Av Marianne Fredriksson.
To godt voksne kvinner møtes, og det oppstår et ubrytelig vennskapsbånd mellom dem. Den ene er innvandrer fra Chile, den andre født og oppvokst i Sverige. Begge bærer på mye som må bearbeides, og de to familiene knyttes nærmere og nærmere sammen.
Etter at jeg leste Simon og eiketrærne, fikk jeg opp øynene for Marianne Fredriksson. Denne når likevel ikke opp på nivå med Simon og eiketrærne, språket er mye plattere og mer banalt, og noen ganger sliter jeg med å følge persongalleriet - jeg blander sammen karakterene og dermed blir det hardt å forstå sammenhengene.
Men det er en fin historie. Historien om flukten fra Pinochets Chile. Historien om svenskenes mottakelse av flyktningene. Historien om skilsmisser, ulykkelige barn og strevet med å takle hverdagene.
Det er en sår tone i Fredrikssons bøker som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som gir meg den godvonde følelsen i magen, og får meg til å stille de store spørsmålene og tenke de harde tankene.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Eg likte og Simon og eiketrærne veldig godt, nettopp på grunn av stemninga i boka. Det var litt slik at eg tenkte at denne boka må eg ikkje bli ferdig med, for eg vil bare vere i boka. Men eg har prøvd å lese Fredriksson etterpå og synest ikkje noko av det andre eg har lese av henne er like godt.
"Simon og eiketrærne" fikk også meg til å få øynene opp for Fredriksson, og etter det har jeg lest flere gode bøker av henne. "Trekkfugler" har jeg derimot ikke lest, men anbefaler deg å lese noen av de andre bøkene hennes :)
Legg inn en kommentar