Skråninga

Av Carl Frode Tiller.

Så perfekt! For ei nydelig, nydelig, sær, uforståelig, vond, god, smertefull, oppklarende, dramatisk og trist bok!

Jeg er målløs!

Skrivestilen er mildt talt spesiell, med et nesten totalt fravær av avsnitt - og teksten er sydd sammen på en magisk måte mellom ulike tidsperioder. I starten ble jeg irritert av dette, men etter hvert som jeg ble vant til det så jeg det unike og fine i det.

Hjerteskjærende, akkurat slik jeg liker det!

Stillstand

Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Av Agnes Ravatn.

Agnes Ravatn har dratt rundt på stedene der tida står stille, og skriver med en kombinasjon av humor og samfunnskritikk om hva som skjer, og ikke skjer, der.

Hun er i kloster, og lar seg sjokkere av at ingen andre følger klosterreglene. Hun er på sykehuskafe, og later som hun er syk for å få medfølelse fra andre pasienter. Hun går på babykino og blir sint på grunn av all babygråten og bleieskiftinga.

Hele veien er det en kombinasjon av selvutlevering og tørr ironi som jeg liker godt.

Morsom liten sak.

brakk

Av Sigmund Løvåsen.

Den lille gutten fra nyryddinga har blitt noen år eldre, faren er død og han prøver seg alene som gårdbruker. Dagene er fyllt av hardt arbeid, tunge tanker og det kompliserte med å leve videre som en familie når familien mangler én.

"Eg tok med ei mjølbøtte og gjekk ned åt sauene. Dei gjekk nedpå jordet heime i ei inngjerding. Eg kalla det heime enno, sjølv om eg no budde på torpet. Sjølv om vi ikkje hadde budd der på garden på mange år. Eg såg opp mot husa da eg kom inn på jordet. Det sto framande bilar der, dei hadde måla huset, framande ungar som leikte i hagen."

Språket i brakk er like skinnende og finpusset som det var i nyryddinga, og det såre og triste ligger som et teppe over alt og drar smerten gjennom deg.

nyryddinga

Av Sigmund Løvåsen.

10-åringen Geir vokser opp på gård sammen med far, mor og lillebror. Han hjelper flittig far med alt arbeidet, og samtidig kverner tankene: "Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg."

Frykten for fars sykdom, redselen for at gården skal bli nedlagt og bekymringer for framtida går igjennom hodet til lille Geir mens han leker i skogen, hopper på ski og treffer ei søt byjente.

Dette er eksemplarisk nynorsk, barndomsskildring av det såreste slaget, Norge på sitt mest ekte og gjenkjennelige, Gudsfrykt og oppvekst og kjærlighet til språket og familien.

Ho peika på Ceylon og viste ein pupp

Av Sigmund Falch.

Sigmund Falchs bøker er en samling gamle svart-hvitt-bilder fra norske bygdemiljøer satt sammen med korte tekster med en humoristisk vri. Alt med en nydelig språkføring og et blikk for de små detaljene i bildene.

Bildene er sånne vi alle kjenner godt, fra mormors album. Familier som stirrer skremt inn i kameraet mens de står i ei søndagspynta stue, fiskere som sitter på berget med pipa i munnen og sydvesten på hodet og skoleklasser foran skoledøra.

Tekstene er ting som dette:
"Vi går ned for å leita etter måkeegg," sa dei.
Alle visste at dei sat der og kikka etter mannfolk.

(Bildet: to jenter på et berg i norsk skjærgård).

Det er vanskelig å forklare det fine med disse bøkene, men jeg ønsker meg fortsatt de to andre, og jeg kommer nok til å bla mer i denne - den er ikke bare ei perm-til-perm-bok.

Folkelesnad

Av Agnes Ravatn.

Denne har jeg ønsket meg siden den kom ut i fjor, og nå fant jeg den på boksalg på Fretex. Den så til og med ulest ut, den forrige eieren burde skamme seg (og angre, de har gått glipp av noe)!

I Folkelesnad tar Agnes Ravatn for seg ulike sjangre av ukeblader og magasiner og ser på hva slags tema som går igjen, hva de prøver å formidle til leserne sine, og hva slags lesertype de egentlig ser ut til å ønske seg.

