Av Vigdis Hjorth.
Jeg liker ofte bøker av Vigdis Hjorth. Hun skriver passe kultursnobbete og nedlatende om sterke kvinner.
17.15 til Tønsberg handler om en kvinne med altoppslukende, intens kjærlighetssorg som reiser ut av byen for å komme seg. Hun glemmer å spise, drikker alt for mye vin og tar opp kontakten med en gammel fjern bekjent.
Dette er ei nesten poetisk bok, den har bare cirka hundre sider, og hvert ord er finslepet, rent og vakkert. Samtidig beskrives hver minste detalj. Detaljene gir et vakkert bilde av et sinn i sorg - og handlingen gir håp og glede i all sin sørgmodighet.
"Hvis jeg kunne velge, ville jeg dø en ettermiddag, i solen, i Frankrike etter et glass vin, mens jeg slumret så rolig som man kan være når man samtiidg vet man skal dø."
"Å rope på seg selv. Å se hvem som da kom."
fredag 30. september 2011
mandag 26. september 2011
Dette er mine gamle dager
Av Tore Renberg.
"Mitt liv, hva er det? Det er å sitte her og tenke på pappa. Det er å sitte her og la seg begeistre over Flannery O'Connors noveller, kjenne hjertet pumpe av glede ved tanken på at det en dag skal komme en ny plate med the Flaming Lips, det er å være vitne til Doris Lessings harde klarsyn, eller Selma Lagerlöfs varme vidsyn, det er å se hver film av Mike Leigh eller Coen-brødrene, det er å la hodet fylles av en setning som denne ho Thomas Mann:
Han var den gang åtte år gammel, en mørk og muskuløs gutt med betente øyelokk."
En av mine favorittpersoner fra litteraturens verden har blitt voksen. Jarle Klepp nærmer seg nå førti, har barn, kone og en stabil lærerjobb. Og mange, mange barndomsminner. Vonde minner, vanskelige tanker og en evig usikkerhet.
Av alle Jarle Klepp-bøkene, er dette den jeg liker minst. Når det er sagt, er den i seg selv helt nydelig, men lite kan måle seg med det jeg følte da jeg leste Mannen som elsket Yngve, eller Pixley Mapogo. Kanskje har Jarle vokst litt i fra meg nå? Kanskje ville denne boka vært den beste, hvis mitt liv var på et annet stadie....
Likevel klarer Tore Renberg i stor grad å sette meg inn i hvordan det er å være far. Ikke mor. Men far. Hvordan det er å være sønn. Ikke datter, men sønn. Jarle er en mann som gjennomgår en livslang identitetskrise, det kommer tydeligere og tydeligere fram etter hvert som vi nå har fulgt ham fra ungdomstid og forelskelse, barndom og ferieturer, studietid og pappapanikk til voksenlivets klamme stabilitet. Jeg er spent på om jeg får se ham bli virkelig gammel.
"Lørdagskveldene bruker å forløpe ganske rituelt, både til min glede og fortvilelse. Jeg ser ikke ut til å bli enig med mitt indre, heller ikke på dette området."
Jeg synes selvfølgelig at du skal lese denne! På mange måter tror jeg også at den kan fungere vel så bra for en som ikke har fulgt Jarle gjennom hele bokserien, og det hadde vært spennende å høre hva en som er mer bevandret i musikkens verden synes om den.
"Mitt liv, hva er det? Det er å sitte her og tenke på pappa. Det er å sitte her og la seg begeistre over Flannery O'Connors noveller, kjenne hjertet pumpe av glede ved tanken på at det en dag skal komme en ny plate med the Flaming Lips, det er å være vitne til Doris Lessings harde klarsyn, eller Selma Lagerlöfs varme vidsyn, det er å se hver film av Mike Leigh eller Coen-brødrene, det er å la hodet fylles av en setning som denne ho Thomas Mann:
Han var den gang åtte år gammel, en mørk og muskuløs gutt med betente øyelokk."
En av mine favorittpersoner fra litteraturens verden har blitt voksen. Jarle Klepp nærmer seg nå førti, har barn, kone og en stabil lærerjobb. Og mange, mange barndomsminner. Vonde minner, vanskelige tanker og en evig usikkerhet.
Av alle Jarle Klepp-bøkene, er dette den jeg liker minst. Når det er sagt, er den i seg selv helt nydelig, men lite kan måle seg med det jeg følte da jeg leste Mannen som elsket Yngve, eller Pixley Mapogo. Kanskje har Jarle vokst litt i fra meg nå? Kanskje ville denne boka vært den beste, hvis mitt liv var på et annet stadie....
Likevel klarer Tore Renberg i stor grad å sette meg inn i hvordan det er å være far. Ikke mor. Men far. Hvordan det er å være sønn. Ikke datter, men sønn. Jarle er en mann som gjennomgår en livslang identitetskrise, det kommer tydeligere og tydeligere fram etter hvert som vi nå har fulgt ham fra ungdomstid og forelskelse, barndom og ferieturer, studietid og pappapanikk til voksenlivets klamme stabilitet. Jeg er spent på om jeg får se ham bli virkelig gammel.
"Lørdagskveldene bruker å forløpe ganske rituelt, både til min glede og fortvilelse. Jeg ser ikke ut til å bli enig med mitt indre, heller ikke på dette området."
