I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.
Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.
Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.
Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.
Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.
