tirsdag 30. august 2011

Innsirkling 2

Av Carl Frode Tiller.

Innsirkling 2 er en frittstående fortsettelse av Innsirkling. Vi møter tre nye deler av livshistorien til mannen med hukommelsestapet, og samtidig møter vi de tre menneskene som forteller dem.

I Innsirkling 2 får vi vite mer om de tidlige barneårene hans, og etter hvert minst like mye om mora hans - livene deres er så tett vevd sammen at når gamle bekjente forteller, konsentrerer de seg vel så mye om å fortelle ham om hvordan mora var.

"Det er heilt sant at eg hugsar deg som spesielt glad og lykkeleg i denne perioden. Kanskje var det fordi du såg at mora di hadde det godt.", skriver Ole, barndomskameraten som nå strever med å holde liv i gården på Otterøya.

"Ein ting skal eg love deg. Dette brevet skal ikkje vere eit oppgulp frå 80-talet vi fekk presentert på jubileumsfesten.", skriver Tom Roger. Kameraten har blitt værende i Namsos, og der strever han med den mye yngre, bulemiske kjæresten sin mens han grubler på hvordan han skal kunne forandre seg.

"Det var forresten omtrent på denne tida at du begynte å få periodar der du nekta å snakke med vaksne, seier ho Paula." På et eldresenter sitter Paula, den gamle bestevenninna til mora hans, og forteller en yngre venn hva han skal skrive i brevene. Brevene fra henne blir på den måten satt sammen av hennes historie, hans ord og gamle dagboknotater.

Jeg fikk en kommentar på innlegget om Innsirkling om at Innsirkling 2 ikke var like god, og jeg kan være enig i at den ikke når de samme høydene. Det er færre setninger du må lese om igjen fordi de er så fine, det er mindre av den ekstreme innsikten i mennesket, og det er rett og slett ikke like spennende og interessante historier å fortelle fra en barndom som det er fra ungdomstida i Innsirkling. Likevel er Innsirkling 2 også en veldig god, og veldig lesverdig bok. Det imponerer meg hvor dypt inn i menneskesinnet ei bok kan komme, og det skremmer meg at skildringene er så levende og så psykologiske.

søndag 21. august 2011

Innsirkling

Av Carl Frode Tiller.

Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.

Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.

"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.

"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.

Og de siste brevene innledes slik:

"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."

Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!

torsdag 11. august 2011

Anne Franks dagbok

Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)

I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.

Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.

Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.

Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.

Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.

lørdag 30. juli 2011

Den vanvittige

Av Kahlil Gibran.

Lignelser og dikt om livets mangfoldigheter. Illustrert utgave.

Denne boka fikk jeg i bursdagsgave fra ei god venninne for mange, mange år siden. Jeg husker at da jeg leste den første gang gjorde den et stort inntrykk. Nå har jeg lest den om igjen, og vet ikke helt hva jeg synes.

Det er ei fin bok, fin i betydningen at den ser bra ut - og fin i betydningen at den kan blas i, man kan lese ei linje her og ei linje der - og blir grepet. Den er skrevet i et språk som nesten kan minne om bibeltekster, og kretser også rundt den samme type tema: godt og ondt og meningen med alt. Noen av lignelsene er humoristiske, noen er bare uforståelige (for meg, i alle fall).

"I går aftes så jeg en kvinne sitte mellom to menn på marmortrinene foran tempelet. Det ene kinnet hennes var dødblekt, det andre blussende."



onsdag 27. juli 2011

1Q84

av Haruki Murakami.

Bok 1 og 2.

"Du mener hva det er ved matematikken jeg liker?", sa Tengo. "Ja, si det. Når jeg holder på med tall, blir jeg så rolig inni meg. I matematikken kan man alltid få alt til å falle på plass."
"integralregning var gøy"
"Du mener i timene mine?"
Fukaeri nikket.

Den noe mislykkede forfatteren Tengo møter ungjenta Fukaeri som snakker uten tegnsetting. Aomame har en jobb ved siden av jobben på treningssenteret, men hva gjør hun egentlig? I annet hvert kapittel møter vi Aomame og Tengo. Etter hvert forstår vi at det er en sammenheng mellom dem, men hva består den i?