Jeg synes selvfølgelig at du skal lese denne! På mange måter tror jeg også at den kan fungere vel så bra for en som ikke har fulgt Jarle gjennom hele bokserien, og det hadde vært spennende å høre hva en som er mer bevandret i musikkens verden synes om den.
søndag 4. september 2011
Kroppsspråk
Av Helene Uri.
Etymologi om kroppen vår. Tabuord, hverdagsspråk og medisinske betegnelser satt sammen med ord fra norsk, engelsk, tysk, nederlandsk, italiensk, spansk, fransk, bosnisk/kroatisk/serbisk og russisk - og noen eksempler fra fjernere språk som kinesisk og persisk - men selvsagt mest av alt latin og gresk - der medisinen gjerne kommer fra.
"Når du gir den illeluktande lufta som kom ut av deg, eit flott italiensk namn, kan det jo kanskje hende at det luktar betre også?"
Uri demonstrerer en stor kjærlighet til språket, en kjærlighet som smitter og brer om seg. Eksemplene som brukes i boka er vittige og forklarende, og jeg fikk vekket mye nysgjerrighet av å lese denne.
Kropsspråk er ikke ei stor bok, den slukes fort, men jeg ser også for meg at den kan være fin å bla i senere - den trenger ikke å leses fra begynnelse til slutt, men kan leses avsnitt for avsnitt, som ei ordbok.
Den senile landmåleren
Av Arto Paasilinna.
Paasilinna er en av de store - en av de som alltid klarer å fenge, underholde, men også få meg til å tenke. Den senile landmåleren handler, som tittelen sier, om en senil landmåler, Taavetti Rytkönen, og i typisk Paasilinna-stil møter denne senile mannen en gruppe originale mennesker og slår seg på lag med dem. Sammen bryter de med samfunnets konvensjoner, rømmer ut i de finske skogene og kommer til fred med seg selv.
"Taavetti Rytkönen begynte med intens minnetrening hver morgen. Han kunne helt fint huske hvem han var, men mer enn så klarte han ikke å komme på sånn i farten. Den gamle mannen kravlet ut i uthuset, gikk bak hjørnet for å lette seg, og så tvilende ned på redskapen sin. En kraftig kølle."
Noe av det som virkelig gjør Paasilinnas bøker gode, er hvordan han lar det absurde være selvsagt - som når drosjesjåføren får på seg en legefrakk, og etter det kalles "turlege" og får en leges autoritet av alle han møter, inkludert ham selv.
Dessuten passer beskrivelsene av mannfolk fra de dype finske skogene godt for en nordlenning - hvordan de banner for å si "hei", gleden de finner i vodkaen og bevisstheten om at de bor et sted der mennesker egentlig ikke skulle kunne leve.
Jeg synes ikke at denne er på høyde med Kollektivt selvmord eller Prosten og hans forunderlige tjener, men den er både humoristisk, kritisk, underholdende og tankevekkende - absolutt en lett og grei bok å pløye seg gjennom.
tirsdag 30. august 2011
Innsirkling 2
Av Carl Frode Tiller.
Innsirkling 2 er en frittstående fortsettelse av Innsirkling. Vi møter tre nye deler av livshistorien til mannen med hukommelsestapet, og samtidig møter vi de tre menneskene som forteller dem.
I Innsirkling 2 får vi vite mer om de tidlige barneårene hans, og etter hvert minst like mye om mora hans - livene deres er så tett vevd sammen at når gamle bekjente forteller, konsentrerer de seg vel så mye om å fortelle ham om hvordan mora var.
"Det er heilt sant at eg hugsar deg som spesielt glad og lykkeleg i denne perioden. Kanskje var det fordi du såg at mora di hadde det godt.", skriver Ole, barndomskameraten som nå strever med å holde liv i gården på Otterøya.
"Ein ting skal eg love deg. Dette brevet skal ikkje vere eit oppgulp frå 80-talet vi fekk presentert på jubileumsfesten.", skriver Tom Roger. Kameraten har blitt værende i Namsos, og der strever han med den mye yngre, bulemiske kjæresten sin mens han grubler på hvordan han skal kunne forandre seg.
"Det var forresten omtrent på denne tida at du begynte å få periodar der du nekta å snakke med vaksne, seier ho Paula." På et eldresenter sitter Paula, den gamle bestevenninna til mora hans, og forteller en yngre venn hva han skal skrive i brevene. Brevene fra henne blir på den måten satt sammen av hennes historie, hans ord og gamle dagboknotater.
Jeg fikk en kommentar på innlegget om Innsirkling om at Innsirkling 2 ikke var like god, og jeg kan være enig i at den ikke når de samme høydene. Det er færre setninger du må lese om igjen fordi de er så fine, det er mindre av den ekstreme innsikten i mennesket, og det er rett og slett ikke like spennende og interessante historier å fortelle fra en barndom som det er fra ungdomstida i Innsirkling. Likevel er Innsirkling 2 også en veldig god, og veldig lesverdig bok. Det imponerer meg hvor dypt inn i menneskesinnet ei bok kan komme, og det skremmer meg at skildringene er så levende og så psykologiske.
søndag 21. august 2011
Innsirkling
Av Carl Frode Tiller.
Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.
Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.
"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.
"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.
Og de siste brevene innledes slik:
"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."
Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!
torsdag 11. august 2011
Anne Franks dagbok
Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)
I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.
Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.
Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.
Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.
Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)