Ville svaner

Tre døtre av Kina, av Jung Chang.

Sommerens beste leseopplevelse, tror jeg. Jung Chang skriver om bestemor, mor og seg selv - tre kinesiske kvinner typiske for sin tid, og samtidig skriver hun spennende og med innlevelse om Kinas historie de siste hundre årene. Hun skriver om bestemors snørte føtter og liv som bortgiftet konkubine, om mors kommunistiske engasjement - og om hvordan Maos støttespillere slo tilbake mot engasjerte foreldre - og hun skriver om sin egen oppvekst fra å se på Mao som Gud gjennom en begynnende tvil, engelskstudier og til slutt flytting ut av Kina.

Språket er ikke spesielt godt, om det skyldes dårlig oversettelse (som jeg mistenker), eller om språket i den engelske originalen også er sånn, det vet jeg ikke. Hvis du trives med å lese engelsk, vil jeg anbefale å unngå den norske oversettelsen. Likevel skinner innholdet så godt på egen hånd at språket ikke er noen stor hindring.

Feministsvin

Kvinner i en pornofisert kultur.
Av Ariel Levy.

Dette er en ganske grundig, men samtidig lettlest, analyse av hvordan det har seg at det plutselig har blitt trendy å kle seg som pornoskuespillere, mens man påberoper seg at det er frigjørende og i feminismens navn.

Levy beskriver hvordan pornoens estetikk har påvirket kulturen vår på en måte som i seg selv er degraderende for kvinner - og menn. Hvordan unge jenters selvfølelse har blitt sterkere og sterkere knyttet til det å være sexy - i betydningen pornografisk, men fortsatt jomfru. Dette knyttes så opp mot feminismen, og hvordan feministbegrepet forsøkes tatt over av de som for eksempel hevder at feminisme er å støtte alt jenter gjør, uansett.

Det er lett å dra paralleller til den norske kulturen. Hvordan feministene som kritiserte Tone Damlis nakenhet i musikkvideoer selv ble kritisert for å være antfeministiske. Kampen om begrepene er i gang, og den er viktigere enn noen gang.

Les, og bli litt klokere, det trengs!

Jeg drepte Sjeherasad

En sint arabisk kvinnes bekjennelser.
Av Joumana Haddad.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive følelsen av å lese noe som gir meg så mye. Jeg kommer til å lese denne en gang til, da med blyanten i hånda, klar til å skrive notater og streke under.

Sjeherasad fra Tusen og én natt  - er hun en foregangskvinne, noen vi skal se opp til, eller fulgte hun bare samfunnets krav til henne som kvinne?

Haddad skriver om det å være kvinne, om det å være forfatter og det å være araber - og om å være kvinnelig arabisk forfatter. Hun skriver om erotikk, om språk, om religion, om feminisme og samfunn. Tankene hennes slår meg i bakken og gir meg et slag i trynet. De vekker meg og får meg til å nikke enig, bli skremt av meg selv og bli engasjert for framtida.

"All dobbeltmoralen, alle forsakelsene, all frustrasjonen og alle begrensningene som jeg og andre arabiske forfattere har opplevd og fortsatt opplever, rammer kvinner på en langt mer tyrannisk måte enn de rammer menn."

Jeg skal lese den én gang til - du bør også lese den!

Alice i eventyrland

av Lewis Caroll.

Jeg er i ei lesehengemyr, og lesing er generelt ikke noen favorittaktivitet, langt mindre noe som gir meg bloggeinspirasjon. Men før jul leste jeg blant annet denne. 

Generelt inntrykk: skuffa - what's all the fuzz about?

Den syvende bølgen

Av Daniel Glattauer.

E-postromansen fra Mot nordavinden fortsetter, og Emmi og Leo lider seg gjennom stadig nye samvittighetskvaler.

Jeg likte Mot nordavinden bedre, og jeg likte det uavklarte med slutten der - så egentlig ble jeg litt skuffet over at det finnes en fortsettelse. Noen bøker bør bare slutte uten å gi svar på alt.

Samtidig er dette sånne bøker som, med sine korte avsnitt og raske driv, er lette å lese og lette å bli engasjert i. Dessuten kommer det fram tanker, ideer og følelser som jeg ikke har vært innom før - og det er jo alltid et kvalitetstegn med ei bok.

50 sekunder senere
RE: 
Der tar du feil, kjære! Et berøringspunkt berører alltid to. 1) Den som blir berørt. 2) Den som berører. God natt!

Mot nordavinden

Av Daniel Glattauer.

En e-post sendes til feil mottaker, hva kan det bli starten på?

Dette er e-postvekslinga mellom en Leo og Emmi, beboere i samme by, men totalt fremmede. De skriver humoristisk, blir sinte på hverandre, leker med hverandres tanker og følelser, og funderer stadig på det store spørsmålet: "skal vi møtes?"

Neste dag

Kjære Emmi, har det streifet deg at vi ikke vet noen verdens ting om hverandre? Vi skaper virtuelle fantombilder av hverandre. Vi stiller spørsmål og unngår med flid å svare på dem. Ja, vi lar det gå sport i å vekke den andres nysgjerrighet og tøye den til det ytterste ved konsekvent å tilfredsstille den. Vi prøver å lese mellom linjene, mellom ordene, og snart leser vi sikkert mellom bokstavene.

E-postene er alt fra et ord, til flere siders utlegninger om alt fra kjærligheten, til hva slags type vin de drikker. Hele tida er det en spenningsoppbygging rundt det sentrale temat: HVa skjer om de møtes? Kommer de til å møtes? Hva slags relasjon er det mulig å bygge på kun skriftilig kommunikasjon?

Jeg likte denne veldig godt, lettlest, koselig og veldig fin!

Trekkfugler

Av Marianne Fredriksson.

To godt voksne kvinner møtes, og det oppstår et ubrytelig vennskapsbånd mellom dem. Den ene er innvandrer fra Chile, den andre født og oppvokst i Sverige. Begge bærer på mye som må bearbeides, og de to familiene knyttes nærmere og nærmere sammen.

Etter at jeg leste Simon og eiketrærne, fikk jeg opp øynene for Marianne Fredriksson. Denne når likevel ikke opp på nivå med Simon og eiketrærne, språket er mye plattere og mer banalt, og noen ganger sliter jeg med å følge persongalleriet - jeg blander sammen karakterene og dermed blir det hardt å forstå sammenhengene.

Men det er en fin historie. Historien om flukten fra Pinochets Chile. Historien om svenskenes mottakelse av flyktningene. Historien om skilsmisser, ulykkelige barn og strevet med å takle hverdagene.

Det er en sår tone i Fredrikssons bøker som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som gir meg den godvonde følelsen i magen, og får meg til å stille de store spørsmålene og tenke de harde tankene.

Simon og eiketrærne

Av Marianne Fredriksson.

Noen bøker dukker opp på rett tid og rett sted, og sånn er det for meg med denne nå. Jeg har sittet klistra til boka gjennom hele helga, og har ikke ord for hva slags tanker den får fram. Jeg lar meg imponere av kombinasjonen mellom et klart tidsbilde, levende menneskeskildringer, innsiktsfullt språk og dyptpløyende forståelse av hva følelser er.

Boka forteller Simons historie, men hans historie er også morens historie, vennens historie, jødenes historie og svenskenes historie. Innblikket i alle menneskeskjebnene er den store styrken i denne boka.

Shantaram

Av Gregory David Roberts.

En mann rømmer fra et australsk fengsel og kommer til India. Der treffer han en slumboer med verdens største smil, og får seg et eget skur i slummen. Historien om Lin på søken etter mening i livet, kjærlighet og en farsfigur er til tider nydelig, til tider dønn kjedelig og til tider grusom og spennende, men for det meste er den bare for lang. Jeg sliter med å se hva som er spenningskurven, hva er det som skal få meg til å ville lese videre mot slutten? Hva handler boka egentlig om?

Nå virker jeg nok i overkant negativ, og gjennom noe sånt som de første 700 sidene så likte jeg boka veldig godt, ville alltid lese videre, ble engasjert av historien og hendelsene, men den er for lang. Jeg ble lei.

(Og nå er det ei uke siden jeg leste den ferdig, uten at jeg har bokblogga før, bare fordi jeg har vært så negativ til den.. det hjelper ikke.. for egentlig er det ei lesverdig og god bok, Egentlig).

Stalins kyr

Av Sofi Oksanen.

Jeg har definitivt fått en ny favorittforfatter i Sofi Oksanen. De rå menneskeskildringene, den hjerteskjærende innsikten og driv og spenning fra første stund gjør at hun er uslåelig!

I Stalins kyr flettes flere historier sammen. Den unge jenta Anna vokser opp i Finland med estisk mor og en fraværende finsk far, men må aldri la noen vite om sin estiske avstamming. Katariina bor i Estland på syttitallet og treffer en sjarmerende finne på restaurant. Noen sendes til Sibir under andre verdenskrig. Noen strever med å skjule seg under Sovjets harde overvåkning. Og hele tiden strever Anna så hardt, så hardt med å bare være Anna.

Dette er ei sånn bok som slår meg ut fra første linje. Som gir meg lyst til å kaste noe i veggen og hyle. Og som gjør meg så sint, så frustrert, så fortvila, men også ei sånn bok som gjør at jeg innimellom stopper opp litt, leser et avsnitt igjen og tenker. Virkelig tenker.

Det er ei bok om identitet, om kjønn, om frykt, om liv og om sult - og mye mer.

"Når mors estiske bekjentskaper kom til Finland, ville de også besøke os, men mor åpnet ikke døra for dem. Vi så dem fra verandaen når de gikk igjen. Vi visste ikke engang alltid hvem det var. Tidligere hadde de strenge reiserestriksjonene beskyttet oss, men da grensene ble åpnet, kom alskens lykkejegere og banket på døra, fra tremenningen til mannen til min kusine Maria til en som mor ikke hadde sett siden han var gutt og de gikk på barneskolen sammen. Mennesker som vi aldri hadde truffet, men som kjente noen som kjente oss."

IQ84

Av Haruki Murakami.

Del 3.

Jeg elsket del 1 og 2, og jeg elsker Murakami, men denne er jeg faktisk, overraskende nok, litt i tvil om...

Den er i hovedsak Murakami-fin, men noen ganger går det overnaturlige for langt for meg som ikke er noen tilhenger av det overnaturlige. Men som kjærlighetshistorie, spenningsfortelling og ordkunst er den absolutt nydelig. Ordkunstene gjør seg utslag i de typiske sitatene som må leses fem ganger fordi de er så vakre at hjertet stopper litt.

"Jeg har ingenting imot å undervise. Noen ganger er det til og med morsomt. Men når du har holdt på en stund, blir du til slutt en fremmed, også for deg selv."

IQ84 er alle ting på en gang, det er spenning, kjærlighet, fantasi, politikk, religion og, ikke minst, en utforsking av hva det er å være menneske, med paralleller til Platon, men lettere å forstå og med mye større underholdningsverdi - og jeg synes absolutt at du skal komme i gang med Murakamis storverk med en eneste gang!

Elskede Sputnik

Av Haruki Murakami.

Murakami begynner å bli en av mine absolutte favorittforfattere, og denne passer meg perfekt. Det er drømmende, romantisk, virkelighetsnært samtidig som det er overnaturlig. Murakamis forhold til "den andre siden" er, på tross av sitt overnaturlige vesen, lett å godta, lett å forelske seg i og virkelig god lesning.

"- for det er jo tross alt ikke for å underholde oss mennesker at jordkloden sliter og strever runde etter runde rundt sola -"

Jeg-personen skriver om sin beste venn og store kjærlighet, Sumire. Sumire skriver, er annerledes og snakker - helt til hun får seg jobb, forelsker seg i sin kvinnelige sjef og starter et nytt og annerledes liv. På en reise i Europa sammen med sjefen forsvinner Sumire - og vennen prøver å forstå hva som kan ha skjedd gjennom å lese dagboka hennes.

Dette er en stor og god leseopplevelse, og jeg vil spesielt anbefale den som førstebok hvis du vil prøve deg på Murakami - den er en av de korteste, men har likevel mye av det fineste i seg.

Ekstremt høyt & utrolig nært

Av Jonathan Safran Foer.

Denne slo meg i magen, tok pusten fra meg og klemte meg inn i et hjørne. Den er så fin!

Oscar har mistet faren sin i angrepene mot New York 11.september, og vi følger ham gjennom sorg, smerte og forsøk på å håndtere en hverdag uten pappa.

Parallellhistorien følger Oscars besteforeldre, en rømning fra krig i Europa og hvordan kjærlighet er mulig når det er så mye sorg i verden. Personlig foretrekker jeg kapitlene om Oscar, språket er bedre, historien har mer driv og jeg har er medfølelse med ham. Når det er sagt, er de to historiene med på å utfylle hverandre og forfatterens språklige presisjon i det han skifter perspektiv er imponerende.

Å avslutte 2011 med ei så nydelig bok gjør at det er lett å gå inn i det neste året med forhåpning om mange gode leseopplevelser også i 2012.

Landsbyens blod

Av Yan Lianke.

Min interesse for Kina har vokst gradvis de siste årene, via utallige studenter som kommer derfra, en drømmereise dit og nå også gjennom litteraturen. Yan Lianke omtales som en av Kinas fremste nålevende diktere, så jeg tenkte at han ville være et bra sted å starte. (Men jeg tar også gjerne imot flere lesetips fra fremmede land...)

Landsbyens blod handler om en HIV-epidemi, om en landsby i oppløsning på grunn av en evig jakt på penger, om familiebånd, moral og modernisering. Det er familieintriger, ekteskapsbrudd, lojalitet, ære og respekt, og det er samfunnskritikk. Et samfunn som bærer preg av korrupsjon, mangel på demokrati og kunnskap og folk som er villige til å ofre hva som helst for penger.

Landsbyens blod er en kjærlighetshistorie. To AIDS-syke finner hverandre i mangelen på intimitet med sine ektemaker. En sønn svikter sin far for å bli rik. En far som opplever et stadig sterkere hat mot denne sønnen.

Hele historien er fortalt av en død gutt. I sentrum for begivenhetene står bestefaren og onkelen hans, og både døde og levende slektninger.

Landsbyens blod gir et innblikk i kinesisk kultur. I synet på døden. I familiebåndenes betydning, og i hvilke samfunnsstrukturer som dominerer.

Jeg har fortsatt Lenins kyss av samme forfatter på leselista. Landsbyens blod anbefales for den som vil lære mer, møte en god historie og lese noe i en svært annerledes skrivestil enn det vi er vant med fra germanske språk.

Den senile landmåleren

Av Arto Paasilinna.

Paasilinna er en av de store - en av de som alltid klarer å fenge, underholde, men også få meg til å tenke. Den senile landmåleren handler, som tittelen sier, om en senil landmåler, Taavetti Rytkönen, og i typisk Paasilinna-stil møter denne senile mannen en gruppe originale mennesker og slår seg på lag med dem. Sammen bryter de med samfunnets konvensjoner, rømmer ut i de finske skogene og kommer til fred med seg selv.

"Taavetti Rytkönen begynte med intens minnetrening hver morgen. Han kunne helt fint huske hvem han var, men mer enn så klarte han ikke å komme på sånn i farten. Den gamle mannen kravlet ut i uthuset, gikk bak hjørnet for å lette seg, og så tvilende ned på redskapen sin. En kraftig kølle."

Noe av det som virkelig gjør Paasilinnas bøker gode, er hvordan han lar det absurde være selvsagt - som når drosjesjåføren får på seg en legefrakk, og etter det kalles "turlege" og får en leges autoritet av alle han møter, inkludert ham selv.

Dessuten passer beskrivelsene av mannfolk fra de dype finske skogene godt for en nordlenning - hvordan de banner for å si "hei", gleden de finner i vodkaen og bevisstheten om at de bor et sted der mennesker egentlig ikke skulle kunne leve.

Jeg synes ikke at denne er på høyde med Kollektivt selvmord eller Prosten og hans forunderlige tjener, men den er både humoristisk, kritisk, underholdende og tankevekkende - absolutt en lett og grei bok å pløye seg gjennom.

Anne Franks dagbok

Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)

I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.

Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.

Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.

Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.

Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.

Den vanvittige

Av Kahlil Gibran.

Lignelser og dikt om livets mangfoldigheter. Illustrert utgave.

Denne boka fikk jeg i bursdagsgave fra ei god venninne for mange, mange år siden. Jeg husker at da jeg leste den første gang gjorde den et stort inntrykk. Nå har jeg lest den om igjen, og vet ikke helt hva jeg synes.

Det er ei fin bok, fin i betydningen at den ser bra ut - og fin i betydningen at den kan blas i, man kan lese ei linje her og ei linje der - og blir grepet. Den er skrevet i et språk som nesten kan minne om bibeltekster, og kretser også rundt den samme type tema: godt og ondt og meningen med alt. Noen av lignelsene er humoristiske, noen er bare uforståelige (for meg, i alle fall).

"I går aftes så jeg en kvinne sitte mellom to menn på marmortrinene foran tempelet. Det ene kinnet hennes var dødblekt, det andre blussende."

1Q84

av Haruki Murakami.

Bok 1 og 2.

"Du mener hva det er ved matematikken jeg liker?", sa Tengo. "Ja, si det. Når jeg holder på med tall, blir jeg så rolig inni meg. I matematikken kan man alltid få alt til å falle på plass."

"integralregning var gøy"

"Du mener i timene mine?"

Fukaeri nikket.

Den noe mislykkede forfatteren Tengo møter ungjenta Fukaeri som snakker uten tegnsetting. Aomame har en jobb ved siden av jobben på treningssenteret, men hva gjør hun egentlig? I annet hvert kapittel møter vi Aomame og Tengo. Etter hvert forstår vi at det er en sammenheng mellom dem, men hva består den i?

