Aschehoug forlag ville gi meg ei bok mot at jeg blogga om den. Jeg ville lese ei bok og blogge om den. Det er det som kalles en vinn-vinn-situasjon.
I Der lyset slipper inn møter vi Tadzio, en tjenergutt i 1500-tallets Venezia. Han ligger for døden, og skriver ned minnene fra livet sitt. Nåtidsplanet, med den dødssyke Tadzio, og fortidens hendelser er forsøkt vevd sammen, men som oftest funker det etter min smak ganske dårlig...
Fortidshistorien er det som driver boka framover, og som er selve handlingen i romanen. Der møter vi den egentlige hovedpersonen i boka - Don Gabriel. Tadzio har vært Don Gabriels tjener, og vi får etterhvert vite hvorfor og hvordan forholdet mellom disse to - og den andre gutten utvikler seg.
"Byen, tenkte jeg, var her lenge før meg, og kom til å være her også etter at jeg hadde forlatt den. Den eksisterte bare som et resultat av mange små enkelthendelser og menneskelige handlinger, som over tid var blitt ordnet på en slik måte at et helt samfunn oppsto og fortsatte å være til så lenge flertallet av hendelsene som fant sted i maskinen trakk i den samme retningen."
Tankene til Tadzio er til tider som dette - fine, grublende og inspirerende. Da er boka på sitt beste. Likevel vil jeg nok ikke anbefale denne boka alt for varmt, til det er det for mye rot. Nåtidsplanet og fortida er flettet sammen på en måte jeg ikke klarer å like, grammatikken er til tider kaotisk og direkte feil og ja, jeg skal nok ikke legge skjul på at det som trekker mest ned er at handlingen er lagt til 1500-tallet - historiske romaner har aldri vært min greie...
(så hvis du liker "gamle dager", kan det jo hende at den passer bedre for deg enn for meg...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar