Generasjon Facebook eller: Da alle skulle bli noe med media

Av Jon Niklas Rønning.

Du er en del av Generasjon Facebook når: du bruker mer tid til å lese hva andre bloggere sier om bøker, enn på å faktisk lese bøkene selv. (fritt etter forfatteren).

Rønning beskriver vår generasjon, vi som ble født på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi som tar høy utdanning, uten noen plan for hva den skal eller kan brukes til. Vi som snakker styggt om Idol-deltakerne, men som er avhengige av å se hver eneste episode.

"Vi vokste tross alt opp med å drikke ett glass cola i uka, før vi plutselig kunne sitte med tre brus på pulten hver skoleeksamen for i det hele tatt å klare å holde oss våkne nok til å feiltolke håndbagasjediktet til Inger Hagerup."

Jeg slukte denne boka, en virkelig slående samtidskommentar, som sier rett ut det mange av oss tenker - at vi er en generasjon av slabbiser (mitt nye favorittord..) som vandrer hvileløst rundt uten å vite hva eller hvem vi vil være - og som samtidig er umåtelig opptatt av å vise hvem eller hva vi er.

Jeg avslutter med enda et sitat fra boka:

"Du er en del av Generasjon Facebook når: Du utelukkende kjøper Hennes og Mauritz-klær og Ikea-møbler og samtidig uttaler at det er viktig å dyrke en helt særegen stil"

Der lyset slipper inn

Av Gabriel Michael Vosgraff Moro.

Aschehoug forlag ville gi meg ei bok mot at jeg blogga om den. Jeg ville lese ei bok og blogge om den. Det er det som kalles en vinn-vinn-situasjon.

I Der lyset slipper inn møter vi Tadzio, en tjenergutt i 1500-tallets Venezia. Han ligger for døden, og skriver ned minnene fra livet sitt. Nåtidsplanet, med den dødssyke Tadzio, og fortidens hendelser er forsøkt vevd sammen, men som oftest funker det etter min smak ganske dårlig...

Fortidshistorien er det som driver boka framover, og som er selve handlingen i romanen. Der møter vi den egentlige hovedpersonen i boka - Don Gabriel. Tadzio har vært Don Gabriels tjener, og vi får etterhvert vite hvorfor og hvordan forholdet mellom disse to - og den andre gutten utvikler seg.

"Byen, tenkte jeg, var her lenge før meg, og kom til å være her også etter at jeg hadde forlatt den. Den eksisterte bare som et resultat av mange små enkelthendelser og menneskelige handlinger, som over tid var blitt ordnet på en slik måte at et helt samfunn oppsto og fortsatte å være til så lenge flertallet av hendelsene som fant sted i maskinen trakk i den samme retningen."

Tankene til Tadzio er til tider som dette - fine, grublende og inspirerende. Da er boka på sitt beste. Likevel vil jeg nok ikke anbefale denne boka alt for varmt, til det er det for mye rot. Nåtidsplanet og fortida er flettet sammen på en måte jeg ikke klarer å like, grammatikken er til tider kaotisk og direkte feil og ja, jeg skal nok ikke legge skjul på at det som trekker mest ned er at handlingen er lagt til 1500-tallet - historiske romaner har aldri vært min greie...

(så hvis du liker "gamle dager", kan det jo hende at den passer bedre for deg enn for meg...)

Jeg skal vise dere frykten

Av Nikolai Frobenius.

"En sen kveld i august styrtet en kappekledd mann gjennom folkemengden på Broadway mens han kastet skremte blikk omkring seg. Rufus Wilmot Griswold skjøv fotjengere til side og løp - fortere - enda fortere - over gatekrysset foran en hestedrosje. Langs bakken slepte kanten av kappen etter ham som et dårlig rykte, men rett foran drosjen nappet han den til seg og unngikk så vidt å bli dratt inn under de store hjulene."

Slik starter boka om frykten. Vi møter Edgar Allan Poe - skrekkforfatter med store økonomiske problemer - og miljøet rundt ham. Etter hvert som Poes kriminalfortellinger blir publisert, begynner det å skje drap som ligner mistenkelig på hendelsene han har beskrevet.

