Broken English Spoken Perfectly

av Stewart Clark.

Hysterisk morsomme sitater på "Perfect Broken English". Det er sjelden jeg ler høyt på bussen, men denne var alt for morsom til å leses offentlig.

Anbefales for alle som liker språk.

Min favoritt:
"Under et besøk i USA ble kong Olav en gang introdusert på denne måten av en amerikans senator: This is King Kong Olav."

It's not me, it's you!

Impossible perfectionist seeks very very very tidy woman.
Av Jon Richardson.

Etter hva jeg forstår, er Richardson en relativt kjent stand-up komiker i England, og jeg vet ikke om jeg mista noe med å ikke kjenne til ham fra før. I alle fall passa det nok ikke perfekt å lese humoristisk om tvangstanker, sosial angst og årsaker til at kjærligheten og lykken er utopiske størrelser akkurat den uka jeg opplevde kjærligheten og lykken på sitt beste selv.

Boka har den gode flyten som jeg liker, og den gir meg faktisk litt innsikt i tankene til en personlighetstype som jeg kjenner til. Og joda, jeg ler innimellom.

Ubehaget i kulturen

Av Vigdis Hjorth og Arild Linneberg.

Jeg fant denne på Fretex til en tier, og siden jeg jevnt over elsker Vigdis Hjorth tenkte jeg at den ville være en høydare. Der tok jeg feil. Den er.... ganske teit egentlig.

Boka handler om en litteraturprofessor i Bergen, og hans personlige kriser i møte med den norske kultureliten. Det virker som et forsøk på noe lignende av Helene Uris De beste blant oss eller Henrik Langelands Francis Meyers lidenskap. Namedropping, kritikk av strukturene i de innerste kretser og en del klissete sex-scener.

Joda, jeg trakk på smilebåndet innimellom. Og joda, jeg liker jo å lese om virkelige mennesker. Og jeg innser at jeg kanskje ville likt boka bedre hvis forventningene var lavere - for eksempel hvis ikke navnet til en av mine favorittforfattere sto på omslaget. Og kanskje var den bedre da den var ny, og for de som jobbet ved Universitetet i Bergen?

Ho peika på Ceylon og viste ein pupp

Av Sigmund Falch.

Sigmund Falchs bøker er en samling gamle svart-hvitt-bilder fra norske bygdemiljøer satt sammen med korte tekster med en humoristisk vri. Alt med en nydelig språkføring og et blikk for de små detaljene i bildene.

Bildene er sånne vi alle kjenner godt, fra mormors album. Familier som stirrer skremt inn i kameraet mens de står i ei søndagspynta stue, fiskere som sitter på berget med pipa i munnen og sydvesten på hodet og skoleklasser foran skoledøra.

Tekstene er ting som dette:
"Vi går ned for å leita etter måkeegg," sa dei.
Alle visste at dei sat der og kikka etter mannfolk.

(Bildet: to jenter på et berg i norsk skjærgård).

Det er vanskelig å forklare det fine med disse bøkene, men jeg ønsker meg fortsatt de to andre, og jeg kommer nok til å bla mer i denne - den er ikke bare ei perm-til-perm-bok.

Folkelesnad

Av Agnes Ravatn.

Denne har jeg ønsket meg siden den kom ut i fjor, og nå fant jeg den på boksalg på Fretex. Den så til og med ulest ut, den forrige eieren burde skamme seg (og angre, de har gått glipp av noe)!

I Folkelesnad tar Agnes Ravatn for seg ulike sjangre av ukeblader og magasiner og ser på hva slags tema som går igjen, hva de prøver å formidle til leserne sine, og hva slags lesertype de egentlig ser ut til å ønske seg.

Jeg har ledd høyt flere ganger mens jeg leste denne boka, spesielt var kapittelet om jenteblader hysterisk morsomt!

"Korleis skal ein eigentleg lese "kvinneblad"? Som underhaldning? For å oppdatere seg på dei nyaste trendane? For å "drøyme seg bort"? Eg lèt meg snarare suge inn i ein mild og forbigåande depresjon."

Jeg er så enig, så enig i nesten alt i denne boka - og det er jo en følelse som gjør godt. Anbefales hvis du vil ha en god latter, og samtidig få et innblikk i noen andre ukebladsjangre enn de du vanligvis leser selv.

The HOW TO BE BRITISH Collection

Av Martyn Ford og Peter Legon.

