Ville svaner

Tre døtre av Kina, av Jung Chang.

Sommerens beste leseopplevelse, tror jeg. Jung Chang skriver om bestemor, mor og seg selv - tre kinesiske kvinner typiske for sin tid, og samtidig skriver hun spennende og med innlevelse om Kinas historie de siste hundre årene. Hun skriver om bestemors snørte føtter og liv som bortgiftet konkubine, om mors kommunistiske engasjement - og om hvordan Maos støttespillere slo tilbake mot engasjerte foreldre - og hun skriver om sin egen oppvekst fra å se på Mao som Gud gjennom en begynnende tvil, engelskstudier og til slutt flytting ut av Kina.

Språket er ikke spesielt godt, om det skyldes dårlig oversettelse (som jeg mistenker), eller om språket i den engelske originalen også er sånn, det vet jeg ikke. Hvis du trives med å lese engelsk, vil jeg anbefale å unngå den norske oversettelsen. Likevel skinner innholdet så godt på egen hånd at språket ikke er noen stor hindring.

Dager i stillhetens historie

Av Merethe Lindstrøm.

Det er så sårt, så vart, og samtidig med en spenningskurve som gjør at jeg vil lese videre. Vi blir kjent med et eldre ektepar, hvor han har blitt dement og sluttet å snakke, og hun tenker tilbake på et langt liv og en lang familiehistorie, samtidig som også hun forvirres av døtrenes raske tempo og stadige forslag.

Flere deler av familiehistorien er flettet sammen, og nåtid og fortid sys knirkefritt sammen slik at vi hele tiden vil vite mer. Hva skjedde egentlig i Episoden? Hvorfor måtte de la den gode vaskehjelpen gå? Det er så mye som har vært vanskelig, og så mye som må tenkes på.

Det jeg liker minst, er forsøket på en Anne Frank-aktig historie om livet i dekning under andre verdenskrig, men samtidig er den et nødvendig bakteppe for å forstå nåtidshandlinga.

Jeg anbefaler denne, det er sterkt uten å være overtydelig.

Noen kjenner mitt navn

av Lawrence Hill.

Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da denne dukket opp i en av bursdagspakkene mine. Baksideteksten omtaler den som en storslagen historisk roman, noe som får fram all min skepsis. Historie? Det er da ikke noe for meg! Jeg liker at bøkene er trygt plassert i nåtida.

Men jeg måtte trekke tilbake skepsisen! Boka gjør historien spennende, lærer meg om slavetida, og griper meg langt inne i hjertet.

Boka handler om livet til Amanita, Meena. Når hun er 11 år, blir hun tatt til fange av europeiske slavedrivere og ført ut av landsbyen sin og med et slaveskip til Amerika. Vi følger livet hennes på skipet, på plantasjer i Amerika og gjennom viktige begivenheter i slavenes historie.

"Jeg tilhører ingen, og jeg er ingen afrikaner. Jeg er bambara. Og fula. Jeg er fra Bayo ved Segu. Jeg er ikke det du sier. Jeg er ingen afrikaner."

"Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid."

Noen kjenner mitt navn problematiserer først og fremst slaveriet - men klarer samtidig å være relevant for nåtida ved sitt fokus på rasisme og kvinnesak mer generelt, og, ikke minst, sitt fokus på menneskesyn og menneskelighet. Hvor er godheten?

Det eneste som skuffa meg stort i denne boka, var da jeg hadde lest den ferdig, og begynte å bla litt i tittelbladet, av mangel på annet lesestoff. Originalens tittel er: The book of negroes, en mye mer passende tittel. Og da begynner man nesten å lure på hvilke andre perfekte formuleringer som er "lost in translation"...

Der lyset slipper inn

Av Gabriel Michael Vosgraff Moro.

Aschehoug forlag ville gi meg ei bok mot at jeg blogga om den. Jeg ville lese ei bok og blogge om den. Det er det som kalles en vinn-vinn-situasjon.

I Der lyset slipper inn møter vi Tadzio, en tjenergutt i 1500-tallets Venezia. Han ligger for døden, og skriver ned minnene fra livet sitt. Nåtidsplanet, med den dødssyke Tadzio, og fortidens hendelser er forsøkt vevd sammen, men som oftest funker det etter min smak ganske dårlig...

Fortidshistorien er det som driver boka framover, og som er selve handlingen i romanen. Der møter vi den egentlige hovedpersonen i boka - Don Gabriel. Tadzio har vært Don Gabriels tjener, og vi får etterhvert vite hvorfor og hvordan forholdet mellom disse to - og den andre gutten utvikler seg.

"Byen, tenkte jeg, var her lenge før meg, og kom til å være her også etter at jeg hadde forlatt den. Den eksisterte bare som et resultat av mange små enkelthendelser og menneskelige handlinger, som over tid var blitt ordnet på en slik måte at et helt samfunn oppsto og fortsatte å være til så lenge flertallet av hendelsene som fant sted i maskinen trakk i den samme retningen."

Tankene til Tadzio er til tider som dette - fine, grublende og inspirerende. Da er boka på sitt beste. Likevel vil jeg nok ikke anbefale denne boka alt for varmt, til det er det for mye rot. Nåtidsplanet og fortida er flettet sammen på en måte jeg ikke klarer å like, grammatikken er til tider kaotisk og direkte feil og ja, jeg skal nok ikke legge skjul på at det som trekker mest ned er at handlingen er lagt til 1500-tallet - historiske romaner har aldri vært min greie...

(så hvis du liker "gamle dager", kan det jo hende at den passer bedre for deg enn for meg...)

Skammen

av Bergljot Hobæk Haff.

I sommer jobbet jeg i sentrum, og kunne da stikke innom biblioteket hver dag. På kafeen på biblioteket er det et offisielt "bookcrossing"-sted. Det vil si et sted der folk kan legge igjen bøker de vil at noen andre skal lese, og så kan hvem som helst hente de.

Det anbefales virkelig å begyne å følge med på når det legges ut bøker i Trondheim (eller din hjemby hvis denne bloggen mot formodning leses av noen utenbys fra). jeg har fått med meg mange bøker hjem som jeg aldri ville kommet på å lese ellers. 

Men det var en digresjon, nå skal jeg komme tilbake til Skammen. 

I skammen møter vi den forfatteren Idun Hov. Hun er tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus og forteller sin historie, ispedd sitater fra dagbøkene til sin far og bestefar. På den måten spenner handlingen seg gjennom nesten 100 år, og vi får innblikk i hele livet til alle tre generasjonene Hov. Det er en historie om landssvik, kjærlighet, et religiøst liv og om skam i mange ulike former. 

En ulempe med at romanen strekker seg over så lang tid og har i seg så mange ulike jeg-personer, er at den til tider kan være litt forvirrende. Det gjorde at i allefall jeg ble litt lei av boka innimellom, men jeg ble alltid dratt inn i handlingen igjen. En rød tråd er tvangsinnleggelsen av Idun Hov, og et håp om at hun kanskje skal få komme seg tilbake til samfunnet. 

Noen sitater jeg har utmerket meg underveis i romanen er disse: 

"Jeg hadde hørt at prost Quisling var like gjestfri som han var lærd, og at ingen stakkar gikk tomhendt bort fra hans hus." 

"Men lektor Holm har slett ikke rett i at jeg heller burde gå på reallinjen. Det en har mest anlegg for er ikke alltid det som gjør en klokere, en overskuer det for lett og gjør seg for fort ferdig med det. jeg løser likninger omtrent som bestefar helbreder sykdommer, som en kraftprøve og et høyere tidsfordriv." 

"Her på stedet er alt så trøstesløst at jeg ville omkomme av ikke-liv, om jeg ikke hadde evnen til å hensette meg til andre tider og steder." 

Jeg kunne nok nevnt flere sitater, men jeg vil heller anbefale deg å lese Skammen selv, der finner du nok mange kloke ord som kan fenge og få tankene til å fly. 

God lesning! 

Hundehode

av Morten Ramsland.

Sommerens beste bok! 

Hundehode starter forvirrende, kaotisk og veldig irriterende, men når jeg hadde tvunget meg selv til å lese videre, begynnte plutselig trådene å møtes og bli flettet inn i hverandre til en spennende fortelling. 

Rammen for historiene som utspiller seg i boka, er et familieselskap, der foreldrenes og besteforeldrenes barndom, ungdomstid og voksenliv fortelles og gjenleves for barnebarnas øyne. På den måten får vi innblikk i flere generasjoners fortid, historier og hendelser som viser seg å ha ulik betydning for neste generasjon. Alt spinner rundt ønsket om å finne den gamle skatten som ble gravd ned under krigen - finnes den enda? 

Hundehode er umulig å legge fra seg, herlig lesning og rett og slett en leseverdig bok!