The curious incident of the dog in the night-time

Av Mark Haddon.

I løpet av den første halvtimen med lesing hadde jeg både ledd og blitt rørt flere ganger. Det er ei sånn bok. Med setninger og ord som må leses fire ganger, bare for å nytes. Med innsikt i livet som fengsler meg og tar meg inn i en følelse av ny forståelse. Med smerte, sårhet og vonde følelser.

Boka er skrevet fra synspunktet til en 15 år gammel gutt med Aspergers syndrom, og handler om hans etterforskning av drapet på naboens hund. Boka har blitt mye kritisert fordi forfatteren forenkler hvordan autister faktisk tenker, og gjør jeg-personen mindre funksjonell enn det som er tilfelle for de aller, aller fleste med denne diagnosen.

Jeg synes likevel man kan se forbi dette, og lese boka som ei bok om mestring, og det å nå nye mål og det å se hvert menneske som unikt.

"When I got home I said hello to Father and went upstairs to feed Toby, my rat, and felt happy, because I was being a detective and finding things out."

De fleste kapitlene slutter med setninger som denne. Nydelige, såre, oppklarende.

Denne må du lese snarest... Den finnes også på norsk.

High fidelity

av Nick Hornby.

En roman om hjerte/smerte er undertittel på denne boka, og jeg var ikke mindre skeptisk da jeg leste baksideteksten: "Er det mulig å dele livet sitt med en person som har sansen for en annen type musikk enn en selv?" Som selverklært musikkhater hadde jeg ingen tro på at en bok som fokuserte på musikk skulle være noe for meg. akkurat dette fikk jeg nok til dels rett i, på den måten at jeg nok tror en som har hørt om halvparten av bandene og låtene det refereres til i boka kanskje kunne få mer ut av den. 

sett bort fra musikkfokuset i boka, var den en fin leseopplevelse. det er spennende å lese bøker om menn skrevet av menn, av den enkle grunn at det er mitt eneste innblikk i det faktum at menn nærmer seg oss jenter i grad av nevroser og overfokusering på sine egne feil. 

så: alt i alt en fin bok, men ikke noen sjelsettende opplevelse.