Spenningsoppbygginga i 1Q84 er strålende, Murakami-mystikken er akkurat passe troverdig og beskrivelsene er fargerike, originale og interessevekkende.

Mens jeg har lest denne, har jeg vekslet mellom å le høyt av pinlige episoder, gråte av karakterenes ensomhet og være nervøs, spent.. HVA skjer på neste side?

"Du, har du sovet under armene til noen i det siste?" spurte hun månen.
Månen svarte ikke.
"Har du noen venner?" spurte hun.
Månen svarte ikke.
"Blir du av og til lei av å være så cool hele tiden?"
Månen svarte ikke.

1Q84 handler om så mye, og er så mye, så selv om den ser fryktelig lang ut, så må du lese den!

onsdag 13. juli 2011

Huset ved moskeen

Av Kader Abdolah.

Det startet med at jeg var skuffet, skjønte ikke hvorfor alle anbefalte denne, fant ikke spenningen den visstnok skulle inneholde. Tenkte: enda en historie om en tvangsgiftet, ulykkelig muslimsk jente?? Men så snudde det, jeg ble revet med, spenningen steg, og jeg avsluttet boka med følelsen av å ha lest noe viktig. Allerede har jeg forstått mer av avisartikler om Iran, allerede har jeg hatt nye tanker om situasjonen i Egypt og allerede lurer jeg på hva det neste jeg leser bør bli...

Huset ved moskeen er fortellingen om en familie i et strengt religiøst hus i Iran på slutten av 60-tallet. Samfunnet er i forandring og sjahen står, med USAs støtte, for en liberaliserer av samfunnet som sjokkerer og skremmer familien. Boka følger den historiske utviklingen i Iran, og forteller også om tradisjoner, eldre historie og politiske motseninger, samtidig er den en roman - fiksjon, og forteller levende om menneskeskjebner og beskriver karakterer og figurer kreativt, morsomt og med innlevelse.

"Her er mine lepper
Her er min hals og brennende bryster
Her er min kropp!

Hvem kunne den kvinnelige dikteren være?
Var landet virkelig så forandret at kvinner kunne snakke helt fritt om seg selv?
Var landet så forandret at kvinner kunne uttrykke seg så intimt om kroppen sin, om sine hemmelige følelser?
Hvordan kunne han i tilfelle ha unngått å legge merke til det?"

Det er som historiebok Huset ved moskeen er best - passasjene der den forteller om iranske tradisjoner, som Nouroz, eller historiske faktum, som de storpolitiske hendelsene rundt den islamske revolusjonen, er de delene hvor boka virkelig skinner og engasjerer. Samtidig hadde dette ikke fungert uten bakgrunnshistorien, jeg blir interessert i revolusjonen fordi jeg bryr meg om karakterene i boka. Jeg har nytte av å kunne noe om Nouroz for å forstå betydningen av små og store hendelser i boka.

Denne bør du lese, både for å få en god historie, og for å forstå verden litt bedre.

tirsdag 12. juli 2011

Kjerringer

Av Helene Uri.

Fire kvinner møtes på latinkurs, og innser at de bærer på den samme typen frustrasjoner: Frustasjonen over menn; menn som utnytter, menn som tar æren for kvinners arbeid, menn som slår, menn som subtilt og diskret, tilsynelatende uskyldig, ser på seg selv som overlegne kvinnene. Løsningen blir å danne en kjerringklubb, og hevne seg på noen av disse mennene.

Språket er lettflytende, spenstig og lekent, historien spennende, engasjerende og god. Helene Uri er en av mine favorittforfattere, og det kommer hun nok neppe til å slutte å være med det første.

"Virago, presiserte Ella. - En sterk, modig kvinne.
- Det er oss, sa Frøydis.
- I et nøtteskall, konstaterte Celeste.
- Viragoene, sa Jenna og nikket. Jeg liker klangen.
- Pluralisformene er viragines, sa Ella sakte. - Men jeg tror vi driter i grammatikken."

Noe av det beste med boka er måten Uri beskriver karakterene i boka - gjennom innblikk i tankene til kvinnene blir vi presentert for typetypiske kvinner med varme, humor og sjel.