På ei souvenirsjappe i Leeds kom jeg over denne lille boka. Annenhver side er en tekst om det typiske britiske, med en oppsummering i form av:

"Expressions to learn:

Well done! You deserve to win.

Avoid saying:

What is that in metres/kilos/litres?"

Den andre sida er en kort tegneserie, for eksempel: You can tell I'm British because... Get around in English... The British Bathroom...

Hvis du noen gang får tak i denne, ikke nøl med å kjøp den, jeg flira så tårene spruta flere ganger, spesielt er det morsomt å se hvordan det "typisk britiske" er akkurat det samme som det vi kaller "typisk norsk".

For norsklæreren i meg er det også hysterisk morsomt å lese ting som denne forklaringen på hvorfor engelsk er verdens mest anvendelige språk:

"Furthermore, English has the Present Perfect Tense which, as its name implies, is quite simply the best tense in the world."

Hvordan forstå og bruke en nordmann

En bruksanvisning med feilsøkingsskjema.

Av Odd Børretzen.

Jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste denne lille boka. Jeg elsker spill med fordommer og gjennom jobben min har jeg reflektert over gjennomsnittlig mye over "det norske", så denne passet meg midt i blinken.

"Nordmannen blir, i de fleste tilfeller, fremstilt i Norge. Selve fremstillingsmetoden er komplisert og vanskelig å forklare. Kort fortalt dreier det seg om et, ofte problemfylt, samarbeid mellom Nordmannens foreldre."

Hele boka er skrevet som en bruksanvisning, med informasjon om fremstilling, kjennetegn, bruk og et klassisk feilsøkningsskjema:

"Feil: Du ber nordmannen gå til høyre, men han går ikke til høyre. Han setter seg ned på fortauskanten.

Mulig årsak: På grunn av sin mistro til lange samtaler syns han det blir for mye snakk og for lite handling.

Hva kan du gjøre med det: Gå ned på kne som til start på 100 meter sprint. Begynn å løpe i den ønskede retning. Da kommer han etter for å være med i konkurransen."

Jeg gleder meg til å bruke denne i klasserommet - og hvis du vil ha en god latter, så bruker du mindre tid på denne enn en gjennomsnittlig komedie på tv! Herlig underholdning!

Domedagen gryr

Av Arto Paasilinna.

Latteren sitter ikke like løst i denne som i andre bøker av Paasilinna, men den er god underholdning og til tider ler jeg høyt.

En skogshugger midt i de nord-finske skogene redder livet til en rik foretningskvinne, og som takk vil hun sende ham på reise for å gjøre ham til en ekte gentleman. Motivet er kjent for den som har vært borti Paasilinna tidligere. En bygdemann som møter verden, komiske episoder. Det absurde når det lokale og det internasjonale møtes.

"Det var nog dags att Hermanni lärde sig dansa på riktigt. De började med vals. Ragnar Lundmark instruerade Hermanni i hur han artigt skulle gå fram til sin dam - det vill säge i det här fallet överste Lundmark - stanna tre steg ifrån, se henne i ögonen, buga lätt for att därmed tilkännege sin avsikt."

Til tider ble det litt kjedelig, jeg lurte på hva som var poenget, men så kom slutten. Slutten. Så fin som den kunne bli, og gjorde at jeg ikke kan slutte å smile.

Ø

Av Knut Nærum.

Jeg fikk én av bøkene på ønskelista i julegave, og nå har jeg brukt første juledag til å lese den. Lettlest, i aller høyeste grad, lattervekkende, i enda større grad.

Knut Nærum er som jeg tidligere har nevnt en favoritt - og han skuffer ikke denne gangen heller. Jeg ler høyt allerede på første side når jeg får disse valgene:

"-Jeg aksepterer Vilkår og betingelser, jeg ønsker å fortsette.

-Jeg ønsker å avbryte.

-Jeg har lest Vilkår og betingelser."

Og så fortsetter det med fire sider (med liten skrift) med Vilkår og betingelser.

Nærum parodierer det meste, og alle parodiene jeg forstår er gode - men han parodierer også forfattere og litteratur jeg ikke har vært borti, det er ikke alltid like bra - for meg.

På samme måte som Å er dette kvalitetshumor på sitt beste - Les den, du har garantert stor glede av det!

Prosten og hans forunderlige tjener

Av Arto Paasilinna.

"Prosten fremhevet at ekteskapet var en hellig og forpliktende institusjon, og for å understreke sine ord, gnukket han brennesler i fjeset på brudgommen. Slik kom de til enighet om at brudgommen skulle gå lydig tilbake til kirken, hvor prosten skulle sørge for at den avbrutte vielsesseremonien ble fullført som seg hør og bør."

Med en alltid ironisk undertone, fengslende valg av ord og humoristisk vri på alt skriver Paasilinna om en finsk prest som får en bjørnunge i gave. Vi får så følge presten og bjørnen gjennom det vanlige Paasilinna-landskapet av mørke finske skoger - men også til det gamle Sovjet og på en sjøreise på Svartehavet.

Det åpenbart absurde i en bjørn som lever sammen med et menneske er ikke det som skaper de beste humoristiske scenene i denne boka - det er snarere det kirkelige embetet til presten som harseleres med. Stadig vekk leser presten opp en salme, fylt av patos og med en innlevelse som trenger seg gjennom boksidene og ut til leseren.

"Hvorfor tar de bare opp lite pene kvinner på det teologiske fakultetet når de har anledning til å velge litt mer tiltrekkende studinner? De styggeste kvinnene på universitetet befinner seg der, det er et faktum, mens på det historisk-filosfiske er kvinnene ukristelig vakre og leser fransk..."

Ja, jeg tror du har tatt poenget nå: Prosten og hans forunderlige tjener er en sånn bok som får deg til å le høyt og lenge, selv om du er midt blant folk. Samtidig er det ei sånn bok som får deg til å tenke litt - uten å gi svarene, jeg tenker rett og slett: Hva vil han egentlig med dette? Hva ligger under? Er det noe som er alvor?

Dikt i oppsamling

I ein sofa frå Korea

Den vanskelege andreboka

Shortsen til far min

Av Jon Hjørnevik.

Lyrikkblogging, det, du!

"eg driv og ekstremsport

og hoppar av i svingen"

"Eg fall for ein førsteamansuensis"

"Inne i ein bokhandel

ligg eg - ei bok i frykt"

"Mor mi tørkar støv av koppar og av kar,

og dreg ein fuktig klut hurtig over far"

Jeg har ledd meg gjennom bussturene til og fra Dragvoll den siste uka, følgesvennen har vært denne lille diktsamlinga av Jon Hjørnevik. Jeg elsker hvordan diktene handler om ting du ikke forventer i et dikt og hvordan selv det mest uskyldige tema kan bli vridd inn til noe langt over kanten. Sammen med illustrasjonene, tatt fra Hjørneviks egne familiealbum, er disse diktene veldig leseverdt!

(Og et godt tips til nynorskundervisninga for norsklærere som vil sprite opp timene litt)

Det beste er Leseroppgavene under enkelte av diktene, for eksempel denne: "Klem og kos med nokon du ikkje er glad i, medan du brøler diktet til vedkommande."

Vi har så korte armar

Av Olaug Nilssen.

Jeg har en innrømmelse. Det er nesten ei uke siden jeg leste denne boka, men jeg blogger om den først nå. Ikke fordi jeg er så travel, men fordi jeg ikke klarer å konkludere. Vurderer å lese den på nytt for å bestemme meg, men innser at jeg ikke orker det.

Til tider tenkte jeg: DETTE ER GENIALT! ... og til tider ble jeg SUR, IRRITER OG LEI av at det bare er kaos, usammenhengende og så OVERDREVET at det blir dumt... Boka veksler med andre ord mellom topp og bunn... Og nå har jeg blogga om den, så jobben er gjort... (Har noen andre lest den - har noen en MENING om den?)

Krig og fred og religion og politikk og sånn

Av Anne-Kat Hærland.

Jeg er av dem som liker Anne-Kat veldig, veldig godt. Jeg savner henne på Nytt på nytt, og jeg har med glede sett på henne og Dagfinn sammen med forskerne på tv i vinter.

Jeg har derimot aldri lest noe av henne før, selv om denne har vært på min mentale leseliste i mange år.

Krig og fred og religion og politikk og sånn er, for det første, en fantastisk god tittel! Og boka fortsetter i samme stil, det er virkelig Anne-Kat. Jeg hører stemmen hennes mens jeg leser - ser for meg at hun sitter foran meg på tv-en og ser vittig ut mens hun langer ut i hytt og gever.

Om klimaendringene skriver hun:

"Fordelen er jo at dersom det viser seg å holde stikk, vil vi få en brå slutt på alle disse tåpelige "kom i form til badedraktsesongen-oppslagene" i ukepressen. Under en istid er det ingen som vil ha mulighet til å granske kroppen din med kritisk blikk, siden du er nødt til å iføre deg en velvoksen sel bare for å kunne hente posten."

