Av Agnes Ravatn.
Denne har jeg ønsket meg siden den kom ut i fjor, og nå fant jeg den på boksalg på Fretex. Den så til og med ulest ut, den forrige eieren burde skamme seg (og angre, de har gått glipp av noe)!
I Folkelesnad tar Agnes Ravatn for seg ulike sjangre av ukeblader og magasiner og ser på hva slags tema som går igjen, hva de prøver å formidle til leserne sine, og hva slags lesertype de egentlig ser ut til å ønske seg.
Jeg har ledd høyt flere ganger mens jeg leste denne boka, spesielt var kapittelet om jenteblader hysterisk morsomt!
"Korleis skal ein eigentleg lese "kvinneblad"? Som underhaldning? For å oppdatere seg på dei nyaste trendane? For å "drøyme seg bort"? Eg lèt meg snarare suge inn i ein mild og forbigåande depresjon."
Jeg er så enig, så enig i nesten alt i denne boka - og det er jo en følelse som gjør godt. Anbefales hvis du vil ha en god latter, og samtidig få et innblikk i noen andre ukebladsjangre enn de du vanligvis leser selv.
onsdag 9. mai 2012
fredag 4. mai 2012
Stalins kyr
Av Sofi Oksanen.
Jeg har definitivt fått en ny favorittforfatter i Sofi Oksanen. De rå menneskeskildringene, den hjerteskjærende innsikten og driv og spenning fra første stund gjør at hun er uslåelig!
I Stalins kyr flettes flere historier sammen. Den unge jenta Anna vokser opp i Finland med estisk mor og en fraværende finsk far, men må aldri la noen vite om sin estiske avstamming. Katariina bor i Estland på syttitallet og treffer en sjarmerende finne på restaurant. Noen sendes til Sibir under andre verdenskrig. Noen strever med å skjule seg under Sovjets harde overvåkning. Og hele tiden strever Anna så hardt, så hardt med å bare være Anna.
Dette er ei sånn bok som slår meg ut fra første linje. Som gir meg lyst til å kaste noe i veggen og hyle. Og som gjør meg så sint, så frustrert, så fortvila, men også ei sånn bok som gjør at jeg innimellom stopper opp litt, leser et avsnitt igjen og tenker. Virkelig tenker.
Det er ei bok om identitet, om kjønn, om frykt, om liv og om sult - og mye mer.
"Når mors estiske bekjentskaper kom til Finland, ville de også besøke os, men mor åpnet ikke døra for dem. Vi så dem fra verandaen når de gikk igjen. Vi visste ikke engang alltid hvem det var. Tidligere hadde de strenge reiserestriksjonene beskyttet oss, men da grensene ble åpnet, kom alskens lykkejegere og banket på døra, fra tremenningen til mannen til min kusine Maria til en som mor ikke hadde sett siden han var gutt og de gikk på barneskolen sammen. Mennesker som vi aldri hadde truffet, men som kjente noen som kjente oss."
Jeg har definitivt fått en ny favorittforfatter i Sofi Oksanen. De rå menneskeskildringene, den hjerteskjærende innsikten og driv og spenning fra første stund gjør at hun er uslåelig!
I Stalins kyr flettes flere historier sammen. Den unge jenta Anna vokser opp i Finland med estisk mor og en fraværende finsk far, men må aldri la noen vite om sin estiske avstamming. Katariina bor i Estland på syttitallet og treffer en sjarmerende finne på restaurant. Noen sendes til Sibir under andre verdenskrig. Noen strever med å skjule seg under Sovjets harde overvåkning. Og hele tiden strever Anna så hardt, så hardt med å bare være Anna.
Dette er ei sånn bok som slår meg ut fra første linje. Som gir meg lyst til å kaste noe i veggen og hyle. Og som gjør meg så sint, så frustrert, så fortvila, men også ei sånn bok som gjør at jeg innimellom stopper opp litt, leser et avsnitt igjen og tenker. Virkelig tenker.
Det er ei bok om identitet, om kjønn, om frykt, om liv og om sult - og mye mer.
"Når mors estiske bekjentskaper kom til Finland, ville de også besøke os, men mor åpnet ikke døra for dem. Vi så dem fra verandaen når de gikk igjen. Vi visste ikke engang alltid hvem det var. Tidligere hadde de strenge reiserestriksjonene beskyttet oss, men da grensene ble åpnet, kom alskens lykkejegere og banket på døra, fra tremenningen til mannen til min kusine Maria til en som mor ikke hadde sett siden han var gutt og de gikk på barneskolen sammen. Mennesker som vi aldri hadde truffet, men som kjente noen som kjente oss."
onsdag 18. april 2012
Opp Oridongo
Av Ingvar Ambjørnsen.
Dette var ei sånn bok som starta så kjedelig, så kjedelig. Det handler om en mann som flytter fra Oslo til ei øy på nordvestlandet, og om hans psykologiske kvaler. Det går tregt, ingenting skjer og mannens psyke er ganske begrenset interessant. Så kommer en vending i handlingen i det et dødsfall inntreffer på øya og en liten gutt forsvinner. Fra da av leser jeg med mer spenning og interesse.
Vi lurer hele tida på hva denne mannen egentlig har vært gjennom, hvor han kommer fra og hva som er historien hans.