Helt ærlig - så tror jeg ikke at jeg forsto alt i denne boka, men likevel likte jeg den. Det var nok mest alle de fine formuleringene, slik som i sitatet over jeg likte. Mange setninger jeg måtte lese to ganger, smake på, tenke gjennom og bli grepet av. Og så skulle jeg ønske at jeg faktisk visste noe om den ekte Edgar Allan Poe.

Øya

Av Victoria Hislop.

Jeg slukte den. Lå oppe litt lenger enn jeg egentlig var i stand til for å lese bare litt til. Den var fin, underholdende og herlig - men samtidig så veldig, veldig enkel. Ingen litterær høydare altså, men absolutt passende underholdningslektyre!

Øya handler om ei jente som reiser til Kreta for å finne stedet der mora hennes vokste opp - og som da får høre hele historien om tre generasjoner av forfedrene sine. Det er denne historien som utgjør hoveddelen av boka, en historie om sterke familiebånd, kjærlighet, sykdom og et samfunn som gjennom hundre år har endret seg mange ganger.

En av tingene jeg likte minst med denne boka, var språket - det er noe typisk med en del utenlandsk litteratur, stilen blir litt feil når det blir oversatt til norsk.

Det jeg likte best var at selve historien - fortellinga - var spennende, fin og engasjerende!

Lesverdig, men mer underholdende enn tankestimulerende.

Knølhølet

Av Mikael Niemi.

Hvis det som skal til for å få deg til å lese Science Fiction er Mikael Niemi, så får man vel gi deg det da... (sitat storebror som kom med bok til den leseglade, sciencefictionskeptiske søstra si).

Og, ja, det var visst det som skulle til! For dette var MORSOMT! Og spennende, og på sin egne, sprø sciencefictionaktige måte veldig mulig å leve seg inn i. Jeg trodde virkelig på at gamle utrangerte romskip var blitt vanlige kjøretøy for middelklassen. Jeg trodde også på alle de utrolige livsformene som angivelig skulle finnes i paralelle universer og på fjerne planeter.

Boka legger ikke sjul på at den er ei bok. Med det mener jeg at den kommuniserer flere ganger direkte med leseren, noe som ofte må utøves med forsiktighet - men jeg syns det funka veldig bra i denne boka. Hele kapitler som er digresjoner for å overbevise leseren om sannhetsgehaltet i de absurde situasjonene i boka - og små linjer der vi skjønner at dette er skrevet for deg, for en leser.

"Verdensrommet er altså stygt og oppfører seg dårlig. Men det gjelder bare til vanlig. De blir mye, mye verre når verdensrommet er beruset."

Lillelord

Av Johan Borgen.


Lillelord lever et beskyttet rikmannsliv sammen med sin mor, og vi følger ham gjennom en ungdomstid der hans evne til tilpasning begynner å bli et problem for ham.

Jeg likte godt starten av boka, der han får adspredelse fra sin trygge hverdag gjennom å lure familien sin, og reise ut til fattigere bydeler for å gjøre ugang. Lillelord ser seg selv fra utsiden, og er i ferd med å oppdage den grunnleggende sannheten om at alle vil bedras - de lager seg en historie, og den vil de så sterkt tro på, at så lenge de kan beholde denne virkelighetsoppfatningen, er de fornøyde.

Noe av spenningen i boka er derfor også hele tiden knyttet opp mot hvor mange løgner han kan spre - og komme unna med det.

Mot slutten blir noe av handlingen litt for urealistisk for meg, men fortsatt er de grunnleggende spørsmålene om løgn og sannhet og verdensanskuelse sentrale.

Anbefales! (Jeg iler til nærmeste bibliotek for å skaffe meg de to neste delene av trilogien)

Skjøgens bok

Av Bergljot Hobæk Haff.

Etter å ha lest et par bøker av Hobæk Haff, og fått denne anbefalt av Kristin, fikk jeg endelig lånt Skjøgens bok fra biblioteket. (Med bibliotekarens fantastiske kommentar: "det var da en grusomt stygg innbinding")

Jeg likte den, ikke overraskende. Skjøgen, som er forteller i boka, har et skjevt syn på det samfunnet hun er en del av, og beskriver med humor og ironi hvordan fok forholder seg til hverandre.

Jeg liker språket til Hobæk Haff, og måten hun fletter inn Bibelreferanser i tekstene sine. Dessuten liker jeg personskildringene, som uten å overdrive gir helt klare bilder av hvem de forskjellige personene er.

Så, ja, absolutt fornøyd!