En gang var jeg på et sånn foredrag med en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Det var, naturlig nok, sterkt. Jeg husker at det som gjorde sterkest inntrykk var da han sa at vanlige folk i byene han og de andre fangene gikk forbi på vei til leirene, aldri prøvde å hjelpe. Aldri kastet noen litt brød til fangene, aldri fikk de sympati.
Boktyven er på mange måter historien om hvorfor. Den gjør det letter å forstå den vanlige tyskeren, han som kanskje ikke ville være nazist, men som ble skremt og plaget til å bli det. Dette klarer den uten å havne i ei sympatifelle som ville ført med seg at man kunne ta lett på jødenes lidelser.
Boktyven er ei sånn bok som må slukes, fordi selve historien er spennende, ekte og fin. Samtidig er det ei sånn bok der man innimellom må lese et avsnitt to ganger, fordi ordene er så vakre, så vare og så sanne.
Døden har en egen rolle som forteller i Boktyven, og den effekten det har, spesielt for å illustrere hva andre verdenskrig virkelig var, er noe av det jeg virkelig likte med denne boka.