Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da denne dukket opp i en av bursdagspakkene mine. Baksideteksten omtaler den som en storslagen historisk roman, noe som får fram all min skepsis. Historie? Det er da ikke noe for meg! Jeg liker at bøkene er trygt plassert i nåtida.
Men jeg måtte trekke tilbake skepsisen! Boka gjør historien spennende, lærer meg om slavetida, og griper meg langt inne i hjertet.
Boka handler om livet til Amanita, Meena. Når hun er 11 år, blir hun tatt til fange av europeiske slavedrivere og ført ut av landsbyen sin og med et slaveskip til Amerika. Vi følger livet hennes på skipet, på plantasjer i Amerika og gjennom viktige begivenheter i slavenes historie.
"Jeg tilhører ingen, og jeg er ingen afrikaner. Jeg er bambara. Og fula. Jeg er fra Bayo ved Segu. Jeg er ikke det du sier. Jeg er ingen afrikaner."
"Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid."
Noen kjenner mitt navn problematiserer først og fremst slaveriet - men klarer samtidig å være relevant for nåtida ved sitt fokus på rasisme og kvinnesak mer generelt, og, ikke minst, sitt fokus på menneskesyn og menneskelighet. Hvor er godheten?
Det eneste som skuffa meg stort i denne boka, var da jeg hadde lest den ferdig, og begynte å bla litt i tittelbladet, av mangel på annet lesestoff. Originalens tittel er: The book of negroes, en mye mer passende tittel. Og da begynner man nesten å lure på hvilke andre perfekte formuleringer som er "lost in translation"...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar