsfokuset, matpakka og selvsagt 17.mai og nynorsk, før han fokuserer på de ulike landsdelene - han har altså bodd lenge nok i Norge til å få med seg trønderskrønen om barter, sørvestlandet som bibelbelte og Nord-Norge som bannskapens hjemland.

Som du kanskje forstår, så synes jeg det blir litt for enkelt. Han klarer ikke å formulere disse særhetene på en morsom måte, og han klarer heller ikke å tilføre noe nytt - noe som primært skiller Norge fra Sverige, som ikke bare er "Sært".

Boka er til alt overmål skrevet på svorsk - en språkform jeg i muntlig form, les: Skavlan, kan være ganske tilhenger av, men skriftlig funker det virkelig ikke!

"Trondheim är sannerligen en tämligen ordinär norsk by. Det som gjør den spesielt uinteressant och sær är egentligen innbyggerne. Litt trege personer som inte ser resten av världen som något positivt. Det finnes faktisk over 150,000 av dem, noe resten av Norge måste läre sig leva med."

Jeg tolker dette som et forsøk på å være morsom - og det funker ikke spesielt godt.

Inte enklare än så

Av Kajsa Ingemarsson.

Enda en romantisk komedie i bokform, enda en søt historie med tårer, latter, kjærlighet og ekte karakterer. Personer med sjel, hjerte og problemer, akkurat som oss.

Jeg har jo flere ganger før sagt at jeg elsker Kajsa Ingemarssons fortellinger, hvordan hun beskriver smerte og glede så ekte at jeg bare vil lese mer, mer, mer. Og gråte. Mye, i sympati, og fortvilelse.

Inte enklare än så handler om en småbarnsmor som begynner å bli lei av det vante livet med ektemannen, og når det begynner en ny, kjekk mann på jobben møter hun sine egne følelser og holdninger i døra...

Potensgiverne

Av Karin Brunk Holmqvist.

Jeg hadde fått denne anbefalt av flere, og joda - den er god underholdning, lettlest, morsom og sjarmerende. Man blir glad i de to søte gamle damene boka handler om, men den er ikke fantastisk.

Vi møter to eldre søstre som bor langt ute på landet i Sverige, og som bestemmer seg for at de vil få do inne i huset sitt. For å få råd til det selger de potensmiddel over postordre. Spenningen og dramatikken de to damene føler i denne situasjonen er opphav til mange komiske situasjoner.

"- Og så er de ikke som kryssord før. Nå er det så mange rare ord, til og med på utenlandsk."

Kjærligheten mellom de to søstrene er var og fin, og generasjonskonflikten de to føler i møtet med den moderne verden, er godt beskrevet.

Denne kan brukes som lett underholdning, og en god glad-historie, men ikke så mye mer.

(men slutten er knakende god, vent og se!)

Bara vanligt vatten

Av Kajsa Ingemarsson.

Tidligere har jeg blogga om andre bøker av Kajsa Ingemarsson, og skrevet om at jeg elsker dem, denne var heller ikke noen skuffelse - helt herlig!

I løpet av boka er man innom alle verdens følelser, man gråter litt, er sint ei stund, ler mye og blir ved flere anledninger forelska og yr.

Bara vanligt vatten handler om forfatteren Stella Friberg som skriver den tiende boka i kriminalserien sin. De første ni har hatt enormt høye salgstall og hun er en publikumsfavoritt, men hatet av kritikerne og ikke akseptert av mer seriøse forfattere. Og hun er rik. Veldig rik. I starten av boka begynner det å renne vann ut av gulvet på badet hennes, og vi følger henne gjennom prosessen med å skrive boka, og prosessen med oppussingen av badet.

Dette er en romantisk komedie i bokform, og jeg elsker romantiske komedier, så denne er absolutt fantastisk! Nyt den i store porsjoner!

La meg synge deg stille sanger

Av Linda Olssson.

Det var utrolig spesielt å ligge i solsteiken i Spania og lese om kald, svensk vinter. Vinteren er alltid så fjern, men samtidig alltid lettforståelig, nær og ekte - spesielt når den er så levende beskrevet som i denne boka.

La meg synge deg stille sanger er om to kvinner - to ensomme kvinner som møtes i ensomheten og åpner livet sitt for hverandre. Gjennom en blanding av nåtidshendelser i livene til de to kvinnene, og fortellingene om fortida som de to deler med hverandre blir vi kjent med begge kvinnene.

I starten syntes jeg boka var litt treg og kjedelig, men etter hvert som kvinnene begynte å dele fortida si med hverandre, ble jeg grepet og ønsket bare å lese videre, videre, videre. Boka er rørende, nær, vakker og personlig - uten å vippe over til et ubehagelig nivå.

Jeg synes at du skal lese La meg synge deg stille sanger - i dag!

Meg eier ingen

Av Åsa Linderborg.

Oppvekstroman om egen oppvekst. En oppvekst med en alenefar som ikke dusjer, som drikker opp lønna si, og som elsker dattera si mer enn noe i hele verden.

Boka starter og slutter på samme sted - med farens død. Historien om oppveksten til Åsa flettes klart og tydelig, og på en veldig naturlig måte, inn i historien om et sosialdemokrati i endring - en svensk samfunnsanalyse som like gjerne kunne gjelde for Norge.

Denne var så gjennomgående fin at jeg ikke har funnet ett eksempel som passer til å sitere i bloggen - det ville rett og slett ikke gjøre mesterverket rettferdighet.

Knølhølet

Av Mikael Niemi.

Hvis det som skal til for å få deg til å lese Science Fiction er Mikael Niemi, så får man vel gi deg det da... (sitat storebror som kom med bok til den leseglade, sciencefictionskeptiske søstra si).