Jeg har ledd høyt flere ganger mens jeg leste denne boka, spesielt var kapittelet om jenteblader hysterisk morsomt!

"Korleis skal ein eigentleg lese "kvinneblad"? Som underhaldning? For å oppdatere seg på dei nyaste trendane? For å "drøyme seg bort"? Eg lèt meg snarare suge inn i ein mild og forbigåande depresjon."

Jeg er så enig, så enig i nesten alt i denne boka - og det er jo en følelse som gjør godt. Anbefales hvis du vil ha en god latter, og samtidig få et innblikk i noen andre ukebladsjangre enn de du vanligvis leser selv.

Nesten evig

Av Alice Sebold.

Denne boka starter med at hovedpersonen dreper mora si, så følger vi henne gjennom de første dagene etter drapet. Hva skal hun gjøre? Hvem kan hun snakke med? Hvordan reagerer de på døden? Og, ikke minst, hva førte henne fram til en slik handling? Gjennom tilbakeblikk på barndom og tidlig voksenliv får vi stadig større forståelse av hvem mora var, og hvordan hun selv har blitt den hun er.

"Eg gjek midt ut på plenen framfor huset og la meg på ryggen med armane ut til sida. korleis hadde eg hamna ein stad der det å gjere slike ting gav deg merkelapp som galen, medan naboane mine som kledde opp betingender i hatt til påske og lang topplue til jul, blei sett på som om dei var i mental balanse?"

Språket til Alice Sebold (eller, faktisk til oversetteren Anne Karin Torheim) er nydelig, formuleringen over her er ikke unik - teksten er full av vakre ord og herlige formuleringer. Det er i de fine formuleringene styrken i teksten ligger. Selve handlinga er til tider litt tung å følge, det driver liksom ikke hundre prosent, men på grunn av innsiktsfulle avsnitt får du likevel lyst til å lese videre.

Konklusjon: Nesten evig er ei fin bok, på norsk i en strålende nynorsk, men jeg vil heller anbefale deg å lese Alle mine kjære av samme forfatter.

Kroppsspråk

Av Helene Uri.

Etymologi om kroppen vår. Tabuord, hverdagsspråk og medisinske betegnelser satt sammen med ord fra norsk, engelsk, tysk, nederlandsk, italiensk, spansk, fransk, bosnisk/kroatisk/serbisk og russisk - og noen eksempler fra fjernere språk som kinesisk og persisk - men selvsagt mest av alt latin og gresk - der medisinen gjerne kommer fra.

"Når du gir den illeluktande lufta som kom ut av deg, eit flott italiensk namn, kan det jo kanskje hende at det luktar betre også?"

Uri demonstrerer en stor kjærlighet til språket, en kjærlighet som smitter og brer om seg. Eksemplene som brukes i boka er vittige og forklarende, og jeg fikk vekket mye nysgjerrighet av å lese denne.

Kropsspråk er ikke ei stor bok, den slukes fort, men jeg ser også for meg at den kan være fin å bla i senere - den trenger ikke å leses fra begynnelse til slutt, men kan leses avsnitt for avsnitt, som ei ordbok.

Innsirkling 2

Av Carl Frode Tiller.

Innsirkling 2 er en frittstående fortsettelse av Innsirkling. Vi møter tre nye deler av livshistorien til mannen med hukommelsestapet, og samtidig møter vi de tre menneskene som forteller dem.

I Innsirkling 2 får vi vite mer om de tidlige barneårene hans, og etter hvert minst like mye om mora hans - livene deres er så tett vevd sammen at når gamle bekjente forteller, konsentrerer de seg vel så mye om å fortelle ham om hvordan mora var.

"Det er heilt sant at eg hugsar deg som spesielt glad og lykkeleg i denne perioden. Kanskje var det fordi du såg at mora di hadde det godt.", skriver Ole, barndomskameraten som nå strever med å holde liv i gården på Otterøya.

"Ein ting skal eg love deg. Dette brevet skal ikkje vere eit oppgulp frå 80-talet vi fekk presentert på jubileumsfesten.", skriver Tom Roger. Kameraten har blitt værende i Namsos, og der strever han med den mye yngre, bulemiske kjæresten sin mens han grubler på hvordan han skal kunne forandre seg.