Spenningsoppbygginga i 1Q84 er strålende, Murakami-mystikken er akkurat passe troverdig og beskrivelsene er fargerike, originale og interessevekkende.

Mens jeg har lest denne, har jeg vekslet mellom å le høyt av pinlige episoder, gråte av karakterenes ensomhet og være nervøs, spent.. HVA skjer på neste side?

"Du, har du sovet under armene til noen i det siste?" spurte hun månen.

Månen svarte ikke.

"Har du noen venner?" spurte hun.

Månen svarte ikke.

"Blir du av og til lei av å være så cool hele tiden?"

Månen svarte ikke.

1Q84 handler om så mye, og er så mye, så selv om den ser fryktelig lang ut, så må du lese den!

Huset ved moskeen

Av Kader Abdolah.

Det startet med at jeg var skuffet, skjønte ikke hvorfor alle anbefalte denne, fant ikke spenningen den visstnok skulle inneholde. Tenkte: enda en historie om en tvangsgiftet, ulykkelig muslimsk jente?? Men så snudde det, jeg ble revet med, spenningen steg, og jeg avsluttet boka med følelsen av å ha lest noe viktig. Allerede har jeg forstått mer av avisartikler om Iran, allerede har jeg hatt nye tanker om situasjonen i Egypt og allerede lurer jeg på hva det neste jeg leser bør bli...

Huset ved moskeen er fortellingen om en familie i et strengt religiøst hus i Iran på slutten av 60-tallet. Samfunnet er i forandring og sjahen står, med USAs støtte, for en liberaliserer av samfunnet som sjokkerer og skremmer familien. Boka følger den historiske utviklingen i Iran, og forteller også om tradisjoner, eldre historie og politiske motseninger, samtidig er den en roman - fiksjon, og forteller levende om menneskeskjebner og beskriver karakterer og figurer kreativt, morsomt og med innlevelse.

"Her er mine lepper

Her er min hals og brennende bryster

Her er min kropp!

Hvem kunne den kvinnelige dikteren være?

Var landet virkelig så forandret at kvinner kunne snakke helt fritt om seg selv?

Var landet så forandret at kvinner kunne uttrykke seg så intimt om kroppen sin, om sine hemmelige følelser?

Hvordan kunne han i tilfelle ha unngått å legge merke til det?"

Det er som historiebok Huset ved moskeen er best - passasjene der den forteller om iranske tradisjoner, som Nouroz, eller historiske faktum, som de storpolitiske hendelsene rundt den islamske revolusjonen, er de delene hvor boka virkelig skinner og engasjerer. Samtidig hadde dette ikke fungert uten bakgrunnshistorien, jeg blir interessert i revolusjonen fordi jeg bryr meg om karakterene i boka. Jeg har nytte av å kunne noe om Nouroz for å forstå betydningen av små og store hendelser i boka.

Denne bør du lese, både for å få en god historie, og for å forstå verden litt bedre.

Freakonomics

En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider.

av Steven D. Levitt/Stephen J. Dubner.

Freakonomics handler om de skjulte sammenhengene og om sannheter og løgner - hvilken sammenheng skyldes et årsaksforhold, og hvilken skyldes tilfeldig korrelasjon?

Problemstillingene i boka springer i alle retninger - fra KuKluxKlan, sumobrytere og lærere til narkolangere, perfekte foreldre og navnets betydning for hvem du blir. Den grunnleggende ideen er at vi ikke må ta sannheter for gitt, men gå under overflaten, se på tallene og sammenhengene. Det hele er fortalt på en engasjerende, morsom og interessant måte, og jeg sitter hele tida og nikker interessert.

Èn invending vil jeg imidlertid komme med: økonomi?

Greit nok at fortfatteren er økonomiutdannet, men å se på sammenhenger ved hjelp av tall er ikke unikt for økonomifaget, som statsviter og samfunnsviter generelt kjenner jeg meg igjen i mange av problemstillingene - og jeg tenkte til og med at denne boka skulle jeg gjerne ha lest da jeg satt og svettet over regresjonsanalyser og andre finurligheter i den kvantitative metoden. Her blir poenget med, og bakgrunnen for, metoden forklart enkelt, forståelig og sakling, samtidig som boka hele tida bærer i seg den grunnleggende metodekritikken som ethvert forskningsprosjekt må ha i seg.

"Så hvordan opererte egentlig gjengen? I realiteten mye på samme måten som amerikanske bedrifter flest, men kanskje aller mest som McDonald's. Det var slik at hvis du la organisasjonskartet for henholdsvis McDonald's og Black Disciples ved siden av hverandre, ville du knapt kunne se forskjell."

Lærerik lesning for late sommerdager!