Ambjørnsen skriver ofte om de som ikke passer helt inn, outsiderne i samfunnet vårt. Denne passer godt inn i denne tradisjonen, men den første halvdelen har ikke en sterk nok innholdsdel til at jeg vil anbefale denne boka. Hvis du skal lese Ambjørnsen, bør du heller ta for deg bøkene fra åttitallet, Hvite Niggere og andre bøker der han mer eller mindre argumenterer for legalisering av hasj - de er spennende, viser dybden i menneskets psyke og forsvarer outsideren.
mandag 9. april 2012
Min kamp. Femte bok.
Av Karl Ove Knausgård.
En av de tingene som slår meg sterkest gjennom den femte Min kamp, er beskrivelsen av det sterke forholdet mellom Karl-Ove og broren Yngve. Den endeløse beundringen han føler for storebroren, alle erfaringene han kan takke broren for, styrken broren har når det står på som verst og hvor hardt uenighetene mellom brødrene går inn på den beundrende lillebroren.
I femte bok er vi med Karl Ove gjennom studieår i Bergen, skrivearbeidet tar til og stopper, tar til og stopper, som aldri før og den unge mannen strever med å komme seg gjennom den unge voksentida med damer, skriving, forfattere og alkohol.
I denne boka har jeg for første gang strevd med å fokusere på det fiktive med litteraturen, fram til nå har jeg vært veldig bestemt på å ignorere debatten om at han utleverer familie og venner. Når han her navngir flere andre forfattere som han treffer i studietida, er det vanskelig å ikke bli bitt av en liten "kjendisbasille"....
Fortsatt er jeg nervøs for den sjette boka - men samtidig gleder jeg meg, for det er virkelig et stort verk Knausgård har skrevet, og det dukker stadig opp nye tråder mellom de ulike bøkene.
onsdag 4. april 2012
The HOW TO BE BRITISH Collection
Av Martyn Ford og Peter Legon.
På ei souvenirsjappe i Leeds kom jeg over denne lille boka. Annenhver side er en tekst om det typiske britiske, med en oppsummering i form av:
"Expressions to learn:
Well done! You deserve to win.
Avoid saying:
What is that in metres/kilos/litres?"
Den andre sida er en kort tegneserie, for eksempel: You can tell I'm British because... Get around in English... The British Bathroom...
Hvis du noen gang får tak i denne, ikke nøl med å kjøp den, jeg flira så tårene spruta flere ganger, spesielt er det morsomt å se hvordan det "typisk britiske" er akkurat det samme som det vi kaller "typisk norsk".
For norsklæreren i meg er det også hysterisk morsomt å lese ting som denne forklaringen på hvorfor engelsk er verdens mest anvendelige språk:
"Furthermore, English has the Present Perfect Tense which, as its name implies, is quite simply the best tense in the world."
Forfatter/Personer
bildebok,
engelsk,
Humor,
Lesverdig,
Martyn Ford,
Peter Legon
Lagt inn av
Borghild
kl.
21:00
mandag 26. mars 2012
Se oss
Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne.
Av Amal Aden (pseud.)
Jeg sliter litt med å velge ordene nå. Denne boka er todelt, først en fortelling om en fiktiv 12 år gammel somalisk jente i Oslo - om hverdagene, livet, fraværende foreldre og omskjæring. Så en kommentar og meningsytring fra den anonyme forfatteren. Dette er heavy asylpolitikk, harde fakta og sterke meninger, og jeg synes det er vanskelig å mene bare litt om dette.
Det er hjerteskjærende å lese om jentas hverdager, om lærere som ikke ser, om venner hun ikke får lov til å være sammen med, om onkler som vil lære henne å kysse og om ei mor som truer med å drepe henne hvis hun ikke gjør som hun skal.
Samtidig er det vanskelig å klare å forholde seg til konsekvensene av dette. Konsekvensene av et somalisk parallellsamfunn i Norge. Konsekvensene av kvinner som aldri lærer norsk, menn som tygger Khat, jenter som får høre at de er horer hvis de snakker med nordmenn og gutter som slår søstrene sine.
Hva skal konsekvensene være? Jeg har ingen svar, men lærte mye nytt og noen nye tanker har startet hos meg - ikke minst tenker jeg på hvordan det kan finnes noe så ukjent inne i mitt eget land. Hvordan kan jeg ikke vite noe om dette? Hvilket ansvar har vi, jeg og du?
søndag 25. mars 2012
IQ84
Av Haruki Murakami.
Del 3.
Jeg elsket del 1 og 2, og jeg elsker Murakami, men denne er jeg faktisk, overraskende nok, litt i tvil om...
Den er i hovedsak Murakami-fin, men noen ganger går det overnaturlige for langt for meg som ikke er noen tilhenger av det overnaturlige. Men som kjærlighetshistorie, spenningsfortelling og ordkunst er den absolutt nydelig. Ordkunstene gjør seg utslag i de typiske sitatene som må leses fem ganger fordi de er så vakre at hjertet stopper litt.
"Jeg har ingenting imot å undervise. Noen ganger er det til og med morsomt. Men når du har holdt på en stund, blir du til slutt en fremmed, også for deg selv."
IQ84 er alle ting på en gang, det er spenning, kjærlighet, fantasi, politikk, religion og, ikke minst, en utforsking av hva det er å være menneske, med paralleller til Platon, men lettere å forstå og med mye større underholdningsverdi - og jeg synes absolutt at du skal komme i gang med Murakamis storverk med en eneste gang!
Abonner på:
Innlegg (Atom)