Og, ja, det var visst det som skulle til! For dette var MORSOMT! Og spennende, og på sin egne, sprø sciencefictionaktige måte veldig mulig å leve seg inn i. Jeg trodde virkelig på at gamle utrangerte romskip var blitt vanlige kjøretøy for middelklassen. Jeg trodde også på alle de utrolige livsformene som angivelig skulle finnes i paralelle universer og på fjerne planeter.

Boka legger ikke sjul på at den er ei bok. Med det mener jeg at den kommuniserer flere ganger direkte med leseren, noe som ofte må utøves med forsiktighet - men jeg syns det funka veldig bra i denne boka. Hele kapitler som er digresjoner for å overbevise leseren om sannhetsgehaltet i de absurde situasjonene i boka - og små linjer der vi skjønner at dette er skrevet for deg, for en leser.

"Verdensrommet er altså stygt og oppfører seg dårlig. Men det gjelder bare til vanlig. De blir mye, mye verre når verdensrommet er beruset."

Italienska skor

Av Henning Mankell.

Jeg er begeistret, på en god måte - samtidig som boka aldri helt nådde de høydene jeg så sterkt hadde forventet.

Spesielt i starten flommet det over av sitater og gode ord jeg måtte lese både to og tre ganger, og tenke lenge på. Mens det etterhvert dabbet litt av, og ble uspennende og forutsigbart.

Men jevnt over vil jeg nok anbefale denne, kanskje spesielt på grunn av sitater som dette: (tilfeldig utvalg - det var mange å ta av...)

"Svikna löften är som skuggor som dansar runt en i skymningen."

"I min ålder är det int ovanligt att man skottar ihjäl sig. De dör en plötslig och nästan generande död med en liten metallspade mellan sine styva fingrar."

Hovedpersonen filosoferer mye rundt døden, og møter den også flere ganger i løpet av boka. Men likevel er det ikke sorgen som dominerer, det er mer en undring over hvordan livet uten unntak fører fram mot døden.

Fin sommerunderholdning, anbefales gjerne, men likevel ikke en unik opplevelse.

AKK, MENNESKE

Av Staffan Malmberg.

En vond historie om psykologbesøkene til en mann som ikke har snakket med folk på to år. Angsten han føler er skildret levende og ekte, med en forståelse for situasjonen som både gir medfølelse og humor.

Denne var lettlest, kort og samtidig utrolig fin. Angsten for andre retteferdiggjøres og ses på som grunnleggende menneskelig, samtidig som boka er lagt opp rundt en spenningskurve basert på om mannen kommer til å bli i stand til å leve e normalt liv igjen.

Du tror du vet alt

Av Marie Peterson.

Dokumentarroman om forholdet mellom en datter og hennes Alzheimer-rammede mor. Datterens desperate forsøk på å få til en dialog med moren, og morens manglende evne til å forstå ordene, og til å beholde språket sitt, er beskrevet på en humoristisk men samtidig sår måte. Det er trist, man får en klump i magen og tårer i øynene. Men så kommer sånne utsnitt som dette, og man kan ikke la være å le midt i all elendigheten.

-Er det nå snart?

-Jeg forstår ikke. Venter du på at noen skal komme?

-Mener du at man har fri? Skoleferie?

-Ingen jobber. Alle er hjemme.

-Jaha, du tenker på helg.

-Helg. Ja, jeg mener helg.

-Er det jul?

-Neei! Det er gult med fjær.

-Å, påske.

-Nei, ikke pååååske. Jeg blir forbannet.

-Det heter påske.

-Påske. Det har jeg aldri hørt om.

Absolutt en lesverdig liten bok, dette altså.

En komikers oppvekst

av Jonas Gardell. 

(Livet uten internett fører til flere ting: en av dem er at det tar en del dager fra jeg leser ut ei bok til jeg får blogga om den - så jeg vet ikke om jeg husker alt så nøye lengre...) 

Denne har jeg lest en gang før, men jeg begynte å tenke på den for en stund siden, og fant ut jeg skulle lese den igjen. Den er så fin! Helt nydelig! 

Den handler om en liten gutt, Juha og hans harde strev med å passe inn, og med å finne sin plass i det harde hierarkiet barndommen er styrt av. Innvevd i barndomshistorien, er en rekke brev den voksne Juha skriver. Etter hvert kommer det fram hvem mottakeren av brevene er, og man får en vond følelse i magen. Barndommen har formet Juha på mange måter, og det er tydelig at han innerst inne fortsatt er denne mistilpassede gutten som har bare et ønske: oppmerksomhet! 

Som sagt: FIN; FIN; FIN! Les.... 

Lyckans hjul

av Kajsa Ingemarsson.

Hver gang jeg er i Sverige, så må jeg kjøpe en ny feelgood-pocket av Kajsa Ingemarsson, og det slo ikke feil denne gangen heller. Tårer, latter og til slutt en fornyet tro på Mennesket er kjennetegn på disse bøkene! 

I Lyckans hjul møter vi de tre naboene Miriam, Ellinor og Nina - tre kvinner som tilsynelatende ikke har annet felles enn at de bor i samme gate - men når det flytter inn en ny nabo i gaten føres de tre kvinnene sammen, og vi blir kjent med hver enkelt av dem. 

(Siden jeg offisielt har bestemt meg for å ikke blogge om tidligere leste bøker vil jeg bare nevne at ALLE bør lese Små sitronar gula av samme forfatter!) 

Herlig, lett underholdning, spesielt godt egnet til lange togturer og smådeprimerende høstkvelder!