Slottet i Pyreneene

Av Jostein Gaarder.

Jostein Gaarder.. veldig, veldig Jostein Gaarder. Denne enkle "alt er tilfeldig"-filosofien som fascinerte meg sånn tidligere, blir nå bare enda en repetisjon av det samme. I hvertfall gjennom første halvdel av boka, var det ingen tvil om at dette ble for tydelig "Gaardersk", men etterhvert løsna det litt, og spenningskurven i boka gjorde at jeg klarte å se forbi kvasifilosofien...

Boka er skrevet som en e-postveksling mellom et par som møtes igjen - tretti år etter at de brøt med hverandre på grunn av ulikt livssyn. Nå prøver de gjenom e-poster å forstå hva som skjedde den gangen, og å forstå hverandres tro. Mannen er professor i fysikk, og er, som jeg ser det, den sterke talsmannen for Gaarders egne tanker, slik jeg har lest dem i utallige bøker tidligere. Kvinnen er kristen med tydelig hang til det overnaturlige. De står altså på hver sin side av spekteret, men opplevelsen de hadde sammen for tretti år siden - kan den forklares med naturvitenskap? Eller var det noe overnaturlig?

Helt greit lesestoff - men jeg må innrømme jeg er lei av å høre Jostein Gaarder si at mennesket samler på tilfeldigheter...