Viser innlegg med etiketten Olaug Nilssen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Olaug Nilssen. Vis alle innlegg

tirsdag 10. august 2010

Vi har så korte armar

Av Olaug Nilssen.

Jeg har en innrømmelse. Det er nesten ei uke siden jeg leste denne boka, men jeg blogger om den først nå. Ikke fordi jeg er så travel, men fordi jeg ikke klarer å konkludere. Vurderer å lese den på nytt for å bestemme meg, men innser at jeg ikke orker det.

Til tider tenkte jeg: DETTE ER GENIALT! ... og til tider ble jeg SUR, IRRITER OG LEI av at det bare er kaos, usammenhengende og så OVERDREVET at det blir dumt... Boka veksler med andre ord mellom topp og bunn... Og nå har jeg blogga om den, så jobben er gjort... (Har noen andre lest den - har noen en MENING om den?)

fredag 11. juni 2010

Hybrideleg sjølvgranskning

Av Olaug Nilssen.

SÅ BRA!
Jeg har i flere år likt tittelen på denne, og hatt den langt bak i bevisstheten sammen med alle de andre bøkene jeg "skal lese en gang" (må nok bli ufattelig gammel hvis jeg skal rekke over alt jeg vil). Nå ble det altså til at jeg leste den, og det gikk i ei superfart, jeg har lest meg fra kjøkkenbordet til bussen, fra solsiden til dragvoll, fra bussen til kontoret og mens kontor-pcen slo seg på.

Tenk å skrive så godt?

"Det er vanskeleg å nekte for at eg brukar eit kvinneleg nynorsk blikk. I alle fall har eg auge som er festa på ein kvinnekropp, og når eg fortel nokon om kva auga ser, gjer eg det på nynorsk."

Hybrideleg sjølvgranskning er ei samling av tekster av Olaug Nilssen, hun skriver om sitt forhold til språk, litteratur og verden - om gud, djevelen og hovedstaden (markert i fotnote: Oslo).

Essayet om Gunnlaug Ormstunge er så kreativt at jeg nesten ler høyt ute på gata ved Rema, de religiøse refleksjonene er så gjennomtenkte at jeg innimellom stopper opp litt, og analysene av samtidslitteraturen, som hun jo er en del av, er kunnskapsrike, interessante og... ja, sånn som jeg også tenker, men ikke klarer å si det så bra...

Det blir mye enig nikking når man leser ei bok av denne typen - og det er herlig å få lov til å bare være enig, enig, enig.

(Kan jeg avslutte dette blogginnlegget med å si: "Heia Olaug!!" uten at det blir teit? Jeg gjør det likevel... Heia Olaug!!!)