Dagenes skum

Av Boris Vian.

.....

Jeg vet ikke hva jeg skal si om denne.... Hadde fått den anbefalt, og hørt at den var en av tidenes vakreste kjærlighetsromaner. Og joda, kjærlighetshistoriene som skildres i romanen, kan nok være fine de, men for meg blir det blandet med for mye surrealisme og vas. Vannliljer som vokser i lunger, rom som krymper, mus som lever som kjæledyr... Nei, det blir for dumt! Og det blir heller ikke bedre at hele handlingen er avslørt i detalj på baksideteksten - sånn at de hendelsene som kunne ha skapt litt spenning i boka rett og slett er forutsibare og forventet!

Boka handler om en gjeng velholdte ungdommer, som lever livets glade dager med kjærligheten og filosofien som eneste interesser - helt til jenta Cloè blir syk, og forholdene endrer seg. Forholdet mellom Colin og Cloè påvirkes radikalt av at han må bruke hele formuen sin på å prøve å få henne frisk igjen - og at han til slutt må ut i arbeid for å tjene sine egne penger. Det andre kjærlighetsforholdet som skildres i romanen, mellom Chick og Alise, har jeg mer sansen for. Forholdet baserer seg på deres felles interesse og fascinasjon for filosofen Jean-Sol Partre, men Chicks kjærlighet til filosofen viser seg etterhvert å være sterkere enn hans kjærlighet til Alise.

Men konklusjonen blir nok at Dagenes skum var for rar og for usannsynlig for meg...