Trekkfugler

Av Marianne Fredriksson.

To godt voksne kvinner møtes, og det oppstår et ubrytelig vennskapsbånd mellom dem. Den ene er innvandrer fra Chile, den andre født og oppvokst i Sverige. Begge bærer på mye som må bearbeides, og de to familiene knyttes nærmere og nærmere sammen.

Etter at jeg leste Simon og eiketrærne, fikk jeg opp øynene for Marianne Fredriksson. Denne når likevel ikke opp på nivå med Simon og eiketrærne, språket er mye plattere og mer banalt, og noen ganger sliter jeg med å følge persongalleriet - jeg blander sammen karakterene og dermed blir det hardt å forstå sammenhengene.

Men det er en fin historie. Historien om flukten fra Pinochets Chile. Historien om svenskenes mottakelse av flyktningene. Historien om skilsmisser, ulykkelige barn og strevet med å takle hverdagene.

Det er en sår tone i Fredrikssons bøker som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som gir meg den godvonde følelsen i magen, og får meg til å stille de store spørsmålene og tenke de harde tankene.

Ubehaget i kulturen

Av Vigdis Hjorth og Arild Linneberg.

Jeg fant denne på Fretex til en tier, og siden jeg jevnt over elsker Vigdis Hjorth tenkte jeg at den ville være en høydare. Der tok jeg feil. Den er.... ganske teit egentlig.

Boka handler om en litteraturprofessor i Bergen, og hans personlige kriser i møte med den norske kultureliten. Det virker som et forsøk på noe lignende av Helene Uris De beste blant oss eller Henrik Langelands Francis Meyers lidenskap. Namedropping, kritikk av strukturene i de innerste kretser og en del klissete sex-scener.

Joda, jeg trakk på smilebåndet innimellom. Og joda, jeg liker jo å lese om virkelige mennesker. Og jeg innser at jeg kanskje ville likt boka bedre hvis forventningene var lavere - for eksempel hvis ikke navnet til en av mine favorittforfattere sto på omslaget. Og kanskje var den bedre da den var ny, og for de som jobbet ved Universitetet i Bergen?

Simon og eiketrærne

Av Marianne Fredriksson.

Noen bøker dukker opp på rett tid og rett sted, og sånn er det for meg med denne nå. Jeg har sittet klistra til boka gjennom hele helga, og har ikke ord for hva slags tanker den får fram. Jeg lar meg imponere av kombinasjonen mellom et klart tidsbilde, levende menneskeskildringer, innsiktsfullt språk og dyptpløyende forståelse av hva følelser er.

Boka forteller Simons historie, men hans historie er også morens historie, vennens historie, jødenes historie og svenskenes historie. Innblikket i alle menneskeskjebnene er den store styrken i denne boka.

Bad Science

Av Ben Goldacre. 

For det første: dette er ei sånn bok som jeg blir helt oppriktig overraska og sjokkert når folk jeg ellers regner som smarte sier at de ikke har hørt om. Den er selve kjerneverket blant det voksende skeptismiljøet, og burde strengt tatt være pensum for å få leve i samfunnet.

I Bad Science tar Ben Goldacre for seg hvordan mediene lurer oss til å tro på nye mirakelkurer, selv om "forskningen" de baserer seg på i beste fall er dårlig og mangelfull, og i verste fall direkte misledende. Videre tar han for seg hvordan legemiddelindustrien skjuler dårlige resultater, og fremhever positive for egen vinning. Hele veien er han forbilledlig pedagogisk, forklarer alt fra avansert statistikk til forskningsetikk for selv den minst matematiske av oss.

Denne sier mer om forskningsmetode og kunnskapsformidling enn pensum på exphil, den er viktigere for å forstå mediene enn noe annet, og den gir en ballast som gjør deg bedre egnet til å ta på et kritisk blikk til alt tullet som presenteres for oss hver dag. (Ekstremt passende at Dagbladet valgte å ha ha som en av sine hovedsaker i går at "egg er like ille for helsen som 20 sigaretter om dagen". Dette er den typen bullshit-forskning som aldri burde nådd avisoverskriftene, og som vi som samfunnsborgere har ansvar for å forstå og avsløre.).

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke leste den på norsk, da heter den Kvakksalverne og er til salgs i de fleste bokhandler. Noen av medisinordene og fagbegrepene som brukes i boka flyr over hodet mitt på engelsk....

Jeg skal gjøre deg så lykkelig

Av Anne B. Ragde.

For oss som elsket Neshov-bøkene og tv-serien om dem er det ingen stor overraskelse at denne også faller i smak - menneskeskildringene i byen her er like gode som menneskeskildringene på bygda var da.

Livet i ei blokk - man bor tett sammen uten å ha valgt det selv. Kvinnene gjør husarbeid og mennene drar ut fra morgen til ettermiddag, til butikker, fabrikker og andre oppdrag, mens barna har lange ettermiddager hjemme til å leke i trappeoppgangen, være venner med den rare jenta i naboleiligheta - selv om ingen på skolen må få vite det, og snike på naboene.

I boka veksler perspektivet mellom beboerne i blokka, så vi får innblikk i tankene til alle - og dermed blir mer kjent med situasjonen til hvert enkelt menneske. Jeg liker hvordan jeg først misliker en person på grunn av sladderet, for så å få innblikk i hvordan de har det, og så snu totalt fordi jeg kjenner meg så godt igjen.

Innblikk i Norge 1965, innblikk i menneskepsykologi og ulike personlighetstyper, en spennende historie og et oppgjør med noen fordommer - les denne!

Hekketid

Av Kjersti Ericsson.

Fridtjof Hansen jobber som jurist i barnevernet og drømmer om selv å få bli far - men til det trengs en potensiell mor. Vi blir med ham på jakten etter en kvinne.

Historien om Fridtjofs jakt på en mor til sine barn er flettet sammen med historier om fugler, hekking og partnervalg - biologiens rene logikk mot menneskets uskrevne regler.

Dette var ei fin bok for å få opp lesetempoet litt igjen - det er passe romantisk, litt tankefullt, har spenningskurve og språk som funker. Og dessuten har jeg både ledd og grått litt mens jeg leste.

brakk

Av Sigmund Løvåsen.

Den lille gutten fra nyryddinga har blitt noen år eldre, faren er død og han prøver seg alene som gårdbruker. Dagene er fyllt av hardt arbeid, tunge tanker og det kompliserte med å leve videre som en familie når familien mangler én.

"Eg tok med ei mjølbøtte og gjekk ned åt sauene. Dei gjekk nedpå jordet heime i ei inngjerding. Eg kalla det heime enno, sjølv om eg no budde på torpet. Sjølv om vi ikkje hadde budd der på garden på mange år. Eg såg opp mot husa da eg kom inn på jordet. Det sto framande bilar der, dei hadde måla huset, framande ungar som leikte i hagen."

Språket i brakk er like skinnende og finpusset som det var i nyryddinga, og det såre og triste ligger som et teppe over alt og drar smerten gjennom deg.