Paasilinna er en av de store - en av de som alltid klarer å fenge, underholde, men også få meg til å tenke. Den senile landmåleren handler, som tittelen sier, om en senil landmåler, Taavetti Rytkönen, og i typisk Paasilinna-stil møter denne senile mannen en gruppe originale mennesker og slår seg på lag med dem. Sammen bryter de med samfunnets konvensjoner, rømmer ut i de finske skogene og kommer til fred med seg selv.
"Taavetti Rytkönen begynte med intens minnetrening hver morgen. Han kunne helt fint huske hvem han var, men mer enn så klarte han ikke å komme på sånn i farten. Den gamle mannen kravlet ut i uthuset, gikk bak hjørnet for å lette seg, og så tvilende ned på redskapen sin. En kraftig kølle."
Noe av det som virkelig gjør Paasilinnas bøker gode, er hvordan han lar det absurde være selvsagt - som når drosjesjåføren får på seg en legefrakk, og etter det kalles "turlege" og får en leges autoritet av alle han møter, inkludert ham selv.
Dessuten passer beskrivelsene av mannfolk fra de dype finske skogene godt for en nordlenning - hvordan de banner for å si "hei", gleden de finner i vodkaen og bevisstheten om at de bor et sted der mennesker egentlig ikke skulle kunne leve.
Jeg synes ikke at denne er på høyde med Kollektivt selvmord eller Prosten og hans forunderlige tjener, men den er både humoristisk, kritisk, underholdende og tankevekkende - absolutt en lett og grei bok å pløye seg gjennom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar