Ekstremt høyt & utrolig nært

Av Jonathan Safran Foer.

Denne slo meg i magen, tok pusten fra meg og klemte meg inn i et hjørne. Den er så fin!

Oscar har mistet faren sin i angrepene mot New York 11.september, og vi følger ham gjennom sorg, smerte og forsøk på å håndtere en hverdag uten pappa.

Parallellhistorien følger Oscars besteforeldre, en rømning fra krig i Europa og hvordan kjærlighet er mulig når det er så mye sorg i verden. Personlig foretrekker jeg kapitlene om Oscar, språket er bedre, historien har mer driv og jeg har er medfølelse med ham. Når det er sagt, er de to historiene med på å utfylle hverandre og forfatterens språklige presisjon i det han skifter perspektiv er imponerende.

Å avslutte 2011 med ei så nydelig bok gjør at det er lett å gå inn i det neste året med forhåpning om mange gode leseopplevelser også i 2012.

Min kamp. Andre bok

av Karl-Ove Knausgård.

Der Første bok startet litt tregt, etter min smak, er Andre bok kjapt i gang. Driver meg framover, veksler i fokus og har et språk som er så godt at innholdet nesten blir underordnet. Ikke at innholdet er uinteressant, det er tankevekkende, smertefullt, følelsesmessig og spennende.

I denne boka er vi for det meste i nåtida - og i den nære fortida. Det handler om vennskap, om kjærlighet, om nordmenn og svensker, menn og kvinner og barn og foreldre. Og, ikke minst, om å skrive. Om forfatterens forløsning og leserens oppgitthet.

Hvis jeg skal si noe negativt om Min kamp, må det være at bøkene er så lange at det er vanskelig å holde sammenhengen. Vanskelig å huske hva som skjedde i starten når du kommer til slutten - jeg sitter igjen med et ønske om å lese hele boka en gang til, nå, med en gang.

Jeg har lovet meg selv å ikke kaste meg på Tredje bok helt med en gang, men det blir vanskelig, for jeg gleder meg. Mye.

De superrike

Sytekultur og kravmentalitet blant norske milliardærer.

Av Mímir Kristjánsson.

Denne er skrevet av en Klassekampen-journalist, og den er mer som en lang avisartikkel enn ei egentlig bok. Forfatteren presenterer en samling hårreisende uttalelser fra noen av de rikeste menneskene i Norge. De som reiser med helikopter til jobb hver dag, de som synes et budsjett på 50 millioner for en bursdag ikke er noe spesielt, som "glemmer" at de kjøpte seg en seilbåt og en ny Rolls Royce i forrige uke når de får spørsmål om sitt private forbruk og som ser på skatt som statens straff for at de jobber hardt, selv om de i ligningen er nullskatteytere.

"Men betaler ikke de rike også en masse skatt gjennom selskapene sine? Jo, men disse verdiene skapes ikke av de rike alene. Det sier i grunnen seg selv."

Boka handler om hvordan de rike sutrer mens folk flest får dårligere kår. Hvordan forskjellene i verdens beste og rikeste land faktisk øker - til tross for at de aller fleste av oss ønsker oss mindre forskjeller, mer likhet og gode helsetjenester, skoler og veier. Gode fellesgoder, rett og slett - ikke rikere milliardærer som ser på sitt beskjedne bidrag til fellesskapet som gaver, ikke plikter.

Denne bør du bruke en halv ettermiddag på å lese - det går fort, du lærer mye og du får en vekker når det gjelder demokrati, samfunn og sutrekultur, noe du garantert har bruk for.

Tredve dager i Sandefjord

Av Vigdis Hjorth.

Fengslet for fyllekjøring, tredve dager innelåst uten alkohol sammen med narkomane, trygdesnyltere og andre fyllekjørere. Dramatikeren Tordis finner seg selv plassert sammen med kvinner så langt fra hennes egen virkelighet, og prøver å se seg selv fra utsiden mens hun soner straffen sin.

Jeg liker at tempoet i teksten i stor grad harmonerer med følelsene til hovedpersonen. De lange fengselsdagene i kontrast til det bankende hjertet. Jeg liker skildringen av klassesamfunn og bakgrunn. Hovedpersonen som stilltiende aksepterer TV2 og TVNorge selv om hun gjerne skulle ha sett Hjernevask på NRK, som begynner å røyke for å skli inn blant de andre damene i fengselet. Jeg liker at teksten er ærlig og vulgær, uten å bli kvalmvulgær.

"Jeg sitter på systua og strever med teaterstykket jeg har lovet bhort. Jeg lagrer og leverer pc-en i vakta, skifter og går ned i vaskekjelleren der gangjenta vasker håndklærne og sengetøyet vårt, vi kan skifte så ofte vi vil. Jeg skifter ofte, og velger det peneste, bruker lang tid i lintøyskapet der det ikke er lintøy, men Forsvarets utrangerte nesten gjennomsiktige lyseblå dynetrekk av kunststoff. Når ingen ser meg. Jeg er ikke fin på det, vil ikke være fin på det."

Denne bør du kose deg med, mens du syndefullt nyter et glass vin og kjenner på ditt eget forhold til de som er mindre heldig enn deg i samfunnet.

Min kamp. Første bok.

Av Karl-Ove Knausgård.

Så var det gjort, også jeg har blitt hekta på Knausern. Lenge har jeg holdt igjen, vært skeptisk, strittet i mot, men så lot jeg meg overtale. Den første halvdelen av boka var jeg fortsatt litt negativ, syntes at det gikk tregt framover, at alle de knaus-frelste overdriver og leste bare videre på ren viljestyrke. Men så skjedde noe. Cirka midt i boka snur den, og jeg fengsles, fascineres og dras inn i mannens følelser.

Knaus-debatten, du vet, den om å skrive om virkelige personer, den orker jeg ikke å forholde meg til - men som litteratur gjør det seg godt!

Jeg klarer ikke å velge ett sitat fra denne boka, skjønnheten er i helheten, språkføringa, de sterke følelsene og de skittenrealistiske beskrivelsene som settes i en større sammenheng gjennom innblikk i ulike livsfaser hos jeg-personen.

Nå gleder jeg meg til å sette i gang med Andre bok.