Av Ketil Bjørnstad.
Siden jeg var så utrolig imponert over Til musikken og de andre bøkene om pianisten Aksel, hadde jeg stor tro på Bjørnstad, men med et så langt forfatterskap må det jo gå litt opp og ned...
Det beste med denne var at jeg virkelig innså hvor lenge det er siden 1999 - og hvor historisk en del tidsbilder fra denne perioden kan føles når man finner dem i ei bok.
Kanskje kommer jeg ut av hengemyra snart, og kanskje blir jeg da inspirert til å bokblogge skikkelig igjen. Inntill videre er leiligheta full av halvleste bøker, og jeg har mål om å komme tilbake til å hvertfall nevne alle bøkene jeg fullfører på bloggen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Ikke vær så hard mot deg selv, blogging blir ikke mer lysbetont av at man føler man må.
Stå på. Hilsen ei som foretrekker å se boka hun leser ligge på stuebordet mens hun strikker...
Legg inn en kommentar