brakk

Av Sigmund Løvåsen.

Den lille gutten fra nyryddinga har blitt noen år eldre, faren er død og han prøver seg alene som gårdbruker. Dagene er fyllt av hardt arbeid, tunge tanker og det kompliserte med å leve videre som en familie når familien mangler én.

"Eg tok med ei mjølbøtte og gjekk ned åt sauene. Dei gjekk nedpå jordet heime i ei inngjerding. Eg kalla det heime enno, sjølv om eg no budde på torpet. Sjølv om vi ikkje hadde budd der på garden på mange år. Eg såg opp mot husa da eg kom inn på jordet. Det sto framande bilar der, dei hadde måla huset, framande ungar som leikte i hagen."

Språket i brakk er like skinnende og finpusset som det var i nyryddinga, og det såre og triste ligger som et teppe over alt og drar smerten gjennom deg.