"Det var forresten omtrent på denne tida at du begynte å få periodar der du nekta å snakke med vaksne, seier ho Paula." På et eldresenter sitter Paula, den gamle bestevenninna til mora hans, og forteller en yngre venn hva han skal skrive i brevene. Brevene fra henne blir på den måten satt sammen av hennes historie, hans ord og gamle dagboknotater.

Jeg fikk en kommentar på innlegget om Innsirkling om at Innsirkling 2 ikke var like god, og jeg kan være enig i at den ikke når de samme høydene. Det er færre setninger du må lese om igjen fordi de er så fine, det er mindre av den ekstreme innsikten i mennesket, og det er rett og slett ikke like spennende og interessante historier å fortelle fra en barndom som det er fra ungdomstida i Innsirkling. Likevel er Innsirkling 2 også en veldig god, og veldig lesverdig bok. Det imponerer meg hvor dypt inn i menneskesinnet ei bok kan komme, og det skremmer meg at skildringene er så levende og så psykologiske.

Innsirkling

Av Carl Frode Tiller.

Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.

Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.

"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.

"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.

Og de siste brevene innledes slik:

"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."

Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!

Feit

Av Kristian Fjellanger.

Jeg har fulgt bloggen Mannsfett ei god stund, og jeg liker den godt. Det fine med å lese bøker skrevet av bloggere du liker, er at du på en måte vet hva du går til. Du kjenner språkføringa, du kjenner meningene og på et eller annet sykt vis, så tror du at du kjenner forfatteren.

Boka Feit er resultat av prosjekt slanking. Den 140 kg store Kristian innser at nå er det nok, han må snu - hvis han skal få pult. Dermed starter et liv med trening, knekkebrød og hardt arbeid.

Boka handler om motivasjon, om kjønnsroller - skammen ved å være mann på slankern og kroppsideal. Jeg liker spesielt godt motet han viser når han sender e-post til den ene og den andre og setter spørsmål ved samfunnsordninger som fører til fedme. Jeg liker fokuset på samfunnet, og at han klarer å skrive om fedmeproblemet som samfunnsproblem på en saklig og kjønnspolitisk måte.

Dette er ei lita, lettlest og fin bok som får fram både tårer og latter.

Alle mine kjære

Av Alice Sebold.

"Ikkje ver uroleg Susie, han har eit godt liv. Han er fanga i ei perfekt verd."

Allerede den første sida i denne boka er så gripende at jeg måtte lese den tre ganger. Hjertet stopper på annenhver side, tårene ligger rett bak øyelokkene og jeg må stadig vekk gjenta ei setning fordi det er så vakkert.

"Namnet mitt var Salom, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6.desember 1973."

Susie forteller fra himmelen om sin egen død, hvordan hun har det i himmelen - og mest av alt om hvordan familien hennes prøver å leve videre uten henne.

Hun skildrer er familie i oppløsning, en gjenlevende søster som lever i skyggen av sin døde søster, en liten bror som prøver å være en del av familien og venner som lever med et minne som er sterkere enn de vet hvordan de skal takle. Og hun skildrer drapsmannen sin. Hun ser tilbake til barndommen hans, og hun ser de andre drapene han har utført.

Dette er en av de sterkeste og fineste bøkene jeg har lest.

Skyformasjonane på San Franciscos sørhimmel i grålysninga 30.april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Reiser mellom språk.

Av Rolf Theil.

Jeg liker språk. Jeg liker å lese fagbøker. Jeg liker å lese populærvitenskapelige bøker om språk. Men jeg liker ikke å lese fagbøker kamuflert som populærvitenskap, det må svare til forventningene.

På tross av enkelte finfine gullkorn fra den språklige stjernehimmelen, noe ny innsikt om språk og en del interessante perspektiver fra en retning av faget som jeg ikke er alt for kjent med, så var ikke dette noen høydare.

Jeg irriterte meg over Theils hang til å bruke de minst frekvente ordene i det nynorske skriftspråket, jeg irriterte meg over at det var for faglig, og jeg irriterte meg over at den så ut til å aldri ta slutt.

Likevel skal du ikke avvise muligheten til å lese denne, jeg lærte mye, spesielt om afrikanske og asiatiske språk og kulturer som jeg kjenner alt for lite til. Hadde jeg lest den som lærebok, hadde jeg nok likt den godt - det blir bare feil som sengelektyre.

Dikt i oppsamling

I ein sofa frå Korea

Den vanskelege andreboka

Shortsen til far min

Av Jon Hjørnevik.

Lyrikkblogging, det, du!

"eg driv og ekstremsport

og hoppar av i svingen"

"Eg fall for ein førsteamansuensis"

"Inne i ein bokhandel

ligg eg - ei bok i frykt"

"Mor mi tørkar støv av koppar og av kar,

og dreg ein fuktig klut hurtig over far"

Jeg har ledd meg gjennom bussturene til og fra Dragvoll den siste uka, følgesvennen har vært denne lille diktsamlinga av Jon Hjørnevik. Jeg elsker hvordan diktene handler om ting du ikke forventer i et dikt og hvordan selv det mest uskyldige tema kan bli vridd inn til noe langt over kanten. Sammen med illustrasjonene, tatt fra Hjørneviks egne familiealbum, er disse diktene veldig leseverdt!

(Og et godt tips til nynorskundervisninga for norsklærere som vil sprite opp timene litt)

Det beste er Leseroppgavene under enkelte av diktene, for eksempel denne: "Klem og kos med nokon du ikkje er glad i, medan du brøler diktet til vedkommande."

Vi har så korte armar

Av Olaug Nilssen.

Jeg har en innrømmelse. Det er nesten ei uke siden jeg leste denne boka, men jeg blogger om den først nå. Ikke fordi jeg er så travel, men fordi jeg ikke klarer å konkludere. Vurderer å lese den på nytt for å bestemme meg, men innser at jeg ikke orker det.

Til tider tenkte jeg: DETTE ER GENIALT! ... og til tider ble jeg SUR, IRRITER OG LEI av at det bare er kaos, usammenhengende og så OVERDREVET at det blir dumt... Boka veksler med andre ord mellom topp og bunn... Og nå har jeg blogga om den, så jobben er gjort... (Har noen andre lest den - har noen en MENING om den?)

Vindauga i matsalen vender mot fjorden

Av Mette Karlsvik.

Dette var nok ikke helt rette boka å lese på toget for å få tida til å gå. Etter å ha pløyd gjennom Krig og fred og religion og politikk og sånn, var planen at resten av togturen skulle gå med til denne... Men som jeg burde ha forventet, den er sånn litterær. Ikke lett underholdning, men fem linjer på hver side og sikkert masse tankekraft....

Boka er om ei jente som er innlagt på psykiatrisk institusjon, og vi skal vel føle på oss hennes smerter.

Kanskje kunne jeg ha likt denne bedre på et annet tidspunkt, og kanskje ikke. Tid og sted kan dessverre ikke endres. Det jeg likte med denne, var at jeg kjente igjen mye av det jeg har lest på bloggen til Surfer, men jeg må si at jeg liker Surfer sin skrivestil bedre enn Karslviks - så da trenger det ikke dypt nok inn hos meg.

Krig og fred og religion og politikk og sånn

Av Anne-Kat Hærland.

Jeg er av dem som liker Anne-Kat veldig, veldig godt. Jeg savner henne på Nytt på nytt, og jeg har med glede sett på henne og Dagfinn sammen med forskerne på tv i vinter.

Jeg har derimot aldri lest noe av henne før, selv om denne har vært på min mentale leseliste i mange år.

Krig og fred og religion og politikk og sånn er, for det første, en fantastisk god tittel! Og boka fortsetter i samme stil, det er virkelig Anne-Kat. Jeg hører stemmen hennes mens jeg leser - ser for meg at hun sitter foran meg på tv-en og ser vittig ut mens hun langer ut i hytt og gever.

Om klimaendringene skriver hun:

"Fordelen er jo at dersom det viser seg å holde stikk, vil vi få en brå slutt på alle disse tåpelige "kom i form til badedraktsesongen-oppslagene" i ukepressen. Under en istid er det ingen som vil ha mulighet til å granske kroppen din med kritisk blikk, siden du er nødt til å iføre deg en velvoksen sel bare for å kunne hente posten."

Veke 53

Av Agnes Ravatn

Jeg tror sengepartneren min våkna av latterkrampene mine i mårres. Jeg våkna tidlig og måtte bare lese videre på denne boka som jeg starta på i gårkveld, og den var så morsom at jeg lo høyt flere ganger. Helt herlig!

"Eg er ein god lærar. Og eit godt menneske, når alt kjem til alt, tenkte han. No ja, dette var to sanningar med modifikasjonar, tenkte han vidare."

Boka handler om den nyskilte læreren Georg og dagene fram mot og gjennom jula. Det drikkes og festes, og vi blir kjent med et persongalleri uten like. Personene er beskrevet på en sånn måte at du kjenner igjen folk i dem, og samtidig tenker at de er helt absurde - ingen gjør da sånt!

"Du veit du har fylleangst når du går svakt sikksakk i gata i frykt for at personen bak deg skal gi deg eit nakkeskot, tenkte han og gjekk med urolige steg mot hurtigbåtterminalen utan å sjå seg tilbake."

Denne må du lese, og pass på at du leser den et sted der det er greit med høylydt latter!

Mellom oss sagt

Av Marit Eikemo.


Regine er vikar i Aetat, liker å gå på visninger på fritida og lurer på hvor alle studievennene har blitt av i årenes løp. Vi møter henne i en situasjon der det meste går galt, og jeg føler virkelig med henne i at livet begynner å bli for vanskelig. Noen ganger vil jeg bare legge boka fra meg, fordi jeg ikke vil at hun skal få det enda verre, men det er godt skrevet - og jeg liker å lese om kjipe liv.

Godt skrevet, morsomt, sørgelig og samtidig interessant og tankefullt. Ei god bok om både personlige tanker og de store strukturene.

"Vi går heller på byen og drikk øl, hadde vi sagt så mange gonger at eg framleis kunne kjenne det påføgjande suget i magen når eg tenkte på det. Det var alltid ein eller annan perifer kjenning som sat saman med oss når slike forslag kom på bordet. Og vi som var så inkluderande, syntes alltid det var greitt med eit visst tilsig av folk. Bli med du òg, sa vi: Bli med! Men då vi møttes i neste røykepause, hadde Vebjørn og Jens nesten alltid ombestemt seg. Dei hadde berre altfor mykje å gjere, det gjekk ikkje."

Hybrideleg sjølvgranskning

Av Olaug Nilssen.

SÅ BRA!

Jeg har i flere år likt tittelen på denne, og hatt den langt bak i bevisstheten sammen med alle de andre bøkene jeg "skal lese en gang" (må nok bli ufattelig gammel hvis jeg skal rekke over alt jeg vil). Nå ble det altså til at jeg leste den, og det gikk i ei superfart, jeg har lest meg fra kjøkkenbordet til bussen, fra solsiden til dragvoll, fra bussen til kontoret og mens kontor-pcen slo seg på.

Tenk å skrive så godt?

"Det er vanskeleg å nekte for at eg brukar eit kvinneleg nynorsk blikk. I alle fall har eg auge som er festa på ein kvinnekropp, og når eg fortel nokon om kva auga ser, gjer eg det på nynorsk."

Hybrideleg sjølvgranskning er ei samling av tekster av Olaug Nilssen, hun skriver om sitt forhold til språk, litteratur og verden - om gud, djevelen og hovedstaden (markert i fotnote: Oslo).

Essayet om Gunnlaug Ormstunge er så kreativt at jeg nesten ler høyt ute på gata ved Rema, de religiøse refleksjonene er så gjennomtenkte at jeg innimellom stopper opp litt, og analysene av samtidslitteraturen, som hun jo er en del av, er kunnskapsrike, interessante og... ja, sånn som jeg også tenker, men ikke klarer å si det så bra...

Det blir mye enig nikking når man leser ei bok av denne typen - og det er herlig å få lov til å bare være enig, enig, enig.

(Kan jeg avslutte dette blogginnlegget med å si: "Heia Olaug!!" uten at det blir teit? Jeg gjør det likevel... Heia Olaug!!!)