Opp Oridongo

Av Ingvar Ambjørnsen.

Dette var ei sånn bok som starta så kjedelig, så kjedelig. Det handler om en mann som flytter fra Oslo til ei øy på nordvestlandet, og om hans psykologiske kvaler. Det går tregt, ingenting skjer og mannens psyke er ganske begrenset interessant. Så kommer en vending i handlingen i det et dødsfall inntreffer på øya og en liten gutt forsvinner. Fra da av leser jeg med mer spenning og interesse.

Vi lurer hele tida på hva denne mannen egentlig har vært gjennom, hvor han kommer fra og hva som er historien hans.

Ambjørnsen skriver ofte om de som ikke passer helt inn, outsiderne i samfunnet vårt. Denne passer godt inn i denne tradisjonen, men den første halvdelen har ikke en sterk nok innholdsdel til at jeg vil anbefale denne boka. Hvis du skal lese Ambjørnsen, bør du heller ta for deg bøkene fra åttitallet, Hvite Niggere og andre bøker der han mer eller mindre argumenterer for legalisering av hasj - de er spennende, viser dybden i menneskets psyke og forsvarer outsideren.

Min kamp. Femte bok.

Av Karl Ove Knausgård.

En av de tingene som slår meg sterkest gjennom den femte Min kamp, er beskrivelsen av det sterke forholdet mellom Karl-Ove og broren Yngve. Den endeløse beundringen han føler for storebroren, alle erfaringene han kan takke broren for, styrken broren har når det står på som verst og hvor hardt uenighetene mellom brødrene går inn på den beundrende lillebroren.

I femte bok er vi med Karl Ove gjennom studieår i Bergen, skrivearbeidet tar til og stopper, tar til og stopper, som aldri før og den unge mannen strever med å komme seg gjennom den unge voksentida med damer, skriving, forfattere og alkohol.

I denne boka har jeg for første gang strevd med å fokusere på det fiktive med litteraturen, fram til nå har jeg vært veldig bestemt på å ignorere debatten om at han utleverer familie og venner. Når han her navngir flere andre forfattere som han treffer i studietida, er det vanskelig å ikke bli bitt av en liten "kjendisbasille"....

Fortsatt er jeg nervøs for den sjette boka - men samtidig gleder jeg meg, for det er virkelig et stort verk Knausgård har skrevet, og det dukker stadig opp nye tråder mellom de ulike bøkene.

The HOW TO BE BRITISH Collection

Av Martyn Ford og Peter Legon.

På ei souvenirsjappe i Leeds kom jeg over denne lille boka. Annenhver side er en tekst om det typiske britiske, med en oppsummering i form av:

"Expressions to learn:

Well done! You deserve to win.

Avoid saying:

What is that in metres/kilos/litres?"

Den andre sida er en kort tegneserie, for eksempel: You can tell I'm British because... Get around in English... The British Bathroom...

Hvis du noen gang får tak i denne, ikke nøl med å kjøp den, jeg flira så tårene spruta flere ganger, spesielt er det morsomt å se hvordan det "typisk britiske" er akkurat det samme som det vi kaller "typisk norsk".

For norsklæreren i meg er det også hysterisk morsomt å lese ting som denne forklaringen på hvorfor engelsk er verdens mest anvendelige språk:

"Furthermore, English has the Present Perfect Tense which, as its name implies, is quite simply the best tense in the world."