The curious incident of the dog in the night-time

Av Mark Haddon.

I løpet av den første halvtimen med lesing hadde jeg både ledd og blitt rørt flere ganger. Det er ei sånn bok. Med setninger og ord som må leses fire ganger, bare for å nytes. Med innsikt i livet som fengsler meg og tar meg inn i en følelse av ny forståelse. Med smerte, sårhet og vonde følelser.

Boka er skrevet fra synspunktet til en 15 år gammel gutt med Aspergers syndrom, og handler om hans etterforskning av drapet på naboens hund. Boka har blitt mye kritisert fordi forfatteren forenkler hvordan autister faktisk tenker, og gjør jeg-personen mindre funksjonell enn det som er tilfelle for de aller, aller fleste med denne diagnosen.

Jeg synes likevel man kan se forbi dette, og lese boka som ei bok om mestring, og det å nå nye mål og det å se hvert menneske som unikt.

"When I got home I said hello to Father and went upstairs to feed Toby, my rat, and felt happy, because I was being a detective and finding things out."

De fleste kapitlene slutter med setninger som denne. Nydelige, såre, oppklarende.

Denne må du lese snarest... Den finnes også på norsk.