Hybrideleg sjølvgranskning

Av Olaug Nilssen.

SÅ BRA!

Jeg har i flere år likt tittelen på denne, og hatt den langt bak i bevisstheten sammen med alle de andre bøkene jeg "skal lese en gang" (må nok bli ufattelig gammel hvis jeg skal rekke over alt jeg vil). Nå ble det altså til at jeg leste den, og det gikk i ei superfart, jeg har lest meg fra kjøkkenbordet til bussen, fra solsiden til dragvoll, fra bussen til kontoret og mens kontor-pcen slo seg på.

Tenk å skrive så godt?

"Det er vanskeleg å nekte for at eg brukar eit kvinneleg nynorsk blikk. I alle fall har eg auge som er festa på ein kvinnekropp, og når eg fortel nokon om kva auga ser, gjer eg det på nynorsk."

Hybrideleg sjølvgranskning er ei samling av tekster av Olaug Nilssen, hun skriver om sitt forhold til språk, litteratur og verden - om gud, djevelen og hovedstaden (markert i fotnote: Oslo).

Essayet om Gunnlaug Ormstunge er så kreativt at jeg nesten ler høyt ute på gata ved Rema, de religiøse refleksjonene er så gjennomtenkte at jeg innimellom stopper opp litt, og analysene av samtidslitteraturen, som hun jo er en del av, er kunnskapsrike, interessante og... ja, sånn som jeg også tenker, men ikke klarer å si det så bra...

Det blir mye enig nikking når man leser ei bok av denne typen - og det er herlig å få lov til å bare være enig, enig, enig.

(Kan jeg avslutte dette blogginnlegget med å si: "Heia Olaug!!" uten at det blir teit? Jeg gjør det likevel... Heia Olaug!!!)