The Self Destruction Handbook. 8 Simple Steps to an Unhealthier you.

Av Adam Wasson og Jessica Stamen.

Jeg tror ikke at Kyrre og Tone satte stor nok pris på denne julegaven fra Øyvind - for den så temmelig ulest ut da jeg fant den på dyrebeskyttelsens loppis for et par uker siden. Jeg elsker å lese bøker som inneholder et tegn fra de tidligere eierne - et bokmerke, navn eller som her: en liten julegavelapp på første side.

Et sitat fra innledninga: "The whole point of self-destruction is that it's fun. If you're not having fun, then you might as well be taking vitamins, "working" on your relationships, and reading self-help books."

Kapitlene i boka er:

- 12 Steps to a Drinking "Problem"

- Why Smoking is Cool

- Your Brain on Drugs

- The "Rules" for Dysfunctional Daters

- The Man and Mistress Guide to Infidelity

- Condoms are for Suckers

- How to Lose Way Too Much Weight in 90 Days

- The Ins and Outs of Self-Mutilation

Her legges det altså opp til et liv i ruiner på kortest mulig tid. Utgangspunktet er godt, og noen avsnitt er kjempemorsomme, men mange er... rett og slett bare opplagte. Dessuten merkes det at boka kommer fra USA - noe av moralen er liksom ikke dekkende i det norske samfunnet, slik at humoren faller litt feil her - ting de ser på som self-destruction, ser vi på som ganske normalt.

Lettlest og humoristisk, men ikke hysterisk.

Hybrideleg sjølvgranskning

Av Olaug Nilssen.

SÅ BRA!

Jeg har i flere år likt tittelen på denne, og hatt den langt bak i bevisstheten sammen med alle de andre bøkene jeg "skal lese en gang" (må nok bli ufattelig gammel hvis jeg skal rekke over alt jeg vil). Nå ble det altså til at jeg leste den, og det gikk i ei superfart, jeg har lest meg fra kjøkkenbordet til bussen, fra solsiden til dragvoll, fra bussen til kontoret og mens kontor-pcen slo seg på.

Tenk å skrive så godt?

"Det er vanskeleg å nekte for at eg brukar eit kvinneleg nynorsk blikk. I alle fall har eg auge som er festa på ein kvinnekropp, og når eg fortel nokon om kva auga ser, gjer eg det på nynorsk."

Hybrideleg sjølvgranskning er ei samling av tekster av Olaug Nilssen, hun skriver om sitt forhold til språk, litteratur og verden - om gud, djevelen og hovedstaden (markert i fotnote: Oslo).

Essayet om Gunnlaug Ormstunge er så kreativt at jeg nesten ler høyt ute på gata ved Rema, de religiøse refleksjonene er så gjennomtenkte at jeg innimellom stopper opp litt, og analysene av samtidslitteraturen, som hun jo er en del av, er kunnskapsrike, interessante og... ja, sånn som jeg også tenker, men ikke klarer å si det så bra...

Det blir mye enig nikking når man leser ei bok av denne typen - og det er herlig å få lov til å bare være enig, enig, enig.

(Kan jeg avslutte dette blogginnlegget med å si: "Heia Olaug!!" uten at det blir teit? Jeg gjør det likevel... Heia Olaug!!!)

Generasjon Facebook eller: Da alle skulle bli noe med media

Av Jon Niklas Rønning.

Du er en del av Generasjon Facebook når: du bruker mer tid til å lese hva andre bloggere sier om bøker, enn på å faktisk lese bøkene selv. (fritt etter forfatteren).

Rønning beskriver vår generasjon, vi som ble født på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi som tar høy utdanning, uten noen plan for hva den skal eller kan brukes til. Vi som snakker styggt om Idol-deltakerne, men som er avhengige av å se hver eneste episode.

"Vi vokste tross alt opp med å drikke ett glass cola i uka, før vi plutselig kunne sitte med tre brus på pulten hver skoleeksamen for i det hele tatt å klare å holde oss våkne nok til å feiltolke håndbagasjediktet til Inger Hagerup."

Jeg slukte denne boka, en virkelig slående samtidskommentar, som sier rett ut det mange av oss tenker - at vi er en generasjon av slabbiser (mitt nye favorittord..) som vandrer hvileløst rundt uten å vite hva eller hvem vi vil være - og som samtidig er umåtelig opptatt av å vise hvem eller hva vi er.

Jeg avslutter med enda et sitat fra boka:

"Du er en del av Generasjon Facebook når: Du utelukkende kjøper Hennes og Mauritz-klær og Ikea-møbler og samtidig uttaler at det er viktig å dyrke en helt særegen stil"

Knølhølet

Av Mikael Niemi.

Hvis det som skal til for å få deg til å lese Science Fiction er Mikael Niemi, så får man vel gi deg det da... (sitat storebror som kom med bok til den leseglade, sciencefictionskeptiske søstra si).

Og, ja, det var visst det som skulle til! For dette var MORSOMT! Og spennende, og på sin egne, sprø sciencefictionaktige måte veldig mulig å leve seg inn i. Jeg trodde virkelig på at gamle utrangerte romskip var blitt vanlige kjøretøy for middelklassen. Jeg trodde også på alle de utrolige livsformene som angivelig skulle finnes i paralelle universer og på fjerne planeter.

Boka legger ikke sjul på at den er ei bok. Med det mener jeg at den kommuniserer flere ganger direkte med leseren, noe som ofte må utøves med forsiktighet - men jeg syns det funka veldig bra i denne boka. Hele kapitler som er digresjoner for å overbevise leseren om sannhetsgehaltet i de absurde situasjonene i boka - og små linjer der vi skjønner at dette er skrevet for deg, for en leser.

"Verdensrommet er altså stygt og oppfører seg dårlig. Men det gjelder bare til vanlig. De blir mye, mye verre når verdensrommet er beruset."

En komikers oppvekst

av Jonas Gardell. 

(Livet uten internett fører til flere ting: en av dem er at det tar en del dager fra jeg leser ut ei bok til jeg får blogga om den - så jeg vet ikke om jeg husker alt så nøye lengre...) 

Denne har jeg lest en gang før, men jeg begynte å tenke på den for en stund siden, og fant ut jeg skulle lese den igjen. Den er så fin! Helt nydelig! 

Den handler om en liten gutt, Juha og hans harde strev med å passe inn, og med å finne sin plass i det harde hierarkiet barndommen er styrt av. Innvevd i barndomshistorien, er en rekke brev den voksne Juha skriver. Etter hvert kommer det fram hvem mottakeren av brevene er, og man får en vond følelse i magen. Barndommen har formet Juha på mange måter, og det er tydelig at han innerst inne fortsatt er denne mistilpassede gutten som har bare et ønske: oppmerksomhet! 

Som sagt: FIN; FIN; FIN! Les.... 

Harens år

av Arto Paasilinna.

Denne har jeg gått rundt og trodd at jeg har lest tidligere - men en kveld i bokmangel og desperasjon tenkte jeg at jeg kunne gjenlese den, og oppdaget at jeg sist gang hadde stoppet etter ca 20 sider. Skjønner ikke hvorfor, for dette var en fin historie.

Boka handler om en journalist som en sen kveld etter et oppdrag kjører på en hare midt i de finske skogene. Han har da ikke samvittighet til å la denne haren ligge i skogen med brukket ben, og tar derfor haren med seg videre i livet. Dette blir starten på et nytt liv for mannen, som sammen med haren reiser bort fra kone og jobb i storbyen, for å leve som omstreifer og løsarbeider i de finske skogene. På sin vei møter mannen mange mennesker og dyr, og det er møtene med disse som skaper stemningen og spenningen i boka.

Jeg vil absolutt anbefale denne, men må (av erfaring) poengtere at det er viktig at man holder ut forbi en litt treg start - for etterhvert blir det bedre.

(for de som ikke har les Kollektivt selvmord av samme forfatter, vil jeg legge til at den er enda bedre)

Monster

Av Knut Nærum. 

I natt har jeg hatt enda en søvnløs natt over en litt for spennende bok. Jeg trodde at selv om Monster er en skrekkroman, ville det være mest samfunssatire og humor når det kom fra Knut Nærum. Det var det ikke. Jeg så isbjørner bak hvert et vindu i natt. 

Isbjørnene i Monster har, på en litt Jurassic Park-aktig måte, gått sammen i flokk, begynt å kommunisere og er ute etter å ta mennesker. Kombinert med en kritisk brodd mot samfunnsstrukturene og usikkerhet og redsel også overfor andre mennesker, er det en nervøs stemning gjennom hele boka. 

Les den! (men husk å lukk dører og vinduer før du begynner å lese...)