Her om dagen snakka jeg om bokopplevelsen til ei på jobb: hun forsto ikke hva jeg mente. Opplevelsen av denne boka vil for alltid forbindes med å ligge i gresset på festningen uten å irritere seg over fluene som surrer mot leggene mine. En god bokopplevelse, med andre ord.
Men noen ganger er jo innholdet i boka viktigere enn hvor og når du leser den. Og da er det ikke like sikkert at Himmelblomsttreet går inn i historiebøkene som den mest minneverdige leseopplevelsen.
Boka er firedelt, der tid og sted på de tre delen er ikke-kronologisk. Dermed rulles historien opp, og vi forstår stadig mer av bakgrunnen for det som skjer først i boka. Den første delen er egentlig midten av historien, og er den som er minst inspirerende og godt skrevet. Et dårlig førsteinntrykk, altså. Men siden jeg elsket Mengele zoo, som denne er en slags fortsettelse av, valgte jeg å fortsette, og boka ble absolutt bedre etter hvert.
I media har forfatteren blitt kritisert for at denne boka er for tydelig religionskritisk, og dette må jeg si meg enig i - noen ganger blir det for enkelt å hevde at all verdens ulykke skyldes kristendom, islam og åsatro - i skjønn miks og forening.
Det beste med boka er det som ligner på Mengele zoo, skildringer av regnskoglivet og kjærligheten til naturen og artsmangfoldet. Jeg anbefaler Mengele zoo nesten mest av alt! (den var faktisk en av grunnene til at jeg ville begynne med denne bokbloggen, for å ha et sted å anbefale framtidige gode leseopplevelser). Mens Himmelblomsttreet ikke når helt opp, men samtidig er en grei fortsettelse - og sikkert enda bedre om man leser begge rett etter hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar